Fra Frankrike 1951-2

 

Nic’s Frankrike-artikler

Fra studietur vinteren 51-52.

Trolig basert på stedlig håndskrevne notater, ferdigstilt hjemme på reiseskrivemaskin.

Ukjent målgruppe, 1. utkast trolig sendt potensiell utgiver.

Innhold: Illustrerer Nic’s kompetanse, allsidighet, iakttagelse og underfundighet.

Digitalt avskrevet 2012, basert på kopi i gjennomslag.

Beholdt rettskriving, tegnsetting og avsnitt
 
 

 

 

 

 

 

 

 


Innhold                                    Side

Restauranten . . . . . . . . . . . . . . .         01

Sosieteten . . . . . . . . . . . . . . . . .         05

Kvinnen . . . . . . . . . . . . . . . . . .          10

Økonomi og politikk . . . . . . . .            14

På skyggesiden . . . . . . . . . . . . .          19

På reise . . . . . . . . . . . . . . . . . . .         24

Paris . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .         27

Kunstnere . . . . . . . . . . . . . . . . .         45

3 store . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .        50

Den franske stil . . . . . . . . . . . . .          65

 

 

Restauranten

Vinteren 1950-51 begynte allerede i oktober med sne og tåke.

Hver solløs dag var lik den andre. Den norske vinter hadde mistet pippet. Trett av underskyisk liv tok jeg ned til Côte d’Azur for å møte våren. Hotellverten  i Nice smilte vennlig, solen skinte på palmene som duvet for en lett mistral, et okergrønt Middelhav skummet opp og ned stranden og livet var igjen levelig.

I en sidegate fant jeg den beskjedne restauranten ”Chez le pere Auguste”. Den var brun utenpå, prix fixe 250 francs. For en som ikke kan glemme prisene for 25 år siden er 250 francs en sum. Den gang holdt en seg til prix fixer på 3 og 4 francs. Jeg skulle anta at de franske har spendert utallelige antall ord på francens sørgelige hensynkning i denne tid.

 

”Chez le pere Auguste” var rød inni. Veggene var som reker, taket som hummer og profileringene som Burgundervin. Over inngangsdøren var et dekorert fat med en dominerende innskripsjon: ”Drikk for å glemme, men glem ikke å drikke”. -

 

Mickey Mouse var representert på veggene, han skyndte seg på motorsykkel og på rulleskøyter til ”Chez le pere Auguste”. Hadde han kommet i dag, ville han ha fått plass nok for flere utgaver av seg selv og de forskjellige fremkomstmidler han benyttet seg av.

Den vesle restauranten var ikke halvfylt. Jeg fikk et langbord for meg selv og grep derfor med en gang sjansen til å be om spaghetti.  En artichaut vinaigre som hors d’oeuvre, en biffstek og en brie utgjorde resten av den første menuen.  Den halve grand vin som for øvrig var ex prix fixe, fikk meg til å glemme de røde fargene i interiøret og de triste øynene til de 3 halvgamle damene ved sidebordet som jeg hadde besluttet aldri å gifte bort, På basis av denne beslutning må jeg visstnok ha sendt de 3 gratier et slags fornøyd nikk. Nok om det, stemningen steg noen grader, de begynte å prate med hverandre om været som om det hadde noe med saken å gjøre.

Ved bordet vis-a-vis satt 2 ektepar. De pratet om francs, flere francs og enda flere francs, og av og til om en en vanskelig nabo.

Stort mer fikk jeg ikke ut av dette første besøket, men jeg gikk til ”Chez le pere Auguste” om kvelden også.  Det var litt sent, kanskje var det ikke noen ledig plass? Jeg åpnet den brune døren og kom inn i det røde interiøret – og  - ikke et menneske. En terrier lå og varmet seg ved et lite gassapparat. Den snuste på buksene mine og det var klokt gjort for jeg har en setter hjemme.-

En stamgjest heter ”un habitué” på fransk. Jeg følte meg allerede som en slik. Mitt annet måltid besto av en paté de campagne, en cotelette d’agneau auz pommes frites og en camembert og den samme halve rødvin som det stod ”Cotes de Provence” på – og selvfølgelig fremdeles grand vin. Jeg la merke til flere ting: Mickey Mouse, som var husets maskott hoppet på ett billede på ski over alle fjell i Sveits, på neste var han klar til å stupe  i Middelhavet fra et springbrett.

I kveld var det blomster på samtlige border, ringblomster og nelliker.  Jeg hørte en passiar fra kjøkkenet, de sa det var den samme monsieur som var her i formiddag. Huset besto av le pere Auguste, hans kone og serveringsdamen, foruten den omtalte terrier og de ledige bordene. De lot til å more seg på kjøkkenet, men det måtte være over noe annet enn antallet gjester. Gatedøren åpnet seg omsider og en firkantet dame kom inn. Hun la fra seg sin store veske på en stol ved mitt bord. Resten fortsatte inn i kjøkkenet, hvor hun ble mottatt med alle tegn på gjenkjennelse. Jeg satt der en god stund, men det kom ikke flere. Fikk jeg en følelse av at huset ikke kunne unnvære meg? –

Nice i mellomsesongen er noe for seg selv, Alt er innstilt på å glede folk, men betingelsen folk burde kanskje være til stede. Uten folk ingen glede skulde man tro. Men nei. Gleden trekker folk, enten de er her eller ikke. Det er byens program. –

Gud har gitt meg en porsjon trofasthet. Neste kveld var jeg igjen på vei mot ”Chez le pere Auguste”. På et hjørne passerte jeg en blomsterhandler som ordnet sine deilige nellikbuketter med utsøkt smak for fargenes likevekt på rullevognen. Han var som franskmenn flest med alpelue og frakk og en sluknet sigarett i munden. Buketten med de hvite nelliker som lå ytterst ble byttet om slik at en lyserød kom først, deretter den hvite og så igjen to lyserøde. Det ga variasjon uten å virke stivt.

I en port satt et gammelt ektepar. Han spilte gitar og sang, hun satt ved hans side i en forloren kåpe. Hvor hun delte hans skjæbne! Hver sjelden franc i hatten betydde et skritt videre på de skritt som måtte være igjen før døden ryddet porten til fordel for andre trengende med gitar og blå briller.

Jeg kom ut på Avenue de la Victoire som krysser Rue Clemenceau og er byene livligste gate.

Biler og busser, syklister, lastebiler, politi med fløyter. –

To unge kadettspirer gikk opp og ned og viste sin glimrende fysikk. De så på verden og pikene med kjennermine. Heljern var det mange som hadde, den franske økonomi er bygget opp nedenfra. Speiderpiker med bare knær, forelskete par, matroser og den fine verden. En svartkledt kvinne som var perfekt bygget, trakk ned jernteppet for sin butikk; ”Le Bon Lait”. En hund ble sluppet ut fra et portrom, sannsynligvis for å rette litt på inntrykket av en tørr dag. Fader Auguste har jeg bare sett ryggen av i kjøkkenåpningen, men madame overvåker den lille restauranten og – det tror jeg så gjerne – også den lille ”far”. Skjønt jeg var sent ute var jeg alene gjest. Til tross for det var den Coline jeg ba om allerede utsolgt. Jeg måtte derfor forlate dette paradenummeer og gå over til en Rouget med et tillegg av 30 francs. Madame med vesken kom i kveld også og inntok sin faste plass. Hun fortalte at hennes datter var gift med en guldsmed i Toulon, adresse nedoverbakke, ikke langt fra en statue. Hun spurte serveringsdamen om brien var god som vanlig, hvorpå hun bestilte en camembert som hun returnerte og tok en brie allikevel. Deretter et eple som hun reklamerte var litt på kanten, men det var alle epler utenfor sesongen, sa serveringsdamen.-

”Schubert” med sin elskede kom inn. Han hadde en perle i det ene øre. Det var en snor i perlen. Den tillot ham å høre hva hans elskede sa, men hun sa ingenting. Det gjorde ikke han heller. Med en flott geste vinklet han venstre arm ut, mansjettene fulgte med, han så på klokken, gned seg i øynene, vred sine hender, så seg til venstre og til høyre.  Endelig kom stedets lille hund nokså nær, han bøyde seg ned og sa: ”Ca va?” –

Etter denne kraftprestasjon spiste de i taushet til tross for at hun hadde innrettet seg på å høre hva han sa – om en slik lykke skulle vederfares ham,-

Enda et par kom inn. De kjente madame ved mitt bord som beklaget seg over hodepine. Det viste seg at ekteparets livlighet var entrémessig betont, de var også ute av det.

-”C’est le Temps!”  - Monsier valgte den samme vin jeg hdde fått: Bandol – Appellation controle – Reserve des Etablissements Perino, 14, rue Cassini Nice.

Jeg likte den vakre piken på etiketten, hun hevet en drueklase høyt over sitt bølgende hår. –

En herre, som jeg i en brøkdel av et sekund tok for en gjest, kom bort til mitt bord og forklarte meg med en charme som var vanskelig å verge seg mot at jeg praktiske talt allerede hadde vunnet en milliard, hvis jeg bare ville kjøpe en av hans lotterisedler. –

Det ble etter hvert nesten folksomt. De 3 gratier var her i kveld også. – ”Har De vært i Menton?” – sa den ene, ”i Sveits?” sa den andre, ”i Rom?” sa den tredje. Hvor hadde de ikke vært. Og hvor skulle de ikke hen. Et hvilketsomhelst manneben ville ha kunnet nagle dem fast til et musehull på jorden, like sikkert som en høne er paralysert av en hvit krittstrek.

En mann satte seg vis a vis madame, dvs. ved siden av meg. Det var litt futt i ham. Han kjente også madame. Han var allerede 7 dager eldre enn 40 år. Madame sa det var bare ungdommen, hun skulle ønske hun var 30. Hva så, madame, tenkte jeg. Mannen fortalte madame om klusset ved avgjørelsen av sykkelkonkurransen Paris – Nice, tretten sekunders regnefeil.  Jeg korrigerte tallet til 17. Jeg hadde vært til stede ved innkomsten: La quatrieme etape: Privas – Aix – en – Provence,        DE PARIS – COTE D’AZUR CYCLISTE. –

Døren gikk opp igjen og denne gang for å presentere et menneskelig vesen med ubestemmelig kjønn. Det hadde bukser nederst, en slags kep øverst og langt hår. Det måtte være en ung kunstner; sigaretten var nytent, kepen var jakken kastet over skuldrene, ermene dinglet som to stekkete vinger, og skjerfet rundt halsen frydet seg over en grønn genser. Den unge kunstner viste seg å være en ung mann, om man tør benytte dette ord. Han hilste, tok dagens avis fra et bord, tittet på en overskrift, tok et nytt drag av sigaretten, snudde avisen og lot seg med letthet forstyrre av madame med sitt elskverdige ”Ca va?” –

Han var den eneste kunstner på denne borgerlige restauranten. Jeg kunne blitt hans venn om jeg hadde sagt til ham at han tok seg godt ut. Men min respekt for kunstnen hindret meg i å si det.

Et svensk selskap kom inn, det besto av herr og fru, to gutter og en liten pike med dada. Den lille piken ville absolutt ha en gresshoppe, hvorfor vet jeg ikke, kanskje svenskene er trette av å kjøpe sebraer. Selskapet snakket svensk med stor hengivelse og det resulterte i at jeg hørte diskusjonen ved bordene om hvilket land de kunne være fra. De studerte med interesse hvorledes jeg behandlet en av de mange små franske rettene. ”Slik gjøres det altså i  Frankrike”, sa pappa,.-

Like bak meg satt en italiener. Han var ute med sin venninne og slubret blåskjell. ”Du forstår, min kone elsker meg ikke, og jeg elsker ikke henne”.

”Men hvorfor elsker hun ikke deg?” ”Fordi hun sier jeg oppfører meg ikke bra” ”Å”? ”Det er ikke sant, hun er 51år, hennes mor er 67 og plager livet av meg. Jeg kan ikke”. ”Hvorfor skiller du deg ikke?” ”Umulig, umulig, de er etter meg overalt”. ”Du ligger altså ikke med din kone?” ”Ligger og ligger – når jeg har vært 10 dager hjemme så omfavner vi hverandre”. ”Det er altså bare et nummer”  ”Ja, selvfølgelig, intet annet”.

