Hans Finne-Grønn, intervju og minner

Hans var ikke skåret for tungebåndet, men skrev lite selv.

I familiekrets og sosialt var han et oppkomme av gode historier og skarpe iakttagelser.

Lite av dette er bevart.

Journalist Arvid Møller intervjuet ham i 3 programmer for NRK 1993-95. Gjengis med hans tillatelse.

Hans har selv innlest noe på lydbånd.

Her følger utdrag av dette stoffet.

Se også krikken2/Hans.htm

 

 

Arvid Møllers intervjuer i NRK

Om Christian Krohg

Om Halfdan/ Kristen Holbø

Kunst i Gudbrandsdalen

Oppholdet i Hunder

 

Minner – kunst

Gunnar Janson

Besøk hos Edvard Munch - Ekely

Besøk i Frankrike- atelier c/o Antoine Bourdelle

Besøk i Frankrike – ambassadør Wedel Jarlsberg

 

Minner - personlige

Franske termer

Svensk forvikling

Litt av hvert

 

************

Arvid Møllers intervjuer i NRK

 

Om Christian Krohg

AM: Vår store maler Christian Krohg var født i 1852, og døde i 1925, og du, Hans Finne-Grønn, du var riktignok 90 år nå for ikke lenge siden, men du har hatt ham som lærer.

H: Jeg kom jo, i slutten av 1924 fra Paris moderne akademiet, X XC og Juliene, de doserte jo et moderne program, igrunnen basert riktignok på de gamle mestre, essensen av det de hadde utført av store ting.Men så for meg, å komme hjem, som jeg sa, i slutten av 1924 det var i grunnen å komme tilbake i tid, for her var Christan Krohg på sitt kunstakademi, et Statens Kunstakademi som det het og holdt til i den gamle handelsebygningen på Drammensveien. Han var naturalist, og doserte naturalistisk program, det var modellenes karakter det vesentlige, det skulle være presist, det skulle være klart, og levende, det siste var det verste, for mange.

AM: Men han var gammeldags han, for deg som kom fra Paris

H: Han var faktisk det, men var jo grunnet på natur, og forsåvidt var det vel så nødvendig å få det fra begynnelsen, å begynne med blomsten, så jeg syntes det var veldig fint å arbeide fra bunnen av, på den måten der, med naturalist.

AM: Så K han lærte deg hva franskmennene ikke hadde klart å få inn i hodet på deg, da.

H: I grunnen ikke, for Andre Lotes skole var fenomenal, og en masse malere har lært atskillig av ham, i grunnen var det, når jeg til å begynne med snakket om essensen av kunst, så var det akkurat det samme som K gjorde, for han var jo også utdannet i Paris i sin tid. Han kom jo også derfra og til Kunstakademiet.

AM: CK var godt over 70 år da du fikk ham som lærer, hvordan var han?

H: Han var nær sagt fryktinngydende, men vi hadde jo en venerasjon for ham, det var stille i akademiet når han kom inn, det gjorde han hver annen dag. Han var jo ikke noen sterk og autoritativ mann, det var han ikke, han var rolig og menneskelig i alt han foretok seg, også i sin undervisningsform.

AM: Da var han ikke så fryktinngytende som han så ut til ved første øyekast.

H: Nei, det var han overhodet ikke. Han hadde humoristisk sans, mange utslag som kom etterhvert.

AM: Når en professor i malerkunst går rundt og kikker på det elevene har gjort, så heter det at han korrigerer, han gir råd og han forklarer hvordan bildet kanskje kunne ha blitt bedre hvis man gjorde ditt og datt - hvordan var CK’s korreksjon.

H: Den var faktisk individuell, det må være nøe av det vanskeligste som er, jeg har selv prøvet det. så jeg vet. Men han greide å finne frem til hver enkelts egenart og dømme ut fra det – han var jo klar, og sa en dag til alles - ? Og da sa han at de måtte være lengre, etter proporsjonene, og det fikk de da vite.

AM: Koloristen i ham, hvordan kom den frem, gjennom korreksjon?.

H: Overhodet ikke. Fordi at han lot oss elever selv velge sine farver, han mene det var en personlig sak som vi måtte dyrke frem som det passet hver enkelt. Selvfølgelig kunne han av og til komme frem til ting som var interessante. Jeg kan huske en gang han kom til sin yndlingselev Stixrud som CK syntes hadde lavet to for nær hverandre til å harmonisere, så han sa her må det være noe galt. - Og S  som hadde et reagensrør i vestlommen med terpentin på, tok  penselen, som det ikke var mye bust igjen på og innenfor for malerkappen sin, og rørte rundt  og så tok han et skritt tilbake og så litt hodet på skakke på bildet sitt, og tok frem og satte et rent grått strøk rett der  Det var så presist, det var fenomentalt, CK så på ham og sa fenomenalt, og gikk rolig videre.

AM: Så han fikk bekreftet at Stixrud var et emne utenom det vanlige.

H: Ja, det tror jeg, og S så og si malte sine bilder for CK, hvis man kan si det, det tror jeg faktisk. Han malte aldri så godt siden som den tiden på akademiet.

AM: Hva sa CK om dine bilder, da?

H: Jo, jeg kan ihvertfall huske det at jeg en gang sa som så at jeg synes ikke jeg er noe flink med form – og da sa CK at man skal aldri nedvurdere seg selv, det er alle andre så opptatt med.

AM: akkurat, Med andre ord, det var om å gjøre å ha tro på det man gjorde-

H: Det er absolutt nødvendig, ikke bare det, man må være frisk og våken og våge noe når man holder på- faktisk et krav.

AM: selv etter at man har fylt 90?

 H: Bestandig, 90 er ikke noen alder. Ars long da vita brevis, er det ikke noe som heter det? - at livet er kort, men kunsten lang – Latt meg fortelle, at Titzian da han nærmet seg de 100, han var jo ca 98, døde av pest, sa ”det er sørgelig jeg skal dø, nu som malerkunsten begynner å gå opp for meg”

AM: Så livet er en eneste lang skole, da, for en utøvende kunstner. –

H: Ja, ikke livet, men hva det bringer med seg for omgivelsene, først og fremst –

AM:  CK var jo på slutten av sin karriere, som lærer og maler da du møtte ham – ga han preg av å være en aldrende mann da? 

H: Han gjorde jo det, i aller høyeste grad, i slutten av 1925 samme året sm han døde, og de siste høstmånedene. Der kan jeg huske at han tok med sin kone, den begavede malerinnen Oda Krohg opp på atelieret for å fortelle hvilke elever han hadde korrigert, og hvilke ikke. Det var jo mange elever, og dette foregikk på fransk, for at de ikke skulle skjønne hva de sa. –

AM. Så da lurte de to dere, da?

H:– Nei, det gjorde de ikke

AM: For du kunne jo fransk.

H: Ihvertfall såpass.

AM: Men Oda, blandet hun seg inn i korrigeringen, da? 

H: Aldri med et ord, hun kunne nikke, når han sa noe som hun syntes var særlig plausibet, men hun blandet seg ikke inn i noen diskusjon mellom elever og lærere –

AM: At  hun var en svært begavet maler, Oda K, men nå vil vel ettertiden huske henne for en rekke andre ting  enn akkurat bildene – til tross for at hun har malt glimrende ting –

H: Til å begynne med var hun en mye finere maler enn CK,  jeg tror han faktisk lærte atskillig av henne, det kan man se på hennes portretter og andre ting hun har malt, ikke det store bildet der CK kom ned Karl Johan med musikken bak seg, for det var praktfullt, men i og for seg nokså overfladisk, Men hun var intim og veldig fin som malerinne.  Jeg synes det er som malerinne vi skal huske henne.

AM: Fin kolorist.

H: - Ja, finfin, hun kunne ikke bli bedre kolorist, hun , ja, det måtte være Harriet Backer, da. AM: Hva slags inntrykk fikk du av forholdet mellom disse to, skal vi kalle de i gåseøyne ”gigantene”?

