Notat SS
Utforming av skulptur har sine begrensninger.
I stor grad gis kortene av oppdragsgivere. Historisk ga ”mesener” ganske frie tøyler for tidens mest kjente bildende kunstnere. Trangere tider ga begrensninger. Rike oppdragsgivere kunne betinge seg sider ved utformingen som kunne medføre kompromisser – kunstnerisk korrupsjon. I det små som krav om avbilding som noe forynget, mer hår, ikke vorter, med dekorasjoner osv. Kunstnere skal leve av inntekter. Oppdragskunst er legitimt og dominant i alle tider.
Valg av materiale blir en del av dette, både ut fra oppdragsgivers ønsker og økonomi. Det samme gjelder kunstverkets plassering. Lite synes skrevet om drøfting og spenningsfelt mellom kunstner og oppdragsgiver re estetikk og ideelle valg. Få tilfellet tør være kjent der kunstneren selv avsto fra oppdrags(inntekt) pga. utilfredsstillende løsninger. Innen rammen for hansnic-siden kan nevnes at Hans en gang fikk i oppdrag å portrettere ”Mona Lisa, med et uutgrunnelig smil” – men avslo storbondens oppdrag, fordi objektet var en ku
Frittstilt fra alle begrensninger vil kunstnere gjerne finne formgiving som krever mye av materiale og produksjonskostnader.
Lite påaktet synes det å være at slike forhold setter også begrensninger i formgivingen.
All støping – gips eller bronse – er betydelig mer kompliseret og kostbart dersom skulpturen ikke er kompakt i formen – spesielt unngår hulrom og tynne utvekster. Da må originalen (i leire, gips etc) deles opp og settes sammen igjen, for å si det enkelt.