Blåskjellene fikk sitt siste skvulp og forsvant.

 

Det er bortimot 150 tusen restauranter i Frankrike og enda flere kaféer. Hver enkelt er bygget opp på spesialiteter som madame eller monsieur har bestemt seg for. Hver enkelt har sin økonomiske ramme og sin begrensete kundekrets.

I Saint-Paul heter ”La Colombe d’Or’”s vert Paul Roux. Han er maler og hans kunder er kunstnere. Men ”Gullduen” er bare ett av de mange tusen navn på restauranter. I Cannes het den billigste restauranten ”Aux Diplomates” – prix fixe 180 francs. Det kan synes selvmotigende. Men med tanke på de kollosale hangarskip og andre kostbare krigsskip, som lå på havnen er forholdet korrekt nok: stort mer blir det ikke til overs for gatenes små diplomater. Da jeg var gutt forestilte jeg meg at en diplomat hadde talent til å forme sine ord så nydelig at de gled ned som karamelpudding eller så krasst at de stakk som en florettspiss. Men det er så lenge siden.

En restaurant heter Pascal, en annen ”Royal”, en tredje ”Biffy”. Restaurant & Bar – Specialitées Italiennes et Provencales – sa cuisine – sa cave son cadre”. Overalt blir kundene møtt med en elskverdighet som grenser til det hjertelige. Men så er også franskmennene Europas kokker par excellence. De holder faget i ære og kjenner sine klassikere; Marie – Antoine Careme, Talleyrand’s mesterkokk, Vatel, le Grand Conde’s mesterkokk som drepte seg med en korde fordi fisken kom for sent til en middag hans herre holdt for Ludvig den 14. og mange andre navn lyser opp i kokekunstens historie. Parmentier som innførte poteten i Frankrike er avbildet i leksikon like flott som Ludvig den 14. med sine 40 retter til middag.

            Det er sårt å tenke på hva man engang kunne få for 500 francs; hors d’oeuvres, biff, fasan, grønnsaker og frukter, hvite og røde viner, kaffe, likør og kaker uten å nevne måten man ble servert disse gode saker på. Mat og drikke har spilt en stor rolle for franskmennene gjennom tidene. De har alltid likt å spise sammen. For 1000 år siden jaget de hval i Gascogner-golfen. Havet var fullt av hval. Til måltidene tok gjestene med seg kriv. Gaffelen var ennå ikke oppfunnet, men verten holdt selskapet med skjeer. Landet er jo også så rikt. Til å begynne med ble det spist mest svin. Det ble holdt hjorder med svin. Men etter hvert krevde bordets gleder raffinements og franskmennene ble mestre i gastronomi. Karl den Store la sin elsk på vindruen og utvidet menuen. Han lærte av byzantinerne. Senere tok Maria av Medici med seg italienske skikker, bevre, skildpadder og snoger kom på bordet. Cortez tok med seg kalkuner fra Mexico. Påfugler og kjempekaker dekorerte bordene. Rettenes antall steg. I rennesansetiden var 50 retter ingenting å snakke om, 200 ble det derimot snakket om. Forskjellige sorter vin ble drukket, Bourgogne, Champagne –

Men den mest brukte vin kom fra samme sted hvor hvalene ble slept i land. Byen Bourdeaux har gitt sitt navn til en rekke lette viner som er berømte over hele verden, Chateau – Yquem, Monton – Rotschild, Chateau – La – Tour -.  De store navn i politikken  ble også store forbilder på god smak. Det ble påstått at rødvinen forlenget livet. Og skulle noen ha noe å bemerke til det, sitertes bare hva Richelieau hadde sagt til Talleyrand; ”Hvis Gud hadde forbudt oss å drikke, hvorfor hadde han da latt oss lage en så god vin?”

            I Frankrike er et måltid en fest. Barbarene er alene om å få i seg maten, se på klokken og komme seg av gårde. Her gjør man seg flid med den enkleste rett, og verten smiler fornøyd når han ser at gjesten er fornøyd. Det hører til dagens orden å gå på restaurant. Man spiser og drikker sammen, man snakker sammen og selv om summen av alt som diskuteres ikke gir en nøklen til visdommens tempel, så vet jeg ikke om andre steder i verden hvor bildet av templet blir så nyansert tegnet som i Frankrike.

            Jeg har bare vært noen få ganger her på ”Chez le pere Auguste”. Nettopp derfor er den verd noen ord.  Sammen med så mange andre hjelper den til at folk får kontakt med hverandre. Den er med om å bygge opp et folks karakter. Den er med om å skape en omgjengelig form som alle kan puste i. En aldri så liten høflighet fra gjesten blir mangfoldig lønnet av verten. Det skal ingenting til før man føler seg fri og som hjemme. Hadde jeg skullet hit oftere, tviler jeg ikke på at jeg etter tur ville ha blitt kjent med allesammen, kanskje også med den unge kunstneren som ikke ville ha nølt med å fortelle meg om han var for eller imot Picasso. Nå var det min siste kveld her. Før jeg gikk la jeg merke til enda en form for fremkomstmiddel for Micky Mouse, han dalte ned i fly og ødela litt av et gjerde  som omga ”Chez le pere Auguste”, en restaurant som på bildet var plassert idyllisk på landet og ikke liknet originalen.

            Jeg betalte mine 500 francs med tillegg for en Bokemin, som er en pilsnertype brødrene Rubens i Nice har laget, det sto Grande biere Francaise på flasken. Madamen med den store vesken ønsket på gjensyn, det gjorde også den energiske mannen som jeg satt ved siden av. Serveringsdamen åpnet døren for meg og den unge kunstneren så opp fra sin compote de pomme.

- - -

 

 

Sosieteten.

            Det slår meg når jeg sitter med min svarte kaffe på en fortausrestaurant og ser folk passere; Hvor lykkelige de ser ut, og hva har det kostet. Hvor meget har mannen måttet betale for å se ut som et pyntelig vrak og kvinnen for å se ut som et pyntet ditto?  For det koster; Massasje, olje, pudder, bella donna, falske vipper og falsk hår, røde negler, smykker, pelser og sko. Avenuen er borgernes teaterscene, her spiller de sine roller uten annen betaling enn håpet om et kompliment.

La comtesse Alain de la Falaise finner at Pond’s kremer er de beste til hudens pleie. Og med hensyn til cutex er det simpelthet fantastisk hvor sterk og varig den er. Neglen får et stilig og raffinert preg med en strålende, spillende glans. Hold Dem perfekt til fingerspissene. Hold Dem til Rigaud’s parfymer eller stol på madame Schiaparelli’s forunderlige skjønnhetssans og blendende rikdom på dristige ideer. Ikke bare forstår hun å særprege de kostelige dråpene, men hun forstår også å heve utstyret høyt over hverdagens trivialitet. En Schiaparelli parfyme er noe helt for seg selv. SCHOCKING for eksempel, i den fantasifulle, nesten surrealistiske, blomstersmykkete byste-flakong med kniplingkanten er en av madame’s mest inntagende kreasjoner. Prøv den!  Eller bil opp til Grasse som er sentrum for parfymefabrikasjonen og besøk parfymeriet Fragonard. Se på at svinefett og oksefett blir blandet med blomster, mikset med alkohol og ristet. Velg ”Parisernetter” eller ”Stjålne øyeblikk” eller ”Ingen natt uten deg” ettersom De føler det.

            Côte d’Azur er gla i alle med navn, fyrster, prinser, kunstnere, konger. I dag kom for eksempel dronning Alexandrine av Danmark til Cannes.  Hun var fulgt av la comtesse de Moltke og la comtesse Knuth, likeså av overkammerherre Knuth. Hennes majestet ble på stasjonen mottatt av fylkesmann M. Hultin, Alpes-Maritimes, borgermesteren i Cannes, M. William Carr, dansk gereralkonsul, dr. Bonhomme, assessor, M. et Mme Gruss-Gallieni, prinsen av Tour og prinsessen av Tour, hennes høyhet prinsesse av Hellas, Mme L. Louis Dreyfus, M. Viggo Jarl, Mme la marquise de Meyronnet De Saint Marc, M. et Mme Renaud, Dr. Bres, Mrs. Griffith, M. Rouff, president i regattaforeningen i Cannes, commandant Coissac, direktør for Majestetic Hotell, M, Sesseau, M. Masson, commisaire auz Renseignements Generaux, M. Lecal, commisaire Centrale, M. Fluchaire, sjef for sikkerhetspolitiet, M. Beau du Vallon, fredskorpsets kommandant, etc. –

            Prinsesse Elisabeth har vært innom Côte d’Azur på vei til Malta. Ekskong Humbert av Italia har vært innom på vei til Lisbonne, lord Beaverbrook ventes i morgen. Viceadmiral J.J. Ballantine fløy til Washington i går for å overta kommandoen over marinens flystyrker i Atlanterhavet. Viceadminral Gardner har fått hans tidligere kommando over den 6. flåte. Prinsen og prinsessen av Hessen har gitt dejenuer, likeså prinsen av Monacco.-

            I all beskjedenhet kom jeg også til Cannes i dag og ble mottatt av M. Harvey, ministre de l’Interieur. Ministeren var i et strålende humør og ønsket meg hjertelig velkommen. Han fortalte at Vivian Romance hadde skilt seg, men han trøstet meg med at hun fremdeles ville være venn med sin mann og filme med ham. For øyeblikket var de for øvrig opptatt av en prosess fordi grunnen hadde sviktet under den villa de holdt på å bygge.

Tristere var det å høre at Lugné-Poe’s enke Sucannne Désprés hadde forsøkt å ta sitt  liv. Hun hadde lagt seg i badekaret og skrudd på gassen. På bordet i stuen hadde hun lagt fra seg et brev: Beslutningen var fattet fordi hun ikke lenger orket leve med en smertefull sykdom ingen kunne kurere. Hun ville befri sine omgivelser for sine tårer. –

Nå pleies imidlertid den 77-årige berømte skuespillerinne med den største omhu.-

 

Minister Harvey ga en dejeuner for meg. Samtalen dreiet seg naturligvis om forlystelser og om hva folk foretok seg på disse kanter. Hele kyststripen er jo fylt av elskverdighet, høflighet, hjelpsomhet og oppfinnsomhet så altså mine damer og herrer, gled dere!

Verdens vakreste pike, Yvonne de Carlo bor på l’Hotel de Paris i Monte-Carlo. Hennes suite er fylt av blomster, hotellets direksjon gjør sitt ytterste, likeså beundrere av det svake kjønn. Trekk i gala og gå på Monte-Carlo-sportsklubbens soirée i kveld – hun kommer dit!

            Trekk i siste nytt i vintermoter og se på slalom. Bakken er 2400 meter lang, har 50 porter og et fall på 650 meter, Schneider er med, Pazzi og Besson likeså og ikke å forglemme Fritz Gouber, østerrikeren som danser ballett mellom portene på kanten av ”Le Mur de la Mort”. Hvem vinner byen Nice’s Grand prix de Ski?

            Hør arie av J.S. Bach spilt av Operaorkesteret, hør Vår Frue Kirkes sangkor synge 4-stemmig en messe for 2 orgler og orkester, hør Hãndel, hør Haydn! Plasser er å få kjøpt hos ”Den blå Dverg” på Avenue de la Victoire.-

Gå ned og se på ”Oslofjord” som er kommet til Ville-franche fra New-York over Marocco, Egypt, Hellas og Italia med 375 passagerer. Mr. Robert Viers var der i går og forærte alle damene knapphullsblomster. Hvem Mr. Robert Viers er? – han er generalsektretær for reiselivet på disse kanter.

Gå i den engelske klubb, eller i Nice’s nye klubb, spill bridge i ”Cercle Gallia”, dans på Casino, vinn en stor sum ved roulettene i Monaco. Bad i Middelhavet, se på pene piker, ta en Dubonnet på en kafé, bli brun og misunt av en hel verden som må betale en frisøndag med 50 timers arbeid.      