H: Mellom OK og CK? Som vanlig, hyggelig ektepar, merket ikke noe, vi så dem jo ikke så mye sammen. det  var jo bare på den korte ateliertiden vi så dem sammen, så jeg kan ikke dømme noe om det.

AM: Hvor mange elever var dere?

H: Vi var vel en 15-17 elever i hver klasse, det var tre klasser, malerklasse, tegneklasse og en skulpturklasse, som professor Rasmussen residerte. Så var det Halfdan Strøm og CK som var de vesentlige lærere for oss –.

AM: Og i din malerklasse så gikk mange av de kunstnere som  fikk stor betydning?

H: Noen gjorde det, og noen døde dessverre i ganske ung alder. En etter min mening meget talentfull malerinne, også efter CKs, Alfhild Lunde døde meget tidlig, hun var jo fremragende begavet som kolorist. Hun malte et bilde av Elliot Kvalstad som gikk der, det var to brødre, en dikter Louis og Elliot (Kvalstad) Hun malte to praktfulle portretter av ham, de ikke bare lignet, de var gode som kunst.

AM: Ja nå har du nevnt to navn da, Alfhild Lunde og Elliot K, var det flere? 

H: Ja det var en som het Aslaug Anoldus, det var mange fler og  - de var jo ikke så betydningsfulle.

AM: CK var jo et kjent navn på den tiden – fikk du inntrykk av at han likevel syntes om dere, og støttet dere i det dere hadde tatt fatt på,. nemlig malerkunsten?

H: Ja, jeg hadde bestandig inntrykk av at han var vår venn, det var aldri noen -   det var som forhold det er mellom elever og lærere i skoler i dag – så forsåvidt var han forut for sin tid. AM: Han kunne ikke virke oppgitt mange ganger?

H: Nei ikke, da gjorde han det på en ytterst skånsom måte. Jeg kan huske en ung elev som kunne for lite, som på et svært lerret malte en bitte lien akt som så ut som den var av glass – da CK kom foran den sa han at det er aldeles nydelig, sa han. Den arme synder trodde han hadde fått veldig fin kritikk.

AM: Han slo ikke hånden av elevene sine.

H: Aldri, tvert om.

AM: Hvordan var det å være ung kunstner på 20-tallet?

H: Ja, jeg må jo si som han sa, Torstein Torsteinson, jeg var en feber? til å arbeide og male, jeg holdt jo på og arbeidet hele formiddagen, og så gikk vi gjerne på crockie? om eftermiddagen. Klokken 7 om kvelden var vi ikke ferdige med å arbeide, og da var det ikke mye krefter igjen.

AM: og det å gå på crockie, det var å tegne akt?

H: det var 5 minutter stilling, så var det  changering, ny stilling og da skulle man konsentrere seg den korte tiden. Det var jo fremragende modeller da, som fant gode og skulpturale stillinger hele tiden, men det skulle gjøres, det skulle være en levende strek, og det ble i grunnen forlangt, at en antydning skulle være presis, ikke bare noe rett ut i luften.

AM: Det harde arbeidet, det var det man lærte av –

H: Det er i grunnen den plattformen som gjør at jeg i dag kan male, jeg vil ikke si nesten hva som helst, nesten hva som helst rett ut av hodet, uten å ha noen plent foran meg. Sånn var det med skulptur, av samme grunn, for vi så jo nøye på modellene og lærte av det, kanskje ikke så meget som japanerne på sin måte, for de hadde modellene i ett rom, og malte i et annet. Så måtte de gå den veien da, og da husket de bare de vesentlige tingene.

AM:  Tror du det er en fin pedagogisk måte å gjøre det på?

H: Det vil jeg tro er veldig godt, fordi da man får en gedigen hukommelse som man i høy grad har bruk for, jeg har ihvertfall hatt uendelig stor glede av det-

AM: Det er en viktig hukommelse som du har tatt med deg opp i 90årsalderen?

H: Jeg tror jeg har hatt den i all tid, og jeg vil ikke bli kvitt den på lenge

AM: Du var ikke den eneste som kom fra Andre Lote i Paris og kom til CK på akademiet.

H: Der kom bl.a. Rigmor Holter nedenifrra, det var litt morsom da hun malte en akt, så fant hun på noe hun hadde lært hos Lote, at det var et lite åpent rom som hun måtte fylle ut med noe, og da malte hun like godt et draperie, det fantes ikke i virkeligheten, men hun malte det. Så kom CK og pekte på det og sa ”Hva er det for noe?” ”Ja, herr professor”, sa hun ”det er det at når man har den modellen på den ene siden, så må man for balansens skyld ha noe på den andre siden.” Så pekte CK på modellen og sa ”Men der borte balanserer det, ikke sant”. Jo, hun måtte innrømme det. ”Da tenker jeg De laver det sånn” sa CK.

AM: Så draperier ville han ikke ha der-

H: Ikke når de ikke fantes.

AM: Så han forkynte da altså en lære som gikk ut på at man skulle være tro mot virkeligheten da?

H: Bestandig, og det var han jo også selv, i alle hans bilder, i den grad – og det var jo detaljen som fikk de store formene hans til å leve. Det var en  historie som gikk der: Olaf Tangen, han hadde blitt frastjålet noen penger på akademiet, og det fikk CK vite. Da ville han støtte Tangen, og det på den måten at han bestilte en kopi av et av sine egne bilder som Tangen da skulle male. Det gjorde Tangen. Da det var ferdig så gikk han inn sammen med Stinius Fredriksen forøvrig, med bildet, til CK, og CK så på det, satte det på staffeliet, tok sin palett og så sa han; jo han syntes det var ganske godt. Så tok han en liten spiss pensel og dyppet den i noe hvitt blandet med littegranne blått, og med fenomenal presisjon satte han små glanslys på den lille lenken som er på to sider av den gammeldagse klokken som man trekker opp, har et lodd nedover, alle de små delene der, så plutselig ser begge to at bildet begynner å leve, på den måten malte han hele bildet opp, så det ble en Krohg.

AM:  Det var mesterens signatur, så å si.

H: Faktisk hans egen håndskrift, hans signatur. Jeg har sett mange bilder av K som ikke hadde hans signatur. Men som det allikevel sto K. på

AM: Hva syntes du da om K i 20årene, som lærer –

H: Ja- som maler der. det med CK at i 20 årene  - jeg kan ikke blande det sammen, men da hendte det nemlig siden at  - jeg har da alltid ment det samme om CK jeg, i alle år – fra begynnelsen til slutten,  men hans beste ting har jeg jo – måttet ta ut selv, jeg hadde jo gleden av, til en stor utstiliing i Århus, en stor skandinavisk utstilling, å ta ut bilder av CK , bla. det fantastiske portrettet han hadde lavet av Sven Elvestad – og da skrev pressen, Berlingske Tidende. at hvem maler i dag et sånt  fantastisk portrett med det geniale glimtet bak øyet, som det bildet av Sven Elvestad - 

AM: Det slår meg at CK som så mange andre store malere, må ha vært uhyre produktiv – svært arbeidssom. 

H: Ja, han hadde alltid behov for penger, og det var ikke så store priser på tingene, så han var nødt til å produsere, for å overleve.

AM: Du mente han malte for pengene

H: Det gjorde han, bla. kan jeg huske at som gutt, da bymuseet hadde bestilt noen portretter av ham, han kom opp sammen med min far fra hans atelier, da hadde han malt et portrett, et dobbelportrett, altså en replique, og faktum var at han alltid gjorde det, fortalte han. ”Det blir jo alltid spørsmål om ett til”, og det må jo bero på penger.

AM: Hva synes du om maleren CK nå, da?

H: Jeg vil si at det er to- tre bilder av CK som jeg alltid husker, og nesten daglig  -- tenker på, og det er en dame i Gyldenløves gate som eier de to studiene av Gajede? , -en kvinde og en mann – det er så vidunderlig gjort.

AM: Fra Skagen.