Hvor lykkelige er folk her nede? Har man arvet en tante i Canada, vunnet i tipping i London eller funnet et skrin fylt med juveler i Neapel? Eller – har man kjøpt opp en uhorvelig mengde løk i U.S.A. siste høst og tvunget fok til å betale urimelige priser i vår? Har man laget en ”god” kontrakt med det engelske krigsministerium? Har man snytt den danske stat for skatt, har man en venn i fransk politikk og har man utnyttet ham?

Er alle pengene som brukes ved Cote d’Azur ærlig fortjent, eller ligger de i lommeboka som resultat av svindel, korrupsjon og forbindelser.  Er man på bryllupsreise, er man nettopp skilt, er man på sølvbryllupsreise, er man blitt enkemann, pensjonert, eller blir man ikke kvitt gikten?

            M. Harvey’s dag var dessverre sterkt beslaglagt, så han fulgte meg til lord Brougham og ba seg unnskyldt. Det er rart å besøke et monument som bare består av en sokkel, statuen hadde tyskerne tatt. På sokkelen stod følgende; Til Lord Brougham, født i Edinburgh den 19.september 1778, død i Cannes den 7. mai 1868. Og et dikt:

            Entre le jour et l’ombre il veut en peu d’espace

            Il veut l’oublie flottant sur la vague qui passe

            Il veut l’or du soleil dans son soleil obscurcie

            Voila pourquoi debout, de doigt montrant la terre

            Il enlace au palmier la rose d’Angleterre,

                        Et semble dire: c’est ici.

            C’est ici le repos, le vrai bonheur de la vie

            Adieu, fortune, espoir.., qu’un autre vous envie!          

            Des reflets inconnues baignes ses yeux charme’s

            la fleur nait sous se pas, sur le flot l’azur brille

            tandic que s’eveillant, Cannes, son autre fille

            lui tend ses deux bras embaumés.

 

            Man blir rørt av å lese noe så vakkert. Men – når man går slik og slenger i en fremmed by – hvem var han? – Hvorfor hadde han sagt adjø til makt og ære og hvorfor hadde han forlatt England? Brougham var statsmann, begavet jurist og glimrende taler, men ærgjerrig og herskesyk, og i politisk henseende frimodig og labil. Han røk derfor uklar med temmelig mange, med Lord Byron, med sine kolleger og med selve Kongen – men en begavet mann kan aldri bli en ubegavet, hele sitt liv hadde han kjempet for slaveriets avskaffelse og han var bare 18 år gammel da han skrev en avhandling om lysets brytning. Han var 70 da han ble fransk borger og la grunnen til Cannes’ utvikling fra en beskjeden fiskerby til samlingsstedet for Europas creme de la creme – derfor står det så vakkert på sokkelen at den våknende Cannes, fylt av eksotisk parfyme, strekker sine armer mot ham.

            Cannes er en ny by. Den har økt sitt innbyggerantall ti ganger på 100 år. Lord Brougham var den første av de store som slo seg ned her, senere kom andre, general Taylor, Sir Temple Leader – det ble bygget slotter, villaer, terrasser, en lystflåte ankret opp i havnen med den  unge Edward VII’s ”Britannia” i spissen. Byen vokste og ble berømt for sin skjønhet og for sine fine navn, Slekt etter slekt av fiskere fortsatte sitt liv i den gamle bydel og en hel stab av funksjonærer kom etter hvert for å tilfredsstille turistene. Avenue de la Croisette med sine palmer løper langs stranden fra kommunecasinoet i vest til sommercasinoet i øst. Her er fred, her er sol, her er penger. Han hadde vel ikke tenkt seg en slik utvikling abbed Aldebert da han for 900 år siden begynte å bygge en festning på le Suquet. Hadde han fått et gløtt inn i fremtiden og opplevd en film ville han vel ha gardert seg mot djevelen ettersom bibelen ikke omtaler denne sortekunst som Cannes nå er blitt et sentrum for.

            Hva har de begunstigete mennesker her nede å utsette? Fortauet på avenue de la Croisette er for trangt, folk blir puffet ut i gaten og risikerer å bli overkjørt. Jernbanestasjonen er ikke tilstrekkelig omgitt av blomster. Den forferdelige trafikkåre ”Georges Clémenceau” er en skandale. Det burde stått en plakat ved innkjørslen til denne gate: Turister, vend om og velg en annen entré til Cannes, da unngår dere å få automobilen ødelagt! Her finnes heller ingen folkelig dancing som man kan besøke i hverdagsdress. Smoking en gang i uken må være nok. Verdens hjul går sin gang. Byens nye styre burde ikke bestå av guvernanter, men av forretningsfolk. Det vil alle tjene på, ikke minst innvånerne av Cannes, hvis eneste interesse er å se pengene rulle, -

            Og allikevel – her er det lovete land. Alt naturen har å by på er samlet langs kysten mellom de martime Alper og Middelhavet. En rik, nesten tropisk flora med kaktus, palmer og oliventrær, appelsiner og citroner og med blomster av alle slag, bl.a. den vidunderlige mimosa som flyes opp herfra vinterstid til vårt snedekte land.  Klipper og sandstrender veksler langs hele kysten, den årlige middeltemperatur ligger på 15 gradeer, det er badevann både vinter og sommer. Den kolde nordenvind, Mistral, får ikke så godt tak her, folk er bortskjemt med sol og godvær. Trekkfuglene følger Rhone-dalen opp og ned som turistene og en praktfull seilerflåte krysser bølgene fra Esterel til Menton. Vidunderlige hus og eksotiske hager ligger strødd langs hele kysten, her er gammel arkitektur fra Romertiden og ny fra i dag. Her er klostre, her er minnesmerker, her er slotter, her er byer og badesteder, St. Tropez, Frejus, St. Raphael, Juan-les-Pins, Antibes, Villefranche, Beaulieu. –

            Er menneskene på høyde med omgivelsene? Det ser slik ut. Behageligere kan man ikke ha det på denne jord. Det er forståelig at lengslen etter Côte d’Azur griper mennesker som lever halve året i tåke, regn, sne og kulde, og at de vender tilbake hit så ofte de kan. Til Nice, for eksempel, som ligger som en croissant mellom fjellene og havet eller som det sies på fransk; ”du som ligger utbrettet ved englebukten som en kuldskjær fugl på et bløtt parfymert rede, beskyttet på alle kanter mot vind og kulde”.

            Om Nice er å berette at byen sluttet seg til Frankrike i 1860, og at den siden er vokst fra 45 til 240.000 innbyggere. Den er større og mer uensartet enn sine kolleger langs kysten, kirkene spiller en rolle i bylivet, det er et universitet her og flere museer. Det årlige karneval er ikke av ny dato, det er en tradisjon som er 700 år gammel. Kunst og vitenskap har albuerom, her er plass for handel og industri, her er parfymerier og pottemakere, her er frukt og konfekt, her er alt. For 2300 år siden ble byen anlagt og døpt ”Seier”, men dens utviklingshistorie forteller om mange tapte slag og fra tid til annen ble den til og med nesten utslettet. Men hvem teller vel de tapte slag på sierens dag? – Nå soler byen seg i lyset fra sine store sønner Masséna, Garibaldi, Calmette – og fryder seg over brune badegjester på den 7 km. lange ”Promenade des Anglais”. For byens trivsel avhenger av folk som ikke bor her, men som kommer hit for å tilbringe en behagelig tid og legge igjen penger til glede for dem som bor her. Når byen nå engang er innstilt på gjensidige gleder, så er den selvfølgelig også blitt spesialist på området og gjør hva den kan for å fremstille og fremtrylle de ting som er nødvendige for alt annet enn livets opphold. ”Le superflue, chose tres nécessaire” som Voltaire sa. Men – gleder og gleder fru Blom – er to forskjellige ting. Historien om filatelisten og fotballspilleren som ble venner for livet til tross for at de ikke interesserte seg for hverandres lek er ennå ikke skrevet. Noen har kvinner som innendørshobby og hester som utendørs. De vil bli forstått av alle som deler i det minste en av interessene. Men mennesker uten hobbyer vil kjede seg hvorsomhelst og ikke minst ved Côte d’Azur, fordi de vil føle seg enda mer utenfor enn i sitt vanlige miljø, hvor en total mangel på livsappetitt kan bli en slags hobby de kan dele med naboen. Derfor har man ikke stort å gjøre her hvis man ikke har en hobby som for eksempel nelliker, dette ord tatt ikke bare i direkte betydning.

            Når franskmenn er misnøydd sier de: ”La barbe!” Hva det betyr vet jeg ikke – likesålitt som de franske kan forklare uttrykket. Det sies at selv akademiet har gitt opp. Anatole France hadde ”Barbes”, cardinal de Richelieu likeså. Idag hadde mange grunn til å si: ”La barbe!” Avgjørelsen i syklistkonkurransen var en skandale. Innkomsten var som seg hør og bør på Promenade des Anglais mellom de kostbare hotellene og havet hvor Gothakalenderens medlemmer er rikt representert. Jeg påstår ikke at noen av dem var med i konkurransen. De holdt seg i bakgrunnen. Men hvilken! Det er jo på denne byen har bygget sin eksistens og det er på denne bakgrunn Nice er blitt valgt som innkomststed.

            Litt over klokken 3 kom de 5 første fra Paris, et kvarter senere kom et følge på 8, 2 minutter etter disse alle de adre, man kaller disse ansamlinger for peletonger. Det er en rar fin susende lyd i sykkelkjettingene. Folk som er interessert i hester elsker hovslagenes musikk, seilere lyden av sjø, her er det kjettinglyden. Jeg fikk ikke stor tid til å studere konkurrentene, de kjørte med en hastighet av 50 km. i timen, og vekk var de. Innkomstedet er riktignok merket med stor tydelighet, men syklistene skulle først fortsette en runde om la Turbie, og så tiltake igjen. Der borte er det så bratt at jeg tviler på noen er i stand til å sykle hele veien. Det kom da også meldinger i høyttaleren, den og den hadde gitt opp for overanstrengelse i knærne, den og den hadde vært ute for en ”accident”. Diskusjonen gikk livlig.  Det var 2 minutter å ta igjen for en sprinter fra Nice, en annen lå godt an sammenlagt, en tredje hadde kjørt kraftig på i dag.  Det ble veddet drinker på ham. Foran syklistene kom først reklamebiler – fem vogner Pernod – 45, en stor Zincanobil med høyttalermusikk, en som reklamerte med stoffer for den gule trøyen, le mailot jeaune, som er vintertrofeet, og så biler fra de forskjellige aviser, politi, motorsyklister, løpsledere osv.

            Konkurransen er organisert av la Source Perriere under beskyttelse av ”Nice-Matin” og ”l’Espoir”. Det hadde vært skitt vær fra Paris, ”un temps de chien”, som de sier her. Regn og sne, veier som skøytebaner. Først ved Bonz hvor følget møtte det første oliventre, smilte solen til de energiske menn som oppflammet av møtet med syden satte av gårde ”a toutes pedales” – på norsk; for fulle mugger. Ikke alle som startet i Paris for 4 dager siden var med i dag. Noen hadde fått vondt i maven, andre feber, atter andre skader av forskjellig sort. Jo lenger syd, jo mer likner starten et pistolskudd, jo mer kaster den ene seg foran den andre som en panter. Det de franske frykter mest er belgiere og italienere. En journalist hadde intervjuet favoritten Bobet da han ble massert av eksperten Lebert: ”Vi eksaminerte situasjonen igår kveld. Hvor var faren størst i morgen? Hvis det regnet, ville Les Helyett være de farligste, hvis det ble pent vær, ville truslen komme fra de transalpine. Vi la vår plan”. –

            Imidlertid nærmet klokken seg 1/2 5, og man ventet hvert øyeblikk å se førstemann. De gled da også inn etter hvert, krumbøydde, susende. En mann hvis navn jeg oppfattet som Desert, hvilket kan bety ørken eller kremkake dersom det staves med en eller to esser ble utropt som seierherre, han fikk den ettertraktete gule trøyen på og en bukett nelliker for å kjøre æresrunden. Den kom han ikke langt på. En kraftig syklist laget kraftig mye bråk. Desert fikk trøyen av. Stor sammenstimling av syklister, dommere og folk ellers. Ikke et ord fra høyttaleren. Piping, roping – forvirring: ”La barbe!”  Omsider kom en annen syklist ut av folkemassen, han var iført den gule trøyen og nellikbuketten, alle ropte: hvem er det? – Den omtalte Dessert eller Desert het ingen av delene, han het Teisseire og kom inn som nr. 6. Jeg fikk greie på at dommerne hadde regnet 17 sekunder feil. Det var disse 17 sekundene som plumpet ut av meg på restauranten ”Chez las pere Auguste” til mannen med litt futt i som underholdt damen med den store vesken og som hadde en datter som var gift med en gullsmed i Toulon, adresse nedoverbakke, ikke langt fra en statue.

            Man kan nyte det man har lyst på av det rikholdige program som til enhver tid bys. Man kan se på slalomløp for automobiler: Gymkhana – Slalom, Automobile, couplé. Man kan nyte ferskentrær i blomst, synet av de eventyrlige snefjell i nord, havluften, duften av bensin og av ”L’Air du Temps”, Nina Riccis’s mesterverk.

Man kan nyte malerkunst, om ikke til bunns så iallfall til tops, naturen er så vakker og hvorfor skal ikke bildene av den også være vakre? Og hvorfor skal ikke kunstkritikken være like strålende? Hør bare: ”Hvem beundrer ikke Michel Marie Poulain’s henrivende rytmer, tordenaktige, eksalterte kraft og impulsive storhet. Det er ild og lyn i hans vibrerende og strålende bilder som har silkens og emaljens overdådige prakt. De varmeste og friskeste toner dominerer hans palett. Han sjonglerer med syngende vermillons og livlig blått som han smeller ned på en tegning av fugen”.

            Man kan nyte spillets gleder. For noen dager siden gikk jeg på ski i gamle Norge, hva var derfor mer fristende enn å spille golf på grønne plener? – Men først litt om pengene, dvs. francen. En forutfølelse hadde jeg jo, dette blir ikke billig. Norges bank hadde bevilget meg 2 av de 3 tusen som stod på søknaden, og da bør man være varsom for å slippe å bli sendt hjem på konsulatets regning. Derfor tok jeg tog 3.klasse de 25 km. fra Nice til Monte-Carlo, spaserte opp og forbi Casino, denne fryktinngytende pengesluker-Molok og bort til Hotel de Paris hvor jeg så en stor plakat om golf, henvendelse Henry Cotton. Det var klart at jeg ved mine utregnete sedler ikke måtte nærme meg denne mester. En poltikonstabel forklarte hvor bussen til golfbanen startet. Den kostet 33 francs og stanset i la Turbie, 4 km. fra banen. En drosje derfra kostet 500 francs og jeg kom således til det ettertraktete sted Mont-Agel for en sum av 533 francs. Barhodet og med en papirpose under armen nærmet jeg meg det flotte golfklubbhus. Når det gjelder golf er den første regel å ta det med ro. Sekretæren som tok imot meg var ikke mindre rolig enn jeg. Utenriksministre som møtes kunne ha noe å lære av oss. Jeg spurte om han var Monsieur le secretaire. Han bekreftet dette. Jeg meddelte ham at jeg var fornøydd med bekreftelsen. Stort mer behøvde i grunnen ikke sies, men jeg hadde ikke  køller å spille med, heller ikke noen å spille med. Han meddelte meg at han ville skaffe meg en partner hvis jeg først ville spille en halv runde med en caddy. Dette var som talt ut av mitt hjerte. Min caddy het Marie, var 12 år, hadde rutete rødt skjørt og et forkle som småpikene på Sørlandet, strømpene var holdt sammen med hyssing. Hun roste meg så snart noe gikk bra, og de ganger hun ikke sa noe pent om mitt spill, forsto selv jeg at det ikke sto i menneskelig makt å få frem lyder av oppmuntrende art.

            Min partner ble en engelskmann som sa han kjente Leif Johansen fra Norge, det var mer enn jeg gjorde. Hans kone kjente Magnus Itchisen. Jeg sa, Magnus er all right, Itchisen I don’t know. Min partner var en topp-ingeneer, han sa kompaniet sendte bare de små til Norge, Bergen, Oslo, de kom hjem med kofferter fulle av mat, de var blitt mottatt i hjemmene. Han var fra London. Han var trett av å spise frokost, spasere på Promenade des Anglais, danse, og av å spille på Casino. Han ville kjøre meg ned etter matchen. Han bodde i Beau-lieu. Lez Corniches er overdådig vakre, omgitt av palmer og kaktus og hus i lilla, rosa, terra, med terrasser, krukker og espaliers og med Middelhavets ofte udefinerbare blå utenfor Monaco og Le Musee Oceanographique. I Beau-lieu rev han av to biter av en sigarettpakke, jeg skrev mitt navn på den ene og ønsket ham velkommen til Oslo, han skrev sitt på den andre: Paul Baron, Carreras Ltd., London. På baksiden sto: Awarded the certificate of The Institute of Hygiene for Quality and Purity. Made specially to prevent sore throats.

            Min regning for dagen var som følger: Petit dejeuner 55, tog 65, buss 33, taxi 500, greenfee 500, lunch 650, leie av bag 200, caddy 375, drinks for caddy 150, to Tuborg fra Kongens København 400, tog fra Beau-lieu til Nice 26, dinner Chez le pere Auguste 400, Eau Vittel 35, en avis 10, to bananer 40, tilsammen 3439 francs. Hertil kommer 450 francs pr. dag på hotellet. Det sto klart for meg at Norges Bank ikke ville se med blide øynere på denne dagen.

            Jeg sitter på en stol på ”Promenade des Anglais” og kiker bort på ”Palais de la Méditerranée. Og har ikke råd til å gå inn. Men jeg har råd til å tenke litt.

St. Just sa engang at rikdom er skjendig. Profitt skulle forbys. Den store franske revolusjon krevde aristokratenes hoder. 4 tusen hoder rullet ned i kurven fra anatomiprofessor Guillotins maskin før oppgjøret tok slutt. Robespierres hode var blant de siste. Han var riktignok ingen aristokrat, men han hadde gått for langt. Han hadde kappet hodene av sine motstandere uansett hvor de befant seg. Danton mistet sitt fordi han syntes det ble for mange hodeløse. Revolusjonen hadde spist seg opp selv.

Eneveldet tok slutt 21. januar 1793 med Ludvig den 16.’s henrettelse. Det oppsto igjen 18. mai 1804, da Napoleon kronet seg selv til keiser i Notre-Dame katedralen.

Siden har det gått opp og ned med kampen mot aristokratene og de rike. For og imot, for og imot. Men friheten til å gjøre seg selv rik er her fremdeles. Friheten til å pynte seg med utmerkelser likeså. Gud gir den som har makt evnen til å bære den. Men han gir også tilsynelatende dem som ikke har makt evnen til å beundre den.

- - -

 

 

Kvinnen

            Jeg slentret langs Middelhaves lange sandstrand. Avenue des Anglais fulgte meg med palmer på den ene siden og skvulpen fra de siste trette bølgene på den andre. Det var en av de gode vakre dagene som var varme nok for en nordbo, men ikke helt tilfredsstillende for folk på disse kanter, stranden var så godt som folketom.  En guvernante med noen barn som så vidt kom i berøring med vannet de gangene de skulle hente ballen de lekte med, det var så vidt jeg kunne se alt.  Og så sand, kilometer med sand som lå og ventet på solslikkerne og tidens fylde.

            Helt alene lå hun der. Kvinnen. Alle franskmenns la femme. Badekåpen beskyttet henne mot sanden og dens ærmer mot nysgjerrige øyner. Så var hun sovnet. Jeg ble visst stående i lengste laget og beundre dette jordens mest velskapte produkt. Men mitt spann av tid var for ingenting å regne mot det som var blitt brukt på henne i historiens løp langs Middelhavets kyster. Prins Paris av Troja har for alltid formet det klassiske bilde av henne. Hun skal først og fremst være vakker.  Under et bryllup i gudernes krets kastet stridighetenes gudinne Eris et gulleple inn i hallen og på det stod det: til den vakreste. Hera, Atene og Afrodite ble valgt ut og Paris skulle avsi den endelige dommen blant dem. Paris hadde det ikke godt. Han kunne ikke glede mer enn én av dem. Hera sa til ham:         

            ”Jeg som er himmeldronningen vil skjenke deg all makt”. Athene sa: ”Jeg vil gjøre deg til den klokeste av alle menn og i krig skal du ikke tape”.  Men Afrodite, kjærlighetens gudinne som ble født av Middelhavets skummende bølger, hun sa: ”Du skal få jordens vakreste pike til kone”. – Da valgte Paris Afrodite og fikk Helena til kone, hun som var datter av Leda og Svanen.

            Denne historien er opptakten til krigen om Troja. Helena ble bortført mange ganger, det ble en vane hos henne å bli bortført, det ble hennes form for liv så og si. Tilslutt ble hun hengt i et tre. Men hennes tårer skapte blomster som kunne gi gamle kvinner skjønheten igjen. Kunstnere har laget bilder av henne i tusener av år: Den Venus fra Milo som står armeløs i Louvre kan godt ha vært Afrodite som holder Paris’ eple i venstre hånd.

            Katolikkenes jomfru Maria er gjennom tidene blitt formet så vakker som det har vært mulig å få henne og vår tid har sett henne i et virvar av fortolkninger: fra Renoir’s fyldige frukter til goldeste abstaksjons-mekanismer. Hun er blitt beundret, bortført, elsket, misunt og utskjelt, men hun lever fremdeles, folk snur seg etter henne på gaten og kan ikke la henne i fred. Forfattere har behandlet henne etter tur og i det uendelige, og de vil fortsette med det og aldri gå trett. En dag ser de i henne en Heraskikkelse, myndig, verdig og tekkelig, en annen dag er hun Athene, visdommens gudinne, en tredje dag er hun Afrodite, skjønhetens åpenbarer. Og på den tredje dag faller de til ro. Som Paris. Og som alle andre hernede. Først og fremst som ungdommen naturligvis, og sist men  - hélas! - aldeles ikke minst som alderdommen. For når ungdomstidens stormer har lagt seg, er det godt å ha en hustru som kan være alt: husholderske, venn, mor. Som ser på sin viltre mann med forståelse, med tilgivelse, og beskytter ham mot sladder. For ekteskapet er bygd opp på sympati, penger og prestisje. De ubetenksomme forbindelser har ingen forsvarere blant borgere med navn, tradisjoner og formue. Derfor så mange tilsynelatende aktverdige ekteskap, derfor fremelskes en type av en aldrende mann med fint stusset skjegg, lorgnetter og lastfri frakk med æreslegionens røde i knapphullet. Buffons’s ”Le style, c’est l’homme” er fremdeles levende lov som får sitt offisielle stempel den dag Mr.’s navn står på Rådsministeriets liste. Endelig er den tid kommet da Madame kan være trygg. Etter års mangel på varme blåser den milde vind fra havet, de siste bølger slår dovent mot stranden som har vært vidne til så mangt et skibbrudd. Gud kan ikke være ondskapsfull, eller hvorfor har han laget mannen slik han er, når han samtidig sender Venus’ midinetter for å krysse hans vei? De spaserer på Avenuen allesammen, lykkelige skibbrudne langs Middelhavets blå. De bærer ikke sorgen synlig for all verden.