H: Ja han malte mange der av den familien Gajede fra Skagen da han bodde der, og de er så vidunderlig gjort – det er ikke ett bilde i galleri  av CK som er så fint som dem. Dessuten har han lavet et stort interiør som eides av en handelsstand i Skien – som er fantastisk – de tre bildene var med blandt noen andre på denne utstillingen jeg nevnte i Århus.

AM: Og der når han toppen av –

H: Absolutt, det kan ikke gjøres nydeligere – Så  på Lillehammer, hvor de har en  fargekritt-tegning av CK av samme hode som jeg nevnte av Gajede, det står det CK på, men den signaturen  har ikke CK laget, for han malte aldri noe med kritt-tegning. ikke det jeg vet – AM: Er det et falsum, det, da?

H: Kall det hva man vil – ekte er det ihvertfall ikke –

AM: Når du nå tenker tilbake på  akademitiden, og K som professor og lærer, en tid som ligger snart 70 år tilbake i tid – hva  drar du ut av den undervisningen som du faktisk har hatt nytte av i alle år og faktisk har nytte av nå?

H: Ja, det kan være enkelte ting – jeg tenker på noe sånt som sort – farven sort – hvis man, det finnes en bok, en som heter den sorte tulipan,  hvor en hollender og en til greide å fremavle en sort tulipan – de hadde man aldri sett før – og når man holdt den opp mot lyset viste seg å være dyp rød – altså noe a la hummer, kan man si, da, men det CK gjorde var faktisk å ha krapplakk dypp rett opp i det sorte – sorte. levende , og det har jeg også lært – Og så var det en annen ting – som jeg nesten daglig har bruk for – og det er det at  man skal – grått- tonen er grått – det er jo uendelig , men å finne den gråtonen som passer akkurat til de bildene man holder på med, hvis fargevalg man har gjort på forhånd, det er å blande alle fargene du har brukt i bildet sammen – og sammen med det hvite, så får du den rette gråtonen – det bruker jeg nesten alltid –

AM: Vil du til slutt karakterise ham som en av de absolutt største norske billedkunstnere - 

H: Ja selvfølgelig, han er jo dagsaktuell, og er det fremdeles, allikevel er det kunsten for kunstens skyld som han tok med seg fra Frankrike, og det er jo den som er tingen, det er ingen tvil om at han, og også hans medprofessor Halfdan Strøm var to av de største kunstnere vi noen gang har hatt her i landet.

Det ganske pussige er nå at 5 år etter at jeg sluttet på kuntakademiet flyttet jeg selv inn i hans gamle atelier i Hansteens gt 4 hvor han og Oda K hadde bodd i en årrekke, det var ganske fornøyelig. Faktum er at jeg av og til efterpå  hørte CK tassere omkring i atelieret, og da jeg åpnet døren for å seg om han, så var han der dessverre ikke  -  - -

 

****************

 

Om Halfdan/ Kristen Holbø

AM: Tidligere i denne samtalen, H, så har du flere ganger referert til Kristen Holbø, og til hans sønn Halfdan Holbø, som bor på Lillehammer fortsatt, og som maler, og som har vært en god venn gjennom store deler av livet. Hvor stor maler var Kristen Holbø?

H: Ja, man kan jo ikke sammenligne malere, man kan ikke sammenligne diktere heller, Bjørnson og Ibsen, man kan ikke forestille hvem som er størst, selv om det var B som fikk Nobelprisen, så er det ikke så sikkert at han var den største, og det kan man ikke med malere heller. KH var en veldig fin maler, og ved siden av en veldig fin person, og dessuten og fordi han var det, tok han seg også av Halvdan Egedius, og det var jo ett av de geniene- de få geniene i norsk kunst som jeg beundrer aller mest, og som vi kjenner tvers igjennom, og har sett alle tingene til, og de omgikkes også til daglig. Og i Bø i Telemark, der satt jo Kristen modell for Egedius til deler av Snorre-tegningene, som Egedius har laget, de aller skjønneste i Snorre som er der – og CK de aller dårligste, pussig nok, men han var og er mer journalistisk i sin strek enn Munthe og Werenskiold og som sagt han, Egedius.

AM: Og så var det vel Kristen Holbø som var årsak til at alle hans samtidige kunstnere, kunstnervenner kom til Vågå, laget Vågåsommeren, kom igjen gang på gang og skapte mye fint, som er blitt stående i norsk kunsthistorie.

H: Ja, de holdt sammen, den gang. Det var – de skjønte at enighet gjør sterk på – og det var jo så mye de skulle arbeide mot – staten var jo mot,  komunene var mot – de gjorde jo ikke mye for kunstnerne den gangen, stipendier eksisterte jo nesten ikke. Og så videre – så de måtte arbeide  sammen, og jeg tror de diskuterte bildene seg i mellom også, når de kom hjem eller var ferdige med dagen, så tror jeg de satte opp bildene og diskuterte – det gjør Halfdan H fremdeles Jeg har aldri kunnet greie det, fordi jeg synes ikke jeg greier å forsvare et bilde jeg nettopp har satt det siste strøk på for den dagen, men bildet er jo ikke ferdig ennå – og jeg vil nødig forandre det ut fra hva andre skulle kunne mene, jeg vil heller gjøre det på egen hånd, så får det heller briste eller bære.

AM: Det kunne ikke være helt enkelt for Halfdan Holbø å være sønn av en fremragende maler som Kristen, og dessuten omgås så mange av våre største malere? - han hadde et vanskelig utgangspunkt?

H: Nei, han hadde et lett utgangspunkt, fordi han var sønn av K, og K var godt likt av alle – har aldri hørt noen som har noe å si hverken på hans malerkunst og hans person. Og det tok han med seg utover til alle vennene, og alle, det fulgte ham som en aura.

AM: Så du mener det ikke var negative aspekter ved dette, da. 

H: Nei, jeg kan ikke finne noen.

AM: Hvordan ser du på Halvdan H som kunstner, da.

H: Jeg ser på ham i grunnen som en fortsettelse av farens arbeid, men på en annen måte, for selve utgangspunktet, selve lerretet som sådant det er jo den hvite flaten der, er det viktig for HH å beholde lyset i, gjennom den overliggende gjennomsiktige farge, det er viktig, for å få fargen til å leve. Det er alltid spørsmål om hvor mye lys det er i en farve, og den oppnår HH på den måten der, at han ikke legger tykke lag som a la Sarpmann? som CK hadde frekventert og hvis teknikk han meget brukte, det er tykke lag med farve,  og  de blir skjønne når de har stått en snes år- eller to.

 

***************

Kunst i Gudbrandsdalen

AM: Ja Hans Finne-Grønn, det var mer vanlig at malere dro fra skal vi kalle det fra Oslo og andre steder og opp i  ditriktsnorge enn det er i dag – hva kommer det av ?

H: Det kommer etter min mening av at det var store personligheter som fant steder der de likte seg, og lys som var vakkert, steder hvor de kunne utføre sitt arbeide – så kom de andre med, kom med venner og deres venner igjen – så var det plutselig en koloni.

AM: Men hvorfor drar ikke enerne dit og trekker med seg andre?

M: De er ikke miljøer på samme måten, de har biler og arbeider hver for seg, hvis de ikke holder seg på sitt atelier –

AM: Nå det gjelder Gudbrandsdalen, så vet vi at Kristen Holbø samlet om seg en del malervenner- 1994 var den berømte Vågå-sommeren, Halfdan Egedius og en rekke andre, Werenskiold var  i Vågå, og så var det alle Lillehammer-malerne, Lundeby, Jordet, Thorvald Eriksen, Thygesen, Alexander Schultz, han malte en del i Skobu? vet du., og i Bøverdalen så var jo Lars Jordet. Munthe, Ole Meløy i senere år – og du kom til Øyer kommune –

H: Jeg kom til Øyer i 42,  hele familien, for Oslo var bombet- det var ikke noe blivende sted. Jeg kontaktet Halfdan Holbø, han var en gammel venn av meg- han skaffet meg øyeblikkelig et sted å bo. I Hunder, på Fossegården der var det  ledig hus og dit dro vi, og ble der lenge. Ja, vi flyttet ikke til Hunder gård, da, så vi var noen år på Fossegården, og i slutten av krigen fra 44 til 46 til Hunder. hvor vi fikk gode venner. Martha og Johanne Andersgård drev den gården, og det gjorde de på en fremragende måte, de gikk med overskudd, den gangen. Det  er ikke mange som greier det i dag. Vi har kontakt med dem ennu – hyggelig kontakt.

AM: Så familien, dere ble faktisk boende der på helårs basis.

H: Vi ble boende de på helårsbasis, og barna gikk på Solvang skole, der hadde de respekt for lærerne, så utbyttet var rikt. Det er kultur det. Og så var det jo en del sport- som ble drevet der samtidig, de lærte jo å gå på ski, da. De ble ikke dårlige, den ene var interessert i hopp og den andre i langrenn, og de tevlet ganske bra, må si det.

AM: Hvordan var det å være innflyttere i Gudbrandsdalen under krigen.

H: Ja, det var faktisk, før tyskerne kom, var det enda hyggeligere enn senere, da de kom der. For de kom ikke opp til oss før tidlig på 44 tallet, og da med kla?? utenfor huset, så det var ikke så morsomt, men det var fremragende hyggelig å være en del av et bondesamfunn, det er kultur det.

AM: Var det samhold i dette bondesamfunnet?

H: Ja, det hadde jeg absolutt inntrykk av, selv om det var litt sånn småtterier, det er det jo alltid- hvem som eier hvilke teiger og den slags – men stort sett var det hedersfolk som bodde der, og veldig lett i omgang, hyggelig. Vi hadde ikke bodd lenge på Hunder før vi fikk besøk av fru Ihle, bonde Tor Iles kone, han kalte seg bonde Tor Ile, han skrev Ile uten H, det  var ikke noe rart med det. Hun kom ned til oss med smør og egg en av de første dagene. Og så kom hun ned efterpå med sin sønn Olaf, en vel begavet kar, som hun spurte om jeg kunne være lærer for.  Og jeg lærte ham jo litt, han debuterte forøvrig senere, i 1945, og da sto det i avisene at – Olaf Ihle fra Øyer, debuterer som første 14åring på høstutstillingen, sammen med dalens, Gudbrandsdalens eldste maler, Kristen Holbø.

AM: Det var et langt spenn i tid.

H: Langt spenn i tid, og aller mest for ham – jeg gikk jo ut fra at han ville fortsette med maleriet, men jeg tror at han har holdt seg til designen senere –

AM: Nå blir det jo sagt om Gudbrandsdølen at ”han har greie på hest” –hadde Gudbrandsdølene øye for kunst, da? 

H: Jeg vet ikke, når de gjelder hest, så betyr jo ikke det noe, for det er jo vallaker der oppe .—det var hoppe og hingst som betydde noe i Gudbrandsdalen, og de har jo avlet frem en type som er lav og tung og fører seg godt i skogsterreng og sånt, det er jo fantastisk. Jeg fikk låne gamle Andersgårds 2.premie hoppe en gang – det var en tillitserklæring det, og jeg skulle en tur til stasjonen, jeg var jo ikke noe særlig kjørekyndig, så jeg lurte på hvorledes dette skulle gå – men gampen kunne alt selv, så den rygget helt alene inn blandt alle de andre sledene nede på Hunder stasjon, fenomentalt –.

AM: Men, oplevde du at øyergardingene og folk i grenda der du bodde fattet interesse for det du drev med ?

H: Ja, bortsett fra det med Olaf Ihle så kom det jo mange i den anledning da, også med sine barn og sånt, det var jo ikke så veldig interessant – men de hadde interesse for malerkunst og de var interessert i mine ting, - så jeg var med opp på fjellet og malte noen bilder av jentene på Hunder, som de kalte dem der oppe, det var oppe på setra, det var veldig vakker utsikt mot fjellet der- der drev de jo seterbruk den gangen, nå er jo alt sånt nedlagt dessverre, for det var jo morsomt – det var kultur, det.

AM: Du, i stua di i Oslo, så har du en del bilder, men ingen utpredede naturbilder, og slettes ikke fra Gudbrandsdalen?

H: Jeg har ikke det, for bilder fra Gudbrandsdalen, de ville alle ha. Derfor har jeg ingen derfra, men jeg har jo reproduksjoner som viser at jeg har  faktisk lavet en del bilder fra Gudbrandsdalen –

AM: Hva var det som interesserte deg mest som maler, fra Gudbrandsdalen?

H: Hele det livet, som kan kalle bondelivet da, det er jo kultur det, og alt som hørte med det  De hadde jo også nok av natur sydover og nordover, hvis de bare så ut av vinduene, og da hadde de selve gårdsplassen hvor dyrene beveget seg hver eneste dag – vår og vinter og høst- jo det var nok av motiver å ta av der.- Så hadde vi gården Ile rett opp som jeg også lavde noen bilder av.

AM: Det begynner å bli noen år siden, dette her.

H: Det er 50 år siden i dag!  - så det er litt av en dag du har funnet å komme her.

M: Har du noen kontakt med Gudbrandsdalen i dag, da ?

H: Jeg har jevnlig kontakt med Martha og Johanne på Hunder, det har vi, og vår ene datter er sjelden oppover –  bor på Nesodden, den andre og i kraft av å være gift med en Shell-mann, så er hun ofte der oppe. Og hilser da på, og forteller litt om hvordan de har bygget ut på Hunderfossen, ja det er Shell, det-. Men ellers har det alltid vært kontakt mellom oss, og de skriver jevnlig til jul og ellers. Skriver til oss om sommeren, lange og hyggelige brev, så vi har full kontakt, og er fullt klar over OL-lekenes ut-manøvrering nær sagt utsletting av naturen i Lillehammer

AM: 50 år i dag siden du kom til Gudbrandsdalen, i 42, selv er du på vei mot 90. Hvis du da ser tilbake, hvilken betydning fikk disse årene i Gudbrandsdalen for deg som kunstner?

H: Ja, først og fremst ble jeg venner med bondesamfunnet, som var fjernt fra oss byfolk og i grunnen ikke høyt estimeret her i Oslos form for snobberie, som gikk ut på at vi ikke hadde så mye bruk for smør og ost og brød, men krigen viste jo at vi hadde det Vi var jo et resultat av nettopp det alle sammen, så det var den viktigste tiden, synes jeg, det å bli fortrolig med bøndene og landet. Ja, hvis  du vil akkurat ha svar på hva som var det mest utrolige der oppe, så må jeg nesten si 17.mai 1945, for da skulle barnetoget gå fra Solvang barneskole til kirken, og da sto hele dalen tettpakket av tyske tropper som skulle sydover- de hadde nektet å gå i båtene opp i Finnmarken, og ble dømt til å marsjere gjennom Norges land, og som sagt, hele dalen sto tykt av tropper – men de ble dømt til, og ble nødt til – å stoppe, til barnetoget var gått forbi, og det likte de lite godt.

AM: Det var øygardingenes måte å markere friheten på, det.

H: Det var frigjøringsdag, og det var vi som hadde overtatt.

**********************

Oppholdet i Hunder

AM: Skal vi gå tilbake til siste krig. vi skal møte en person som sammen med hele sin familie rømte ut av Oslo, og slo seg ned i et lite bygdesasmfunn i Gudbrandsdalen. I dag går Hans Finne- Grønn i sitt 92. år. Han er maler, en av de fineste vi har. –

AM: Du går i ditt 92 år, Hans Finne-Grønn, og du er fortsatt aktiv, du er oppegående, du er rak i ryggen, og du har en stemme som ikke tyder på at du har hatt problemer med den noen gang-. Hva har du gjort for å holde deg så godt?