            Henry de Montherlant heter en forfatter mange mener er Frankrikes største stilist. Hans form er ren som et stykke marmor, lidenskapen ligger gjemt i blokken. Klassisk dannelse og klarhet har han arvet fra sitt miljø, fra Racine, Stendhal og Gide. Av hans dramatiske arbeider har jeg bare sett ett og det ble spilt en eksklusiv aften på Casinoteatret i Cannes: ”Celles qu’on prend dans ses Bras”. Den kvinne man tar i sine armer er historien om en mann i 50-årene som ikke kan oppgi tanken på det unge kjød (med d), Han er selv gift med en Hera-type, det er ingenting å si på henne, tvert imot. Men drømmen om en Helena har han i seg, det er et idealbilde han ikke kan bli kvitt, det gir ham ikke ro. Hans evner som elsker avtar, skal han begrave bildet i seg eller oppleve det ferdigmalt før kvelden kommer? – Henry Montherlant er ingen ubetinget beundrer av kvinnen. Men nettopp derfor kan han behandle henne – på papiret. Kanskje ønsker han å beherske henne ved hjelp av det skrevne ord, hvem vet, men hva oppnår han annet enn å fremstille henne som det sterke kjønn? Symbolsk er hun en Amazone, realiter er det hun som bærer samfunnet, og surrealiter er hun den alt handler om.

            I dette stykke er kvinnen den sterkeste. Hun er utholdende, intelligent og klok, mens mannen er hjelpeløs. Har han drept henne og gjort henne sterk? Gikk ikke Hera til krig mot Paris av Troja?

            Stykket ble glimrende spilt av Mr. Francen og Mme Gabay. Og for hvem ble stykkene spilt? For den fine verden med pelsverk og decolletage i et parkett som var opptatt av madame Gabay’s morsomme dialektbetonte uttale og av hennes henrivende kjoler.

            Jeg spør meg selv hvorledes de franske stamtrær egentlig er blitt til. Uten viskelær ville de ta seg ut som trær i skogene her nede omviklet som de er av uvedkommende planter. En kombinasjon så jeg på ”La Huchette” som har et litet lokale i en bakgate ved place Michel i Paris. Her var kanskje plass til 70 når ingen beveget seg. I mellomakten gikk man ut på gaten, tok en drink med negre i en gresk bistro og presset seg tilbake på plass. Stykket het ”Edmée” etter en ung kone som er gift med en aldrende bonde. Det er skrevet av en tannlege M. Breal og satt i scene av Georges Vitaly.-

            Idet sceneteppet trekkes til side, setter orkesteret inn. Det består av en dårlig tromme. Miljøet skapes av hanegal og kuraut, og ingen er i tvil om at vi er på landet. Scenen er omtrent 4 m. bred og dyp og 3 m. høy. Det er stor kunst å få til noe her i det hele tatt, men de har greid det.

            I 10 år har de to vært gift. Han vet at han er bedradd, men han vet ikke nok. ”Du vet det og du tolererer det! Det skal bli dyrt for deg!” Sier den unge konen med omløp i hodet. Det er sønnen til apotekeren, det er politikonstabelen, det er, jeg husker ikke hvor mange, men hun fraber seg æren med hensyn til byens trommeslager fordi han har treben, hun kan ikke fordra treben. Derimot tar hun gårdsgutten Theodore. Og inn kommer et stykke mannfolk, dum som en stut og med halm i nakken. En mann er en mann, hva? Det kan ikke diskuteres. Kan du si noe på det kanskje? – Den utslåtte ektemann har ikke stort han skal ha sagt. En kvinne er imidlertid også en kvinne, det kan ikke motsies. –

            Praktisk talt alle på scenen er i dødsfare for hennes skyld, men hva skylder de henne ikke? Nattevarme, morgenvarme, middagsvarme i høyet, de små turer til byen – hva skal politikonstabelen si? Vil han foreta arrestasjoner må han være forberedt på å få sitt ekteskap ødelagt. –

            Det er kjærlighet, det er kunst, det er fransk. For regner man ikke med kvinnen når det gjelder  Frankrike, vet man overhode ikke hva man snakker om. Mennene har riktignok regjert lenge nok og går uten videre ut fra at de har skapt det beste av alle tenkelige land og at de derfor også er elsket og beundret av et for dem fremmed utland. Men det er fordi de har stjålet noen av kvinnens egenskaper, for i alt fransk må man først spørre etter henne: ou est la femme?

            Hvor er kvinnen – i politikken, i de økonomiske transaksjoner, i det daglige liv, i kunsten? Uten henne intet Frankrike. Den råbarkete velter henne overende og er villig til alt for det øyeblikks skyld, den fine kan – som Andre’ Gide – elske henne over alle grenser uten noensinne å berøre henne.

Som Oscar Wilde sier, alle menn dreper den tingen de elsker. Men oppfyllelsen av lengslen dreper ikke lengslen later det til, den lever ut i uendeligheten.

Hver dag leser man om kjærlighetsaffærer i avisene. Jeg har plukket ut en som kan gå for alle: PAULINE: MORDERSKE PÅ GRUNN AV KJÆRLIGHET; FORKLARER DRAMAET PÅ SIN FACON. – Jeg hadde villet drepe meg for øynene på Félix – men det var studenten som fikk de to kuler. Han var 28, hun 36. Félix Bailly, som var sønn av en doktor, hadde begynt sine studier ved fakultetet i Lille og fortsatte det siste året i Paris. Han var på 5. året og foreberedte en disputas over tuberkulosen. Han var en ”beau garcon” som hadde hatt tallrike suksesser hos kvinnene hvis fotografier han med stolthet hadde stiftet fast på veggene i sitt værelse. Som type var han sporty, i nær fremtid skulle han ha deltatt i en hockeymatch i England. – For kort tid siden forlovet han seg offentlig med en barndomsvenninne M’ Monique X. - , en 25-årig vakker blondine. De tenkte å gifte seg i neste måned. Men – for en fjorten dagers tid siden betrodde han seg til en av sine beste venner Bernhard Mougeot – at en av hans tidligere elskerinner – Pauline Dubuisson hadde kommet til ham i Paris og tryglet ham om å bryte forlovelsen. Félix hadde slått opp med denne elegante brunette da han forlot Lille for Paris. Hun hadde til og med truet Félix som ble urolig så meget mer som den ekstragavante Pauline en gang tidligere hadde forsøkt å ta gift. Sist torsdag mottok han et telegram fra Paulines hotellvertinne, 6, place du Temple, Lille, som varslet ham om at hans gamle elskerinne var på vei til Paris og om at han ikke burde motta henne fordi hun hadde sagt hun ville drepe ham. Félix ba en kamerat, Réné Guedel, om å være sammen med ham om natten. Mr. Guedel gikk ut ved ½ 10-tiden fredag og natten mellom fredag og lørdag var stille og  uten begivenheter. – DRAMAET. – Lørdag morgen ved 9-tiden telefonerte Felix til en av sine venner Bernhard Mougeot som han skulle møte kl. 10. Bernhard svarte at han var litt forsinket, og ikke kunne komme før et kvart over 10. – Det ble ham som skulle komme til å gjøre den grufulle oppdagelsen. – Félix lå sammenkrøket ved foten av en stol på sitt lille værelse. Han hadde nettopp tendt pipen som lå rykende ved siden av ham. Skjorten var ødelagt av blod. Den unge mann var blitt drept med to revolverskudd, det ene gjennom nakken, det andre gjennom ryggen. Hun hadde slått i stykker gassrøret. Hadde ikke Mouguet kommet, ville hun i dag ikke ha vært blant de levende. Hun ble kjørt til l’Hotel – Dieu, salle Cusco. Kriminalpolitiet fandt pistoletten 6,35 på en divan ved siden av en dameveske i svart dådyrskinn. En tredje kule hadde satt seg fast i løpet. Det lot til at det hadde vært Paulines hensikt å skyte seg selv etter å ha drept sin venn. Da revolveren klikket løp hun til gassen for å få slutt på det. Politisjefen Salaver eksaminerte henne om ettermiddagen. – ”Er Félix såret?” - var det første hun sa, hun visste ikke at hun hadde drept ham. Deretter en rekke usammenhengende ord, avbrutt av strømmer av tårer. – Hun hadde vært Felix’ elskerinne i to år. Han hadde til og med antydet ekteskap. Da han reiste til Paris for å fortsette sine studier skrev hun til ham i flere måneder uten å få svar. For 1 måned siden fikk hun vite at Felix var forlovet og bestemte seg med engang til å oppsøke ham fordi hun ikke kunne holde ut tanken på at han skulle tilhøre en annen kvinne resten av livet. Hennes første visitt varte ikke lenge, Felix sa til henne: - ”Ma petite Pauline, alt er slutt mellom oss. Vi har ikke vært sammen på 1 ½ år, reis tilbake til Lille og glem meg”. Ulykkeligvis for henne fulgte hun ikke rådet fordi hun kom tilbake til Paris siste torsdag morgen, denne gang med revolver i vesken. Først lørdag traff hun Félix i hotellet. Den unge mann ville ikke ha sjalusiscener for åpne dører, derfor ba han Pauline komme inn på sitt rom. – ”Jeg bønnfalte ham om å oppgi denne kvinne, men han ville ikke høre på meg. Da grep jeg revolveren for å drepe meg for øynene på ham. Han hindret meg i forsøket, to skudd gikk av og Feliix falt. Alt gikk rundt for meg. Jeg satte revolveren for tinningen, men skuddet gikk ikke av. Så tenkte jeg på gass.”

Den unge kvinnes forklaring er neppe troverdig. I virkeligheten er Félix Bailly drept i et øyeblikk da han snudde ryggen til Pauline. De to skuddsår beviser det. – Félix’ far, dr. Bailly, som var hentet til Paris kunne bare gjenta i det uendelige: ”Hvilken grufull ulykke. Hva vil min kone si? – Vi har vært gift i 29 år og har ført et stillferdig liv. Nettopp som det var bestemt å overlate min praksis til min sønn, har skjebnen villet at alle anstrengelser skulle bli tilintetgjort. – Pauline Dubuisson og hennes familie var ukjente for dr. Bailly. For 2 år siden hadde han hørt om sin sønns forelskelse, hadde spurt ham om det var alvorlig, og da så ikke var tilfellet, hadde han rådet ham til å fortsette sine studier i Paris.

Dr, Bailly uttalte til slutt:

            -”Jeg kjenner intet til min sønns forbindelse. Men til tross for alt, tilgir jeg hans morderske, fordi jeg kjenner den menneskelige sjel for godt til å dømme den” –

            Tingene faller av og til også sammen for kvinnene. Pola Negri laget et alter for Valentino. Urgamle instinkter lyser i øynene deres når de ser en boksekamp. De er aldeles ikke bare veggpryd, men de har vært det så lenge at de er vant til å vente, og tålmod gir klokskap og klokskap gir styrke. Og styrke gir vurderingsevne: den kvinne som faller lett får ingen høy stjerne blant sine egne. Hun får det heller ikke blant menn. Men når hun en sjelden gang kan heve seg over jordiske ting, har hun sjansen til å bli  mer enn en kvinne, hun kan bli et symbol som Jeanne d’Arc. Nasjonalfølelsen steg gjennom henne. Hun går igjen: Marianne som symbol på den franske republikk og hun lever som St. Genevieve, Paris’ hellige beskytterinne. Hun lever i de små forhold som madame Dupont, og i de store som madame Pompadour, overalt lever hun i Frankrike, kvinnens land fremfor andre. Sangen om henne vil også leve i all fremtid. Alt slutter jo med en sang i dette landet som Beaumarchais sa. Og om franskmennene noensinne skulle holde opp med å synge, ville deres siste sang være til – henne.

            Lå hun der fremdeles den skjønne Helena på stranden? Hvilken skjebne vil hun møte? Solen vil skinne på henne til sommeren og til neste sommer og alle kommende somre og gjøre henne brun og vakker og attråverdig. Men hun vil få sitt liv av mannens drøm om henne. Som i den gamle soldatersang som lever fremdeles:

            Te donnerais Versailles, Paris et Saint-Denis

            Les tours de Notre-Dame, le clocher d’mon pays

            Aupres de ma blonde, qu’il fait bon, fait bon, fait bon.

            Aupres de ma blonde qu’il fait mon dormir.