H: Jeg har faktisk vært i aktivitet gjennom hele mitt liv, og det var faktisk også en av de grunnene til at vi kom opp til Fossegården i 1942, det var å holde ved like mosjonen og fysikk, og littegranne hånd.

AM: Så Fossegården i Gudbrandsdalen, det ble din og din families tilholds-sted gjennom hele krigen.

H: Ja, ikke bare krigen, men til og med 1946 bodde vi der, og hadde usannsynlig bra der oppe, som mine barn sier, at jeg skulle ønske at mine barn igjen kunne hatt opphold på en slik stor gard som de vokste opp på der oppe. Det var fantastisk givende. og forklarte mer om livet enn vi har forstått siden at andre har.

AM:  Hvordan da?

H: Ja, det er jo hele gangen i bare dyrelivet, en ting for seg, begynnelsen og slutt da, små dyrs liv og større dyrs liv, bare det er en filosofisk sak.

AM: Mener du da å si at barn som vokser opp på gårdsmiljøer og i bygdesamfunnene kanskje kommer nærmere livet, får gratis forståelse av livet som bybarn har vanskelig for å tilegne seg?

H: Ja, så avgjort, det er det jordnære som jeg skulle ønske tilbake til naturen, alt blir fabrikk, det er fenomenalt å ha kjennskap til naturen, og følge den vår og sommer og høst og vinter forståvidt, men det er jo vår og sommer som er hovedtingen, da. Og så er det dyrene da, den ene av døtrene mine er fenomenal til å melke, både geiter og kyr, og fikk tildelt de vanskeligste og tyngst melkede kyrne oppe på Hunder gard. Og til dags dato har hun lært å ordne med et kjøkken og hus, det er fantastisk hva det betyr, og hun sier det selv så mange ganger – det er der jeg har lært det, å vri opp vaskekluten til slutt, etter meg. -.

AM: Hvordan hadde det seg, at du Hans Finne-Grønn og familien din havnet i Øyer.

H: Det var simpelthen en dag i ’42 at amerikanske fly uten å ha varslet – jeg fikk vite siden av London – bombet over Oslo. og holdt på å knerte oss, - i samme gate falt det bomber, så da tok jeg telefon til min gamle venn Halfdan Holbø og spurte, er det mulig å skaffe et oppholdsrom et eller annet sted i dalen, for her er det ikke blivende sted i Oslo. ”Jeg skal gjøre hva jeg kan.” sa han. Så ringte han til meg om eftermiddagen, så sa han, Dessverre, det gikk ikke. Jeg var oppom Fossegården, der hadde jeg napp, men det gikk ikke. Men hvis du insisterer på det, så skal jeg gjøre et fornyet forsøk. For Guds skyld, gjør det, sa jeg

Dagen efter ringte han og sa: ”Det er bingo, du kan komme opp til Fossegarden og bo i Olaf Andersgårds hus, han er i grunnen gått av med pensjon, dvs. han er gammel, og hans føderådsbygning kan du og familien få bo i, det har jeg avtalt. Og så dro vi oppover da. Gudskjelov og takk for det.

AM: Var det enkelt å komme seg dit?

H: Det var enkelt å komme seg dit da, men senere om årene var det aldeles umulig.

AM: Hvordan var det å stupe inn i, for byfolk, å stupe inn i dette bygdemiljøet, som det vi finner i Øyer.

H. Ja, det var, i og med at det var venn av en Halfdan Holbø og Kristen Holbø og kone, så kjente vi jo måten, fasongen var jo den samme hos alle der oppe, og det var ikke noe merkelig ny form for oss. Vi hadde avtalet en forståelse av at det var forskjell på by og bygd  og på Sørlending og på Gudbrandsdøl, så det var ikke vanskelig å tilpasse. Jeg har aldri hørt siden noen si at vi ikke passet inn i miljøet 

AM: Men dere var jo byfolk, da,

H: Vi var byfolk, men det var ingen som fleipet med det der oppe.

AM: Så der ble dere tatt på alvor.

H: Ja, jeg har et bestemt  inntrykk av det. Jeg har tidligere fortalt i et program at familien Ihle var særlig fremragende og snille mennesker, og de hadde kontakt, både med folkene både med folkene over i London, og ellers. Tor Ihle skrev Gudbrandsdalens historie, såvidt jeg vet, han kunne atskillig.

AM: Hvordan vil du karakterisere ham, da?

H: Ja, som en vanlig praktkar, for eksempel som en av toppene hos Hamsun. En av de små særegenhetene som var typisk, feks. kunne han si at jeg er en dårlig bonde. Hvorfor det, spurte jeg, Jo for jeg lar all sommer-redskapene stå ute hele vinteren og ruste, sa han. Sånn var det. Da vi ble buden opp dit, så sto han utenfor, med familien utenfor på trammen utenfor, og hilste oss velkommen. Og da vi gikk, noen timer senere, så fulgte han oss ut på trammen, og sa at når vi ønsker at folk skal komme igjen, da ønsker vi dem alltid farvel ute på trammen her, sa han.

AM: Han var jo på mange måter Sør-Gudbrandsdalens Snorre, han.

H: Ja, kanskje, det vet ikke jeg noe om, for folkloristisk snakket vi ikke sammen. Det var dagens alminnelige spørsmål vi diskuterte, og naboen hans likte han svært lite dårlig, og fleipet med og kalte ham kjeltringen på Ile, han var aldeles det motsatte, og det visste gamle Andersgård meget godt, så han hadde moro med det der. De drev og ertet hverandre alle sammen, det er også Gudbrandsdalens måte å ordne med livet på

AM: Viktig dette at i et bygdesamfunn finnes folk som er villige til å gå inn i historien og ta vare på fortiden

H: Jeg tror ikke det er mange av dem, det er det ikke her i Oslo heller, forøvrig. Det er det ikke i hele landet. Se hvor lite de har tatt vare på fortidsminnene våre, de aller fleste stavkirkene våre er de ???  på, så de som er igjen de må voktes døgnet rundt for å overleve. AM: Vi skulle gjerne hatt flere Tor Ihler i Gudbrandsdalen og ellers i landet.

H: Ja, ihvertfall burde man kunne flytte på dem. For de ville kunne gjøre fremragende arbeide hvor som helst i landet de kom, men det er få av dem, de er praktisk talt utdødd i dag

 

**********

 

Minner – kunst

 

Gunnar Janson

Billedhuggeren Gunnar Janson kjente jeg meget godt. I ungdomsårene bodde vi ikke langt fra hverandre, og senere var vi begge medlemmer av Statens faste jury. Da en ny professor skulle ansettes ved kunstakademiet i begynnelsen av 20-årene, var Gunnar Janson en av kandidatene. Christian Krohg ville heller ha ham enn Wilhelm Rasmussen, men det ble Rasmussen. Gunnar Janson var jo svært ung den gang, men usedvanlig lovende, og hadde utført flere fine skulpturer, en sterk ny stil. Et skulpturalt hode av Hans Kinck, og av Henrik Sørensen finnes i Nasjonalgalleriet. I senere år ble statuen av Arne Garborg til, og den er etter min mening et av de aller vakreste og beste komponerte monumenter her hjemme. Gunnar Janson var ellers særlig interessert i Ingeborg Refling Hagens kunst. I mange år holdt han også på med en spydkaster, med Norgesmesteren Sunde som modell. Det ble hans evighets-skulptur. Senere ble Egil Danielsen modell til samme skulptur.  Gunnar Janson fortalte meg at da olympiamesteren Egil Danielsen kom inn i atelieret, fornemte han bestandig, at nå var en personlighet kommet inn i atelieret.

 

Det ble i sin tid også avholdt en konkurranse om et nasjonalmonument, og da vant Gunnar Janson. Jeg ringte til ham for å gratulere med seiren. Hushjelpen tok telefonen og svarte; ”Janson er ikke hjemme, han har vinni”.