 

-  -  -

 

 

Økonomi og politikk

            Den jevne franskmann er økonomisk. Han har jernbeslag på sålene og hans hustru går lange veier for å spare aldri så litet av husholdningspengene. Hun går fortrinnsvis til Hallene hvor alt salgbart er til salgs, frukt, parterte harer, undertøy, brød, madrasser og kjøkkentøy, kjøtt og smør, grønnsaker og egg. En gammel mor beveget seg sakte omkring eggene, hun var i veien for trafikken. ”Det haster ikke med å dø, madame” sa en mann som hadde det travelt. Jeg kom i snakk med henne, hun tjente med nød 8 kroner dagen, hun beklaget seg over at kullene var så dyre, at pengesedlenes verdi sank så fort at hun ikke kunne følge med. Jeg sa til henne at det kunne jeg godt forstå, tenk Dem, sa jeg, følgende: At jeg hadde etterlatt en formue på 10.000 francs i 1930 og at jeg først nå var kommet for å nyte godt av denne sum, men hva er 10.000  francs i dag? De er bare verd en tiendedel, altså 1000 franc, og hva er 10 francs i dag? Man kan spise to middager for denne sum, det er alt, før fikk man det samme for 10 francs, og hva er 10 francs idag? For 10 francs kan man kjøpe en avis – og så har man ikke lenger noen formue. – ”Det er forferdelig”, sa hun,  - ”det går rundt i hodet på meg.”

            Det var egg til 13 francs, til 16 og til 19. De til 19 var de bruneste jeg har sett, le soleil du Midi må ha strålet gjennom tuppene. Den gode gamle konen valgte de til 13. –

            Den franske franc dør langsomt sottedøden. Det kreves mer enn talent for å følge med – nedover, det kreves geni. Hva vil fremtiden bringe? Ikke en katt kan svare på det (som om det skulle være siste sjansen). Jernbanene står i hele landet. Togfolkene forlanger 15% høyere lønn. I flere dager har diskusjonen gått om indeksen, som imidlertid viser seg å være like vanskelig å få tak i som et såpestykke i et badekar. Partene mener 8-9-11,5 og 16%. Noen varer er økt 20%, andre vil øke i nær fremtid. Kanskje er disse prosentsatser barnemat mot de som vil komme. Selv ikke en katt – nok om det, landet har vært hjemsøkt av adskillige streiker, det vil sikkert komme flere. Ingen motsier jernbanefolkene. De er ikke i den lykkelige situasjon at de kan nappe grønnsaker gratis langs linjen. Men – inflasjonen som truer overalt – er en bumerang, hvorledes skal jernbanefolkene alene få økt sine inntekter og samtidig få beholdt sine utgifter på den plass de har i dag?

            M. Pinay heter den minister sm for øyeblikket plikter å ordne opp i falittboet. Min logikk når det gjelder finanser ”lader muligens noget tilbage at ønske” – som en lærer på skolen valgte å uttrykke seg engang. – Men – når jernbanen går med tap, hvorledes kan den da tape 800 millioner pr.dag når togene står? -

Hvorom alt er når det gjelder finanser, franskmennene sliter hardt med å forstå det selv. Det de forstår klart er de private tap hver enkelt må ta når de ikke kan komme frem og tilbake til sin arbeidsplass. Nå har staten plutselig foreslått å forhøye prisene på kull, gass og elektrisitet. A qui la monnaie? Er Frankrike en økonomisk enhet må pengene tas ut av en lomme og puttes i en annen. Hvilken lomme skal pengene puttes i, og hvilken skal de tas fra? Er Frankrike ikke en enhet kan de jo tas fra en fremmeds lomme, men hvilken fremmed?  Skal de rike eller de fattige betale?

            To som slåss kan komme til å kaste en bløtkake i ansiktet på en som ser på. Det var morsomt å se slikt på film i gamle dager, men denne gang er kremen sur. Noen må betale regningen før eller senere, i første omgang alle som ikke kan forbedre sine inntekter, i andre omgang alle som ikke kan betale sine utgifter.

Folk dreper seg. Særlig de gamle har det vondt. Hva skal pensjonistene tenke på? Hva skal alle – og det er mange – de franske menn og kvinner, som har samlet seg en liten formue for å sikre alderdommen, tenke på annet enn ruinen. En finner man i sengen, en under bordet, en i kjøkkenet og en fandt man ikke før dagen etter fordi leieboerne trodde det var en pakke med avfall som var kastet ned fra loftet på gårdsplassen. Statistikken forteller om 29 selvmord pr. 100.000 innbyggere i Midi, 52 i l’Eure som er rekordholder. Med et gjennomsnittstall på 30 blir det utregnet 5 pr. dag for Paris. I dette tall inngår ikke tilfeller som skjules av sosiale eller andre grunner, heller ikke selvmordsforsøk og slett ikke alle som har hatt planer. At tallet vil bli større på grunn av de stadig økte leveomkostninger kan ansees for gitt.

            Nasjonal stolthet er et begrep som vil gå over i historien. Riktignok har franskmennene tatt frem Napoleon den 1ste for å ha noe i erindringen, siden det ble så lite laurbær i den siste krigen. Det ble jo ikke de militære som hentet laurbærene men folkevettet, der som andre steder. På en pilaster på hjørnet av Avenue de la Victoire var en minnetavke: ”SERAPHIN  TORIN” – fri-skytter, fransk partisan.  F.I.F.I. ble hengt her 7. juli 1944 og var utstilt for å ha motsatt seg den Hitlerske undertrykkelse”. – Inne i en krans nederst sto: ”           du som passerer, bøy deg, kom i hu”.

            Frankrike spiller ikke lenger førsteviolin, Europa utgjør ikke lenger hele orkesteret, kloden dirigeres av de to komponister hr. Øst og hr. Vest. Man sier at teknikken er kommet så langt. Hvorfor ikke sage jordkloden over i to lykkelige halve? Sett fra verdensrommets ufattelighet ville det være en lise. Kanskje ville intelligensen ikke lenger leve av egen og andres frykt men av gjensidig forståelse. Inntil videre må man rake kastanjene ut av ilden for seg selv, eller for å si det med den engelske marineoffiser som var attachert Casabianca: ”C’est une mainfestation purement francaise”.

            Det er slike tirader som varmer. Casabianca er historien om en undervannsbåt som snek seg unnav Toulon – katastrofen i 1942 og hjalp maquisen på Corsica. –

            Folk forlater kinoen med god samvittighet. Tricoloren smeller i vinden. Men vinden den blåser fra flere kanter. General Lattre de Tassigny har vært i Paris for å få økt slagkraften i Viet-Nam. Og denne fornyete innsats vil sette det franske folk i stand til å møte fienden med håp om seier. Man skriver uten å blunke: Fienden, opprørerne, partisanerene, men det er ikke så lenge siden franskmennene selv var partisaner. I Marocco er det også anti-franske demonstrasjoner. Tanger er intrige-byen fremfor andre. Arabere og egyptere har sine garn ute. Kanonene står klare. Hver skudd koster en liten formue. Hvem skal betale? – Staten må være tryllekunstner som trekker gullstykker ut av nesen og ørene på folk. Og ganske riktig: Den perfeksjonerer seg: På ukefilmen ser man maroccanske demonstrasjoner til beste for samholdet med Frankrike. –

            Bobet har vunnet et sykkelridt igjen.  Avisene skriver i ekstase om lynet, demonen. Den franske hær har tatt 100 fanger i Indo-China. Coctailen rystes.

            Politikerne har instinkt, men det likner manetens, sentrum er alltid Frankrike. Hva ville ikke Amerika og hele den fri verden tape om Frankrike gikk under? Kommunister, de Gaule’ister, sosialister, de har sine fangarmer ute overalt, for Frankrike må ikke dø. De sier landet er et fallittbo, men det har det vært med kort tids mellomrom i over 100 år.

            Usynlige fiender er der nok av, først og fremst de gamle som kommer fra vårt indre og som enten truer med å bryte ut igjen som vulkaner eller som også virkelig gjør det. Abbed Aldebert kjente dem sikkert, hvem kjenner ikke dem, hvem er ikke psykolog. Vi er kommet lenger i vårt spesialiserte århundre. Vi vet så meget om den menneskelige sjel, men – paradoksalt nok – skjønner vi fremdeles like meget eller like lite. Djevelen har beholdt sin makt, nå har han fått en atombombe å leke seg med. Derfor er krigsfrykten ikke mindre her enn annetsteds. –

            -Hvor skal det bli av meg, sa en 20-åring, - Om kort tid er jeg kanskje ikke mer på jordens overflate. Jeg ser ingen løsning på konflikten øst-vest. Eisenhower har planlagt retrettmuligheter til Bretagne. Skal dette landskap bli et nytt Dunkerque, et nytt Fusan? De gode bretagnere har lite å glede seg til. Men resten av Frankrike? – Jeg tror en eventuell russisk cocktail vil bli bitter å svelge. Kommunistpressen argumenterer på en merkelig måte, de sier for eksempel ikke ”Se franske menn og kvinner, de amerikanske militarister skjelver for den uovervinnelige sovjetarmé. De sier de er klar til å forsvare Europa, men de vet at de ikke greier det. De forbereder seg allerede til å oppgi dere etter en håpløs kamp. Hvorfor forsvare seg når Frankrike allikevel vil bli okkupert?”- Derimot sier den: ”Beviset på at amerikanerne er imperialister og at de vil slippe løs krigen mot Sovjet er at de forbereder seg på å drukne Frankrike i blod helt til Atlanterhavskysten. Ned med de imperialistiske krigshissere” – Fremtiden er ikke lys, skal vi ennå en gang måtte lage et nytt hemmelig språk i Frankrike? Som den lille historen fra Prague, har De hørt den? En monsieur og madame satt ved siden av en annen monsieur på en trikk. Den siste stønnet: ”Oh la la”,Oh la la”. Madame’s mann kastet seg inn i diskusjonen med følgende dystre ord; ”Ah! Ah! Ah!”, men ble stoppet av henne med følgende: ”Når har du tenkt å slutte med å prate politikk med all verden?” –

-Frihet for frykt, fortsatte den unge mann, kan bare de som ikke kjenner frykten, en løve eller en amerikaner, f.eks., men vi har historie, frykten er ikke død i Frankrike, den gir seg bare utslag på forskjellig vis, derfor er noen for, noen mot Sovjet, noen for, noen mot Atlanterhavspakten, noen for, noen mot Tysklands opprustning. Nettopp fordi fremtiden, som er mitt mål, er så usikker, er jeg selv usikker, jeg kobler av mitt medisinske studium og reiser ned til Cannes. - -

            Den unge franskmann er ikke alene med sine tanker. Vulkanutbrudd kan komme nårsomhelst, noen frykter lavaen, andre de krefter som kaster den opp.  