Gunnar Janson hadde en egen gangart, det lå noe rett truende over den. Måten å bevege seg på var den samme som slåssbrødre har, noe han minst av alt var, dessuten var øynene dype og skarpe, og ansiktet uvanlig rødt. En dag sa han til meg: ”Nå skal jeg fortelle deg hva man kan oppleve av selsomme ting i denne tigerstaden. I går, da jeg var ferdig med en hard arbeidsdag gikk jeg inn på Theaterkafeen og ba om en halv flaske rødvin, og en  stykke med  reker.” ”Ja vel, det skulle vel ikke være så vanskelig å ekspedere”, sa jeg. ”Vet du hva han svarte?” ”De kan få noe å spise, men De får ingenting å drikke. Jeg liker ikke oppstuss, så jeg reiste meg og gikk”, sa Gunnar. ”Jeg gikk over til spisesalen på Grand.” ”Og der ble det vel  dannet opptreden?” ”Nei”, sa Gunnar, jeg ba kelneren om en halv flaske sherry og en eplekake. Og fikk til svar: ”De kan få noe å spise, men De får ingenting å drikke.” ”Og så dro du til ham, og hentet politiet?”  ”Nei”, sa Gunnar, jeg sa bare ”er dere blitt gale”. Så reiste jeg meg, gikk hjem til mitt eget kjøkken og drakk et glass øl med en kjeks til, og det var dagens avkobling.

”Fra det ene til det andre: Hvordan går det med spydkasteren, da?”  ”Det er en vrien stilling, så noen år vil det nok ta”, sa Gunnar.  Ut på høsten hadde Janson sin ennå ikke fullførte spydkaster utstilt i Kunstnernes hus. Kritikerne var ikke særlig nådige over denne skulpturen. En av dem sa at kastet, hvis det ble utført, ikke ville komme lengre enn mot salens ende, cirka 10-12 meter. Det var nøyaktig like dumt sagt, som det reporteren brølte under oplympiaden i Australia; ”dette kastet er mislykket, det har feil vinkel i utgangen, men det flyter – -” Det gjorde det, det ble ny verdensrekord og gull. Begge disse kritikerene var like stupide, på hver sin måte. Begge sa nei, av fagkunnskap. Hvis gipsspydet var blitt kastet, ville det uten tvil gitt ny verdensrekord også. Og det visste Gunnar Janson. For spydets retning. armenes og benenes stilling, de var perfekte i utgangspunktet. Helt enkelt olympiamesterens stilling, like før spydet tok av til ny olympiarekord.

 

************’

Besøk hos Edvard Munch - Ekely

Det var på en deilig varm junidag, i 1928, at den unge franske maler Marcelle Mouly?  kom til Norge fordi han hadde fått et stipendium hit, og hvordan han hadde oppsøkt meg i Majorstuveien 15, det vet jeg ikke, men han hadde fått adressen av en eller annen nede i Paris, men ihvertfall, så tok vi turen opp til Ekely, opp til Edvard Munch, og vi ringte på porten. Det var klokke der ute. Så gikk døren opp til denne villaen, hoveddøren gikk opp, ut kom Munch og samtidig med ham kom to svære bikkjer, illsinte, som kom gaulende mot oss og ned til porten. men porten var selvfølgelig låst. Det var særlig den store brune og svarte terrieren som var illsint. Munch fikk da stagget dem. Så kom han bort til porten, vi presenterte oss, han spurte etter våre visittkort, det hadde ikke jeg, men M? hadde, så skrev jeg mitt navn på baksiden av det, og Munch så på det og vi ble sluppet inn og vist opp til huset. Vi kom inn i et – vi hørte musikk allerede utenfra, vi kom inn i stuen der, så satt en fremmed utseende pianist og spilte Chopin, aldeles nydelig , forøvrig. Jeg husker at over flygelet, på kortveggen hang det et portrett, et slags slektsportrett, antagelig av en av Munchs forfedre. Det hang skjevt fordi den ene tegnestiften på den ene siden var tydeligvis falt ut, så sånn var det. Vel, så sa Munch at vi setter oss i haven, det er jo så deilig og varmt. Vi gikk ut i solskinnet og haven, med hele det tilgrodde grønne overalt, og ble anvist plass ved et vanlig hvitt bord og en hvit benk og et par stoler. Og vi begynte såvidt å snakke litt sammen, på det franske som Munch kunne utmerket godt, og selvfølgelig M, mens jeg var nærmest novise i  språket.  Imidlertid sa Munch at på denne herlige dag må vi også ha en deilig drink, så jeg går i kjelleren etter litt champagne, men vent, jeg må ha på meg kaloscher, sa han, for det er søkkvått i kjelleren.

Han kom da tilbake med champagnen, og vi skålte og begynte å prate om løst og fast, vil jeg nesten si. Han spurte selvfølgelig etter hvordan kunsten var i Paris, om det var nye ting som dukket opp, og spurte om noen av sine gamle venner der, det svarte M? på, og så – jeg må jo tilføye en liten ting, og det var at like bortenfor oss 5-6 meter sto en liten bronseskulptur, en arbeider ca 45 cm høy, skulle jeg tro, Imidlertid viste M oss nedover i haven til et av sine uteatelierer, der var det på en lang plankevegg, var det spikret opp 5 bilder, store malerier, de så ut som de var skåret ut av en blindramme og så stiftet opp på denne veggen, sne, de berømte og velkjente snemåkerne var i midten, snearbeidere heter det vel kanskje, og så var det andre velkjente bilder på hver side, to på hver side, og det var forbindelse mellom disse komposisjonelt, linjer som var ganske tydelig satt opp.  Vi beundret dette en tid og så gikk vi da opp igjen til huset, og champagnen og benkene og stolene. Så kom M, gikk efter et par bilder som han viste oss, det var et par studier over Alma Mater, dette bildet med mor og barn som henger i Aulaen, to versjoner av det, tidligere versjoner. Så sa han at jeg har alltid synes at det er for mange fallende linjer, for mange vertikaler på dette bildet, det er alle disse trærne på denne siden – av moder jord, som jeg synes det er for meget av. Han spurte hva vi syntes, og viste oss disse to studiene han hadde. De var svært vakrre, og både M? og  jeg syntes faktisk at et av dem var  komponert, enklere, enn det han har i Aulaen. Det syntes M også faktisk, og var enig med oss i det. Så var det da tale om et annet, litt større bilde som han kom med, hvor han hentet det fra kan jeg ikke huske, tror det var innenfra huset. Så stilte han det opp, og det var et sjøbilde, menn som badet. Og ved siden av en av dem var det bla. en sten som speilet seg i vannet. Så spør M pussig nok om vi ikke syntes den stenen ikke var for tydelig, speilet seg for kraftig i vannet. Det syntes vi faktisk, og M sa ”Jeg skal se litt på det”. Ja, det var faktisk det jeg husker av det besøket, det er ikke stort annet, og ihvertfall så sa vi farvel – Jeg har glemt å fortelle at denne pianisten som var der da vi kom, han forsvant sporløst, jeg hørte M sa til ham at jeg har fått besøk på tysk – ihvertfall så har jeg nå fortalt begynnelsen og slutten på vårt besøk hos EM i 1928.

Senere fikk både M og Bernhard Folkestad som  han også hadde truffet ved et senere høve som det heter, vi fikk hvert vårt litografi fra Stavern, et sted som M? hadde besøkt , det var jo veldig hyggelig ---

 

*********** 

 

Besøk i Frankrike- atelier c/o Antoine Bourdelle

Jeg har overværet flere korrekturer, som den store billedhugger Antoine Bourdelle ga i Paris 1923 –24, opp på Mont Parnasse - altså befinner vi oss på arbeidsplassen til billedhuggerne som  venter på tidens store mester Antoine Bourdelle – for korrektur i atelieret på Montparnasse. Det er ingen tvil om at nervøsiteten er rikelig til stede hos samtlige elever , de snur på kavalettene, tar av og på de fuktige klutene som holder leiren myk, og noen later som de er sterkt opptatt av modellering. Mestereleven, Athanas Apartise har satt inn fyrstikker med fosforet opp i bestemte høyder på de høyeste punktene av de største formene. Han bøyer seg ned, og kontrollerer formens variasjon rundt kvinnetorsoen. Han løfter en formhøyde og senker en annen. Digre, grovlemmede Giacometti, er utilnærmelig, likegyldig. Stinius Fredriksen og Nic Schiøll er intenst opptatt av størrelsesforhold. De vet så inderlig godt at A særlig vurderer konstruktive ting, det har han særlig interesse av, har alltid hatt det.

Han kalte seg selv ikke som billedhugger, men som konstruktør. Japaneren Zimutzo,  han hadde bare lagt opp et hode av modellen, men det ser ut til å være godt. Hans venn  Zato som bare drømmer om Michel Angelo har formet en figur i renessansestil. Faktum er at mannen ikke har hatt av seg skoene på tre uker, par ce Michel Angelo, som han selv uttrykte.  Noen samtaler lett, men stopper.  Plutselig kom mesteren AB inn i atelieret, og jeg får en en ubestemmelig følelse av venerasjon for geniet, som denne kraftige kortvokste 62åringen inngir. Han løfter høyre arm, og forteller at han hver dag står opp klokken fem og begynner å tegne. Videre sier han at ikke bare naturen, men også selve menneskene som sådan, har utført ting som er fenomenalt, f.eks. bilen. Han sier som så at motoren er et helt eventyr. Og dessuten har den en hensikt. Så går mesteren raskt over hva hans elever kan ha inhaleret av forrige korrektur og stopper opp nettopp for dem som jeg har nevnt tidligere. Alle følger nå med i korrekturen, bøyer seg frem for å se hvorledes AB med noen håndgrep former en tå så den blir levende skulpturalt.  En ung amerikanerinne står foran sitt bedrøvelige verk, og venter. Det gjør hun ikke forgjeves. For mesteren AB styrer sine skritt nettopp dit. Han låner modellerpinnen, og risser hurtig,  nesten brutalt bestemt hele den arkitektoniske form som det menneskelige legeme består av  eller  kan inndeles i, når den skal legges opp på en rimelig god  måte. Så triller han hurtig ned noen små lerkuler med et par fingre og knipser dem med en fenomenal presisjon på de vesentlige punkter som bestemmer aksene på et menneske, skuldrene, hofter, knær og ankler, på hele skulpturen. Og så  forlater han uten et ord atelieret. Bare en eneste elev, Giacometti har lagd skisse av mesterens riss.

Jeg kastet et blikk tilbake inn i atelieret da jeg gikk og observerte at den nydelige damen sto i dyp beundring foran sitt mesterverk.

 

 

Besøk i Frankrike – ambassadør Wedel Jarlsberg

Det var i Paris i 1923 at jeg ble buden til lunch hos baronen Wedel Jarlsberg.  Han var Norges sendemann i Paris. Jeg var kommet til byen akkurat da jeg fylte 20 år i september 23, og to måneder etterpå ble jeg buden, da, til denne lunchen hos baronen. Mørk dress, sto det på innbydelsen. Og jeg kom rett hit, til  baronens praktfulle residens i utkanten av Paris. Jeg ble stående litt nede i hallen og ventet til det var presis tid. Det kom en del gjester der, jeg kjente major Sverre, det var den eneste av de som kom, jeg kjente. Jeg la merke til at både han og de andre som kom hadde et lite ordensmerke i jakkeknapphullet. Det var  æreslegionens lille røde rosett. Som sagt, jeg ble stående nede i hallen en stund og studerte på hva jeg kunne gjøre med disse skjønne alpefiolene jeg så der. På to postulenter sto det to skjønne svære  porselens vaser, to svære blomsterkrukker med alpefioler. Som sagt ble jeg stående og se på disse alpefiolene, og det forekom meg at den lille midtre rundingen der i grunnen var en slags æreslegion. Kronbladene begynte på den lille rundingen, så  kom de ned og ut til siden. Jeg ble da stående og se på de der, og fant meg ut en blomst som var passende stor. Den plukket jeg mens jeg så meg tilbake på de to tjenerene som sto stasjonert ved døren. De blunket ikke , så jeg tok denne blomsten. Jeg tok raskt av kronbladene, bortenfor rundingen, satte blomsten i knapphullet, og entret trappene opp til 2.etasje, de var selvfølgelig teppebelagte. Der oppe ventet vertskapet, baronen og hans amerikanske kone. Jeg ble presentert for den østerikske baronessen som jeg skulle ha til bords. Der foregikk samtalen på engelsk, som jeg tidligere sa, så var baronen gift med en amerikanerinne, en rik sådan, hvis penger han selvfølgelig hadde hatt stor glede av, ikke vanskelig å se det, på dette skjønne huset. Imidlertid så, vi snakket engelsk, hun snakket ikke stort bedre engelsk enn det lille jeg kunne, så det gikk bra. Så gikk vi da til bords, og under måltidet der, så må jeg si at jeg syntes det var trist at min asjett med russisk kaviar plutselig  forsvant halvspist fra meg. For tjeneren fjernet den, dvs en av tjenerne, for det var mange av dem.  Disse tallerknene ble fjernet fordi verten var ferdig, og da måtte de andre pent også være ferdige.  Imidlertid skålte baronen efterhvert med alle gjestene, og da turen kom til meg, så kastet han et raskt blikk på mitt jakkeoppslag, og som den gamle blomsterelsker han var, så skjønte han selvfølgelig øyeblikkelig sammenhengen. Han  smilte svakt, og antydet dermed at han skjønte det hele, at jeg var avslørt, helt enkelt.  – Før gjestene gikk, ble det båret opp fra kjelleren en Rembrandt, det var unødvendig å si at det var ekte. Det var et vidunderlig bilde, et tidlig bilde, det var usedvanlig velholdt. Baronen fortalte at han hadde det i en kjeller med riktig temperatur og riktig fuktighetsgrad. Ja, det var faktisk dette besøket, forsåvidt det eneste jeg hadde hos baronen. Men, da jeg sa adjø, spurte han om det var noe spesielt ønske jeg kunne ha i Paris for den kommnde tid. Ja, jeg skulle veldig gjerne få anledning til å besøke Pederines? berømte samlinger . Dagen etter kom det et sånt innbydelseskort, som fortalte at jeg kunne besøke P i hans vidunderlige hjem. Og jeg var der sammen med billedhugger Schiøll, og så på alle de vidunderlige Cezanne-bildene som hele huset var fylt med, til og med på soveværelsene, som vi fikk lov til å gå i, hang det skjønne bilder av Cezanne. Jeg kan huske at jeg ble stående særlig ved et nesten ordinært fruktbilde av mesteren, og vi ble enige om at det var vakrere enn noe bilde vi hadde sett av EM. Hvis vi hadde hatt en av de store Munchene, så hadde vi vært villige til å bytte det med dette, det var et vidunderlig bilde.

 

************

Minner - personlige

Franske termer

Min mor gikk på Sylow? skole i Christiania. De hadde fransk alt i 4. klasse, fortalte hun. Og hun snakket fransk med to av sine venninder fra skolen. De var fra Madagaskar og het Bernhardi.  Etter endt middagsmåltid sa min mor ofte, en pussig ting som jeg alltid tok for noe slags norsk-fransk, hun sa:  ”’Det var mitt eget lavement”. –

Så hendte det da, under en middag i Uddevalla, på hotell Carlia, ved en stabelavløpning etter krigen 39-45. Jeg hadde svenske fru Nyman til bords.  Hfg maler, sto det på bordkortet. ”Unnskyld, er det roret eller propelleren De har malt”, spurte hun, elskverdig. ”Ingen av delene”, svarte jeg, ”Det er portretter som opptar meg, for tiden”. ”Å”, sa hun, ”så De er altså konstnær”, konstaterte hun, ”det forteller ikke bordkortet noe om”.