Her fortsetter man å diskutere alt mulig, det er ikke en time så liten at den ikke blir gjenstand for atskillig gestikulasjon, rynkene i pannene farer opp og ned, smilet kommer og går, man blir ergerlig, medfølende eller oppglødd. Temaet kan f.eks. godt være en katt. –

Passivitet ligger ikke for denne nasjon. Det verste som hendte den franske hær under siste krig var den lange ventetid bak Maginot-linjen. Det hadde vært bedre med folk av hvalfangerkategorien der. Hvor mange tusen brever gikk ikke bakover til hele Frankrikes store deilige land og til de mange tusen av lengtende småpiker? En krig som ikke er noen krig, er ikke noen krig. Den ble kalt en ”drole de guerre” – en ”snurrig krig” – og var forøvrig ikke ulik krigen i 1870 som man også hadde ventet så lenge på at man ikke trodde den kom. En av de største avismenn fra den tiden, Girardin, skrev i La Liberte nedsettende om krigstjenesten og ville ha avvepning, men strakk seg allikevel så langt at han kunne gå med på å gi Europa en siste avgjørende bloddusj for den endelige og evigvarede freds skyld. Krigen skulle – i tilfelle som alle ønskekriger – være kort og lykkelig og det skulle selvfølgelig være Frankrike som forærte bort dusjen. Så kom altså kortslutningen i 1870 som i 1940. –

            Siden Viet-Nam-republikken ble proklamert i 1945 har franskmennene hatt mange utgifter og mye kluss i Indo-China. Men denne og andre yttre begivenheter går dem ikke til hjertet. Det gjør derimot spørsmålet om hva det koster å leve. Under storstreiken ble det druknende statsskip vurdert som kommende vrak med det resultat at ingen ville stå til rors. En smidig mann som hadde vært minister 29 ganger før er blitt statsminister, hans navn er Henri Queuille. Det er mange som klatrer omkring på det franske statsskip, noen faller i sjøen, de fleste klarer å holde seg tørre. Noen når toppen for en kort tid, en gang, to ganger, Queuille har klart det 30 ganger. Det er et temmelig livlig billede man har for seg med politikernes mange forslag for å redde båten. Franskmennene selv er ikke hyklere, de er sunde og ærlige og arbeidssomme, og når det gjelder kjærlighet mere uhemmet enn mangen annen nasjon. Men en reservasjon kan kanskje gjøres for politikerne. Sammenlikner man nemlig det oppsving landet har hatt etter den siste krigen, et oppsving det kan takke sitt folks naturlige energi og arbeidsglede for, i rammen av en storstilet planlegging for industri og jordbruk – med de økonomiske saker, så må man si at iallfall det offisielle hykleri ikke er dem ukjent. Det stolte franske statsskip er bemannet med politiske sjøfolk som hvert øyeblikk truer med å kondemnere hele skuta. Men Frankrike dør ikke. Det kan imidlertid en og annen navigatør gjøre, men ikke før han har forsøkt en siste mulighet, en siste kombinasjon, spørsmålet om hva det koster å leve er ikke det eneste, det kan også være et spørsmål om det i det hele lønner seg, det kan iallfall ikke sees isolert, men derimot i forbindelse med den nye valgloven. De radikale, sosialistene og folkepartiet danner en slags blokk så lenge det varer, for de Gaule vil gjerne frelse både politikerne og hele det franske folk fra skibbrudd. Han vet selv best hvorledes det skal gjøres. Men kommunistene vet det ikke mindre godt. Ramadier og Heriot lever imidlertid fremdeles og Henri Queuille er gutten som kan danse på line.  Taktikken blir politikernes kunst. Queuille har mestret det ennå en gang. De Gaule’-istene og kommunistene får foreløpig kravle rundt i vannkanten, mens folket ombord er mest opptatt av forslaget om ekstra skatt på inntekter over 500.000 francs, øket telefonavgift og høyere avgift på bensin. Når man som Queuille sitter på toppen av statsskipet kan man stille sine betingelser eller true med å klatre ned igjen – som så mange ganger før.

Idag heter som sagt statsministeren Henri Queuille. Imorgen vil han hete noe annet. Det gjør åpenbart ikke så meget fra eller til bare ikke presidenten går.

På en mur i Cagnes leste jeg følgende plakat: ”Appell til Cagnes’ innvånere. Arbeider des Ets.S.E.S.P.L streiker fra 12/1 for å oppnå høyere lønn og forskjellige fordeler. Idet de respekterer loven og vitende om sine rettighter har de samlet seg for å oppnå fullstendig satisfaksjon. Menn og kvinner fra Cagnes – hjelp oss!”

Det sto ikke ”evigvarende satisfaksjon”. Det sto: ”fullstendig satisfaksjon”. Det burde vel ha stått: ”øyeblikkelig satisfaksjon”.

På kirkemuren litt høyere oppe fandt jeg følgende kunngjøring:           

”Inngang i kirken er absolutt forbudt for folk som ikke lever etter den kristne moral og som forsøker å komme inn i Guds hus i fremmede kledebon (shorts) eller andre avkledninger som er en hån mot de franske seder og skikker”.

Stakkars Adam og stakkars Eva. –

Kirken hadde en fresce av Carlone: ”La Chute de Phaeton”. Phaeton var jo ikke særlig heldig med sin flukt over himmelrommet. Zevs drepte ham, men Melkeveien står igjen på himmelen som et minne om at de små aldri må utfordre Gud. Men Phaeton er ikke alene. I 1906 var det Staten som var fienden, nå er det 139 forskjellige underavdelinger av troende, alterets sakramente og det frie ord står på programmet. Men syndsforlatelse skal deles ut som før i rikelige mengder.

            Det er ikke alltid så godt å følge med i logikken. Kjønnsforskjellen spiller opplagt en stor rolle i kirkepolitikken. Det er ikke forbudt å synde hvis man bare ber om forlatelse.

            Det ligger to øyer utenfor Cannes. Den minste og ytterste heter Saint Honorat etter mannen som grunnla et kloster der i middelalderen. Adgang kun for les messieurs. Allikevel fantes et billede av en kvinne derinne, den ubesmittede jomfru.

For å bli munk må man gjennomgå 6 måneders forberedende prøve, så 3 år for første grad, og så 4-6 år for avleggelse av vitnesbyrd om den evige hengivelse. I dette klosteret er vanskeligheten med kvinnen sløyfet. Hun oppfattes øyensynlig som besmittet, siden hun er nektet adgang. Men i Lukas Evangelium står det fortalt om synderinnen i fariseeren Simon’s hus og hvorledes Jesus tilga henne. I stedet for å løse alle problemer, nøyer franskmenne seg ofte med å ramme dem inn og så blir de etterhvert vant til å like denne rammen.

            Filmen ”Dieu a besoin des Hommes” er kommet i forgrunnen nettopp fordi den har tatt opp dette spørsmålet. Den er bygget over en roman av katolikken Henri Quéffelec, satt i scene av protestanten Jean Delannoy og spilt av protestanten Pierre Fresnay. Den fikk Grand Prix på Filmfestivalen i Venedig av – ”L’Office Catholique International du Cinema”.

            Utfor kysten av Bretagne ligger en liten øy, ile de Sein.  Engang for 100 år siden ble de fåtallige fiskerne derute forlatt av presten som oppga dem fordi de aldri kunne la være å plyndre skip som havarerte langs den forrevne kysten.  Den vesle kirken hadde de bygget med egne hender, men nå sto den tom. De fattige fiskerne ville ikke oppgi sin inntektskilde, de ba Gud sende dem nye vrak. Men som situasjonen var hadde de ingen å gå til for å få syndsforlatelse. Følgelig laget de en surrogatprest av sine egne. Til ham gikk de med sine synder. Thomas het han. De forlangte mer og mer av ham, tilslutt forlangte de at han skulle forvandle brød og vin til Kristi legeme og blod.

Slik skapte de en ny ramme om sitt religiøse liv. Filmen er enestående god. Typevalget er også godt (jeg hadde en ekstra glede av det fordi jeg engang har bodd et sted i nærheten, vært på fiske med folket derute og danset med i de gamle dansene).  Men filmens største fortjeneste er at den fremstiller et problem i spørsmålsform. Kan en troende kristen gi syndsforlatelse eller må han være utlært prest? – Livets problemer er de arme til alle tider, men rammen som omslutter dem, må den være fra en godkjent fabrikk?

            Avstanden mellom den døende soldat som godtar sin kamerats siste håndtrykk og prestens kunngjøring på kirkemuren i Cagnes er åpenbart stor..  Men organisasjon er organisasjon og noe fast må det være også for den menneskelige sjel. Det er sjelden at en film har skapt så stor røre i alle leire.  Problemene den har reist er blitt omtalt overalt i presse og på møter. 3000 mennesker møtte opp til en diskusjonsaften i Palais de Chaillot. Det sies at prestene var overrasket over trangen til å få klarlagt hva som menes med ekte religiøst liv.

            Det er Langfredagsaften. Menuen er tynn, - De vet katolikkene og fredagen, sa verten. Så kom han allikevel med den feteste fårekotelett. Alt ordner seg, bare man beholder sin popularitet. De intellektuelle skriver i avisen om Barabba¨s rolle sett fra alle synspunkter, det religiøse, mythiske, mystiske, moralske, filosofiske, historiske og politiske. Så har de på ny bekreftet sin eksistensberettigelse.

De korrupte sørger til alle tider for å holde fasaden i orden, de enfoldige tenker på seg selv, og i mens bygges Frankrike opp av arbeidssomme hender på alle områder, godt hjulpet av ”Le Plan de Modernisation et d’Equipement” populært kalt Monnet-planen.

            På gaten utenfor slentret amerikanske gaster ut og inn av portrommene med sine pelsbeslåtte løse fugler. Fraterniseringen er vel en underavdeling av Atlanterhavs-pakten.-

            Jeg passerte merkelig nok den samme gamle konen som hadde kjøpt egg til 13 francs på Hallene i formiddag. Jeg hilste på henne. Hun var ute med sin lille hund..

- - - -

 

                                   På skyggesiden

Klovnebrødrene Fratellini’s venn Gabriel Geretti kastet seg foran en metro i Paris for en tid siden. I 40 år jublet folk over hans kunst, så avtok jubelen. Han ble gammel og arbeidsløs. Siste mandag fant man Fernand Martin hengt i vidushaspen i sitt lille kjøkken. Hans navn spiller liten rolle, han var ”Tytys”, den  berømte klovn. Naboene ble meget forbauset. Han hadde alltid vært glad, ”Tytys”.  Det obligatoriske brevet på bordet inneholdt følgende linjer:

”Jeg er trett av livet. Jeg vil drepe meg. Har allerede forsøkt 3 ganger, men hver gang gikk tauet i filler (du snakker om arbeid!). Dennegang håper jeg det vil lykkes.” –

            ”Tytys” har hatt følge av mange, også av Rabelais som på sin dødsseng uttalte: ”Tirez le rideau, la farce est juée”.

            De spirituelle franskmennene er ikke ukjent med livsleden. Nå sies det at selv Maurice Chevalier tenker på å gå i kloster.  Det er dominikanerne som trekker det lengste strå.. Kabaretlivets tomme gleder det korteste.  Jeg så den populære Chevalier med underleppen i en film som het ”Ma Pomme” her forleden. Han spilte en bekymringsløs og glad lasaron; så enkelt er livet, vær glad! –  Men som det spøkefullt sies; alle medaljer har sin revers.

Det gjelder ikke minst for klovnene, hver gang de har glimret i manesjens strålende lys, må de finne seg i å bli gjemt og glemt i de halvmørke korridorene.

Jeg husker 3 klovner som gjorde fantastisk lykke. I mellomakten så jeg dem i en krok i menasjeriet, - fy faen, sa den ene, den andre slo i bordet, og den tredje så så trist ut som bare en klovn med malt latteransikt kan gjøre det. Manesjen er en glimrende arena, sølv, silke, trikot og smil – smil !  - Selv om pusten trekkes som en tyfon mellom tennene, Trapeskunstnere, balansekunstnere, dyretemmere, bak prestasjonene ligger arbeid, arbeid, arbeid. – Disiplinen er streng, konkurransen stor, det gjelder ikke å bli vippet av pinnen. En klovn er en klovn så lenge han ler, gråter han blir han tragisk. Georges Rouault har malt ham slik, som et symbol på menneskenes millioner av måter å være klovn på. Ta fra menneskene de innbilte verdier som holder dem oppe og de faller sammen. Klovnen behersker ikke tilværelsen bedre enn andre, men hans liv setter den i relief: ”Le eller Dø”

            I Rouaults produksjon beveger alt seg mellom disse to poler; klovnen og Kristus. Vil vi ikke alle gjerne et liv i latter og glede? Og hvorfor gjør vi ikke det. Er vi redde for at latteren skal komme tilbake som et hult ekko i sirkuskuppelen når prosjektørene er slukket og vi er alene i mørket etter forestillingens slutt?

            Det finnes kunst som er blendende, men det finnes også kunst som griper en. En klovns kunst kan være gripende. Georges Rouault’s er det.

            Man kan selvfølgelig unngå tragedien og hengi seg til å tro på tåken. Logikk er bra nok, men man kan meget godt bevege seg i dens ingenmannsland hvis uttrykksformen er vakker, franskmenn er følsomme for formen. Tankene kan fasetteres i det uendelige inntil fasettene dominerer tanken. De er svake for alskens taskenkunster.  Madame Carmencita kan fortelle Dem med fornøyelse at hvis De er født den og den dag vil De få økonomiske sorger som imidlertid ikke behøver bli varige.  Barn av denne dag blir intelligente, begavet med en ”rande souplesse d’esprit” og meget dyktige, de kan forbedre sin skjebne, men bør ta seg i vare for det minste feiltrinn. Ensom alderdom. Vær forsiktig med å bli forkjølet, fare for reumatisme. Se opp for JUPITER og SATURN. Tro ikke at alle Deres venner vil svikte Dem om De skulle trenge deres hjelp. Vær mistroisk, især hvis en tar plass i en sofa.