Som sagt, vi fikk servert en helt perfekt meny. Min borddame var særdeles hyggelig, så gikk de to timers middag uhørt fort. Da vi reiste oss for å gå ut, eller rettere sagt inn, til rommet ved siden av med cafe avec, takket jeg selvfølgelig for de to særdeles hyggelige timene vi hadde hatt ved bordet, og la til, idet jeg plutselig kom ihu min mors uttalelse efter middager hjemme: ”Det var da et vidunderlig lavement” *(kan også bety utvasking, geistlig håndvask) – Fru Nyman utstøtte et jubelhyl, så alles fjes ble rettet mot oss. ”Hva er galt”, spurte jeg forskrekket min borddame. ”Intet något”, svarte hun, ”det var bare så herligt å oppleve noe sån”, og så la hun til: ”Kan De tenke Dem å ha meg til borddame også ved en senere anledning her på kaia”. ”Ja, det skulle bare mangle”, sa jeg, ”jeg gleder meg allerede enormt”. Faktisk hendte det et år efterpå, ved ny sjøsetting ved Uddevalla-vervet, at jeg fikk den samme hyggelige fru Nyman til bords. Vi begynte med å minnes det forrige hygglige møte. Hun nevnte ikke et dustende ord om lavement-fadesen min, og selvfølgelig heller ikke et ord om at det var et fransk ord for klyster.

 

*******

Svensk forvikling

Jeg går i mitt 90-ende år, og finner det naturlig å rydde litt opp etter meg. Blandt en masse skrot finner jeg en stålwire, en todelt wire med to klyper på. I alle land, hva i alle land kan dette være, hvor kommer denne wire fra? Plutselig vet jeg det – det er vel lagret i hjernekisten. Nå utvikler det hele seg på sekunder. Året er 1954, og stedet er Varmlands kunstmuseum. Hvor Halvdan Holbø og jeg stilte ut våre malerier.  I grunnen var utstillingen slutt, i og med denne søndags eftermiddag. Men så dukker det opp et durablig vogntog med svære karer på, og de har ordre om straks å stable alle bilder på vognene, og dra gjennom hele Sverige og til Halmstad, hvor neste utstilling skulle åpne. Vel, karer sa jeg, dere er jo egentlig bestilt til mandag, men må dere videre sydover, er det bare å pøse på, og bære ut bilder.

 

De gikk igang med å bære, mens jeg sto i den ene, digre vognen hvor en tredjedel var lagret med skinn. Likevel god plass, men jeg ba dem finne noe å legge imellom så de skulle tåle litt støt underveis. Og det gjorde de, nettopp som en elegant bil i stor fart kom inn på plassen, og ut nærmest stormet  herr von Schutz. ”Stopp”, brølte han, ”stopp”. Jeg la rolig den siste rest av en svær treullplate mellom to bilder, og spurte hva jeg kunne hjelpe med. Han så uforstående på meg, da jeg viklet sammen en stålwire som hadde hengt på platen. ”Få av  hvert eneste bilde, på øgonblikket”, ropte han. ”Det er ikke så enkelt”, svarte jeg, ”for vogntoget er bestilt, det er bare det, at de må kjøre nå, i stedet for i morgen”. ”Det er utelukket”, ropte han, ”det blir som jeg befaler!” ”Herr general”, begynte jeg.  ”Jag er inte nogon general als”, ropte han. ”Vel, jeg har jo nettopp nå utnevnt Dem til det”, mente jeg.  Nå begynte han å bli lysegul av ansiktsfarge. ”Her er det jeg som bestemmer. Bildene skal henge oppe, når foreningens medlemmer og Rotarianere kommer og skal se lysbilder i kveld, forstår ni?” ”Nei, svarte jeg, da er bildene på vei til Halmstad”. ”De er jo helt tokig”, ropte han. ”Ja”, svarte jeg, ”to glass melk til frokost.” Nå var jeg redd for at han ville få et apopletisk anfall, og benyttet anledningen til å fortelle ham, at han reagerte totalt absurd. ”De må bestemt være svenske”, sa jeg rolig. Nettopp da ble jeg klar over at han ville ha skutt meg, hvis han hadde hatt en pistol innen rekkevidde. Ja. at han gjerne tok 15 års fengsel hvis han hadde fått has på meg. Som om dette ikke var nok, tok hele vogntoget avgårde mot syd med de digre motorene på høygir. ”Lugna eder”, sa jeg langsomt. og ga herr von Schultz et beroligende klapp på skulderen. Han grøsset, og marsjerte verdig bort til sin bil. Jeg har ikke sett ham siden. En stund ble jeg stående med wiren i hendene. Forsamlingen fikk altså hverken se malerier eller lysbilder den søndagen i 1954. Og jeg legger platewiren eftertenksomt ned i søppelkassen.

 

Litt av hvert

Det kom nonner til Sandøya mot slutten av 20-årene. Det lå en død mann der. Hva skulle de gjøre med ham? Det var jo ingen forbindelse med land. De hadde med seg salt, av en eller annen grunn, og fant fort ut at de kunne sprenge litt på mannen, da ville han ihvertfall holde seg lengre. Det gjorde de. Og så lå han der da, ut over sommeren. Det var det eneste mannsmennesket som de kunne kose seg med. Og det gjorde de.

 

*********

Selvsagt husker jeg tidens gasslykter ute, og parfinlamper inne, og alle raringene på Hegdehaugen, for  der vanket Dovredikteren Ragnar Solberg, Theodor Kaspary, sosialisten Kyrre Grepp, og Sørlandsmaleren Amandus Nielsen.  De grov seg ned i gatene den gang og, og tok opp praktfull blåleire fra jordens indre. Den ble fort formet til mennesker og dyr, og brent som terrakotta på koksovnen i kjøkkenet. Senere i livet ble slike ting støpt i bronse, sånn kan det gå.

 

*********

Av gardetiden i ’22 husker jeg sikkert at vi presenterte gevær for dronning Wilhelmine av Holland. Og, at jeg  presterte å presentere gevær inne i selve skilderhuset, og det har ingen greid hverken før eller siden.

Kongen moret seg stort da jeg senere fortalte hvordan han sjokkerte meg ved plutselig å titte inn i  skilderhuset hvor jeg helt ulovlig hadde parkert meg, og utbryte, ”Goddag soldat”.

Ja, så presenterte jeg gevær da, lynsnart.

 

********

1956 så ut til å bli et skjebneår. Da kjøpte USA- direktør Mayer, 20 malerier og ga meg en kontrakt på å overta alt jeg malte, til sitt World House Gallery i New York. Fremtiden var sikret, og vi tok oss en lang tur til Ibiza. Så kom det beskjed om at herr Mayer var bilforulykket, og Galleriet nedlagt. Det var det.

 

********

Så var det å pøse på med portretter igjen, da. Og det er et ensomt yrke. Ikke en sjel å rådføre seg med. Det kreves 100% selvtillit, og den hadde skolen og foreldre med stor flid gjort hva de kunne for å frata meg. Jeg har smilt av det mange ganger, for det greide de jo ikke helt.

 

********

 

Noen morsomme bestillinger kom det jo også. En amerikanerinne ville ha sine to kanelfargede dachser malt i en blomstereng, og Trygve Styri på Jevnaker ville ha et portrett av Mona Lisa. Mona Lisa var en ku, med et uutgrunnelig smil, sa Styri. Det smilet spanderte imidlertid ikke kua på meg, så jeg takket nei.

 

*********

Et slags kompliment  fikk jeg også, av fru Henriksen; for da hun fikk se maleriet av sin avdøde mann, direktøren i Den Norske Amerikalinje, sa hun  ”Jeg får lyst til å legge kinnet inn til det”. Ikke gjør det, frue, sa jeg, for malingen er ikke helt tørr enda.”

 

*********

Vi besøkte også den store og velkjente Henri Mathisse nede ved Place Michele for å få et glimt av hva han holdt på med for tiden. Det fikk vi ikke. Vi fikk ikke se et eneste bilde. Han viste oss istedet sin kones vidunderlige persiske silkekjoler.

 

*********