            I en liten enakter, ”Bilulykken”, tok ektemannen plass i en sofa, Han hadde nettopp fått beskjed om at hans elskerinne var blitt drept ved en automobilulykke. Han faller sammen, tilstår alt for sin kone, ønsker ikke å leve lenger. Hun tar det storartet. – ”Gå til henne med disse blomster”, sier hun, - Mannen ut, madame kaster seg over telefonen: -”Robert, Robert, hører du meg? Vet du, min mann har hatt en elskerinne – Utrolig, hva? – Hør her elskede: Hun er drept ved en bilulykke idag, kjære elskede Robert.  Du kjører alt for fort, vær forsiktig, kjør forsiktig, hører du?” – ”Ja - helt sikkert – Jeg kommer imorgen kl. 3 – ”

            Hvilken ulykkelige ektemann! og åh slik en kone han hadde,  - Siste vers i sangen om livet er uklart. Få er de som kan si at det er helgardert. Og franskmenn forstår ikke halvkvedete viser. I en eneste utgave fins i dag følgende:

            -En ettersøkt villmann har igjen drept en kvinne for for pengers skyld, en mann som skulle guillotineres hørte siste natten stemmen til den skyldige i nabocellen og gikk fri, søkningen etter postmannens morder fortsetter, en arbeider dør etter å ha tatt feil av trichlore – ethylene og limonade, en mann har slått sin mor slik at hun falt og døde, en far som hadde gjort sine barn arveløse, ble sultet til han ble gal, en femten års pike har tatt gass fordi hun fikk reprimande på skolen, en mann på 31 år har drept sin kone og seg selv i fylla osv., foruten referater om et funnet skjelett, hold-up-røverier, underslag og annen elendighet .

Jeg husker fra gamle dager at jeg kom i vane med å lese et mord hver kveld før jeg la meg. Det er mulig at det er en god avkobling, men den avis min coiffeur holdt, het ”La  Crime” og den var så oversprøytet med blod at den holdt kundene våkne. Coiffeuren følte seg ikke truffet om et nummer skulle inneholde historien om en annen coiffeur som ekspederte sine kunder og solgte kjøttet til sin nabo slakteren. Det er å lenge siden, så lenge siden, En annen avis refererer følgende historie: -            FOR Å HA SPIST (ALENE) EN RETT MED SILD (RØKET) UNNGIKK VAGABONDEN SÅVIDT Å BLI HENGT.  - Tre vagabonder levde i kanten av en skog ved Fouquiere hvor de hadde gravd en hule i terrenget.  En tynn blikkplate beskyttet dem mot været. De tre menn hadde som vane å ernære seg av hunder og katter som de slo ihjel. Siste mandag hadde de skrapt sammen noen sous som tillot dem å kjøpe røkesild. De la fra seg silden i hulen hvorpå to av dem gikk ut for å robbe en bil som sto ikke langt unna.  Under deres fravær, som var altfor langt for den 50-årige, sultne Clément Marechal, ble fristelsen for stor. Han spiste silden og sovnet.  De to andre, Francois Meyer som var 48 år og Etiénne Moutillier, som var 47, kom til sitt skjulested, søkte forgjeves etter silden. De hadde drukket mer enn vanlig og rettet fort mistanken på Marechal. De ble enige om at han skulle henges. Meyer kastet seg over ham, radbrekket ham med harde slag, forsøkte å strupe ham og deretter å plassere et tau rundt halsen hans. Mens dette gikk for seg tente Boutillier fyrstikker uten stans for at Meyer bedre skulle se hva han gjorde. Marechal fikk bevissheten tilbake et øyeblikk da hans bøddel rev ham i håret i et siste forsøk på å få ham hengt. Med en kraftanstrengelse bet han Meyer i fingrene.  Taket slapp et øyeblikk. Offeret flyktet oversmurt med blod til politistasjonen i Billy – Montigny. Hans to følgesvenner gjorde ingen vanskeligheter med å la seg arrestere.  Boutillier har tilstått, Meyer har nektet, men har til tross for det blitt holdt tilbake av rettens folk.

            Franskmenn er ikke som engelskmenn, de mangler talent for å ta ting med ro. Henrik Ibsen kom til det motsatte resultat etter å ha tenkt saken til bunns. Men tenkning fremelsker taushet og taushet står ikke i kurs. Var det en omstreiferhund som hadde spist silden? Hadde de herrer Meyer og Boutillier evnet å tenke en slik mulighet ville de ikke vært franske: de ville ha følt seg snytt for en opphisselse som ville ha gitt dem følelsen av å leve.

Rien ne vas plus!

Det er bare den vesle halvtilfredse borgeren som opererer med sitt evindelig, et alors – quand-meme-enfin. – Revolusjonens folk krever 3. akt. Som den lille historien som ble fortalt i radioen forleden om en eldre mann som kom hulkende ut på gaten fordi hans kone var falt død om:: - Hjelp” Hjelp!

            -Hva er det, hva er det, ropte folk, noen sa, - det brenner, det brenner, det er brann, brann”. Men det var ingen ild å se, følgelig; Mannen er gal”. De følger ham inn og finner hans kone død. Det ropes: - han har drept sin kone, politi, politi” – som omgående kommer og arresterer mannen i lovens navn.

            Engang tar alt slutt, det vet kirken. Men gatens Mr.Dupont  lar seg blende av livet og nåde ham om han ikke har noe å holde seg fast i når det ebber ut.

            Folk som arbeider skulle analysere sin mulige misunnelse, for hva er verre enn å kjede seg? Hva er verre enn en alminnelig mangel på interesse, og hva er tommere enn de gledesløse gleder som betales så dyrt?

            Hva sier Blaise Pascal om fornøyelser? ”Når jeg en og annen gang har satt meg til å tenke over menneskenes forskjellige handlinger og de farer og smerter som følger med, i hoffet eller i krigen hvor så mye strid fødes, lidenskapene, de dristige og ofte onde  foretagender etc, har jeg funnet ut at menneskenes samtlige ulykker kommer av en eneste ting, at de ikke kan være i ro på sitt værelse.

En mann som har nok  å leve av, ville ikke gå til havet eller til en benk i parken hvis han trivdes godt hjemme. Man kjøper ikke en dyr stilling i armeen, hvis man ikke syntes det var uutholdelig ikke å rikke seg fra byen, og man søker ikke samtaler og fornøyelser i lek uten

at at man kjeder seg hjemme. –

Men når jeg har tenkt nærmere over det og etter å ha funnet årsaken til alle våre ulykker – har villet finne opprinnelsen, har jeg funnet en meget klar en som består i vårt strake og dødelige vesens ulykke og denne ulykke er så stor at intet kan trøste oss når vi tenker nøye over det. –

 

Uansett hvilken rolle man forestiller seg, er kongeverdigheten den vakreste i verden, hvis man samler på ett sted alle livets oppnåelige goder. Og allikevel, selv om man forestiller seg en konge omgitt av alle de gleder som han kan komme over: Hvis han er uten fornøyelse og man lar ham betrakte og tenke over hva han selv er, ville denne flaue lykkelighet ikke holde. Han ville nødvendigvis tenke på alle de ting som truet ham, oppstander som kunne komme og endelig på døden og sykdommene som er uunngåelige, på det vis at hvis han var uten forlystelse ville han være ulykkelig og mer ulykkelig enn hans minste undersått, som leker og forlyster seg. – Derav kommer det at lek og kvinneselskap, krig og store foretagender er så etterstrept.  Tro ikke at det er lykken, heller ikke at det er den ekte lykksalighet å ha penger som man kan tjene på spill – man ville ikke ha dem om man ble tilbudt.

Det er ikke dette slappe og  fredelige forbruk man søker, det bare får oss til å tenke på vår ulykkelige skjebne, det er ikke krigens farer, ikke arbeidets smerte. men det er ståket som forhindrer oss i å tenke på den som adspreder oss.  Derav kommer det at menneskene elsker så mye støy og bevegelser. Derav kommer det at fengslet er en så fryktelig straff.  Derav kommer det at gleden og ensomheten er en ting som ikke er til å forstå.  Og det er endelig det største formål for lykksaligheten i kongens forhold at man uten stans søker å adsprede ham og skaffe ham alle slags gleder: Kongen er omgitt av folk som bare tenker på å glede kongen og i å hindre ham i å tenke på seg selv, for han er ulykkelig i sin kongeverdighet hvis han tenker på det.  Dette er alt menneskene har kunnet finne på for å gjøre seg lykkelig.

Og de som er filosofer i den anledning og tror at verden er litet logisk når den slik jager en hare den ikke ville ha kjøpt, kjenner lite vår natur. Denne hare sikrer oss ikke mot døden og ulykke, men jakten – som avsporer oss – gjør det. – De mennesker som naturlig føler sin kraft gjør likeså og unngår intet uten hvilen.

Det er ingenting de ikke gjør for å oppsøke vanskeligheter. Og likeså, når man bebreider dem at det de søker med slik iver ikke ville ha tilfredsstillet dem, hvis de svarer, som de måtte hvis de tenkte godt over det – at de i alt ikke ønsker annet enn en voldsom og hissig beskjeftigelse som hindrer dem i å tenke på seg selv og at det er derfor de velger et tiltrekkende objekt, som charmerer og opptar dem glødende – lar de sine motstandere bli svar skyldige.  Men de svarer ikke slik fordi de kjenner ikke seg selv. De vet ikke at det bare er jakten og ikke byttet de søker. - - De innbiller seg at de har greidd å løse oppgaven, de hviler seg ut med glede etterpå og føler ikke sitt begjærs umettelighet. De tror oppriktig å ha søkt hvilen mens de i virkeligheten bare har søkt handlingen. De har et hemmelig instinkt som får dem til å søke forlystelser og adspredelser utenom seg selv fordi de føler sin egen ulykke, og de har videre et hemmelig instinkt som kommer fra vår opprinnelige naturs storhet og som lar dem få vite at lykken i virkeligheten bare er i hvilen og ikke i larmen.

Av disse to motsatte instinkter danner det seg en dunkel plan som skjuler seg i dem i bunnen av deres sjel og som får dem til å kjele for handlingen i hvile og til alltid å forestille seg at den tilfredsstillelse som de ikke har vil komme hvis de bare kan overskride de vanskeligheter som de ser like foran seg og som kan åpne hvilens porter for dem. –

Slik flyter hele livet, Man søker hvilen idet man bekjemper visse hindringer, og hvis disse er overvunnet, finner man hvilen uutholdelig, fordi, enten tenker man på de ulykker man har eller så på dem som truer. Og, når man finner seg frelst fra alle sider, kommer kjedsomheten fra sitt private domene, den unnlater ikke å komme frem fra hjertets dyp hvor den har sine naturlige røtter og fyller tankene med gift. –

På dette vis er mennesket ulykkelig at det kjeder seg uten påtagelig grunn, bare på grunn av sin sammensetning.  Og det er så håpløst, at fyllt som det er av tusen virkelige grunner for kjedsomhet, vil en billiard eller en ball som det støter være nok for å avkoble det.

Men, sier du,  hvilken hensikt har det hele? – Den å skryte av imorgen at det har spilt bedre enn en annen.  Slik svetter noen på sitt studiekammer for å vise vitenskapsmannen at han har løst et algebraisk problem som man hittil ikke har greidd. og mange andre utsetter seg for de største farer for å være hovmodige over den rolle de har spilt – og helt idiotisk etter min mening, og endelig andre dreper seg for å sette merke på ting, ikke for å bli klokere, men bare for å vise at de vet det – og de som er de dummeste av hele banden, fordi de er det av overbevisning, i stedet for at man kunne tenke på andre som ikke ville være det om de hadde hatt denne overbevisning.-

En mann tilbringer hele livet uten å kjede seg fordi han spiller litt hver dag. Gi ham hver morgen det han kan tjene hver dag på den betingelse at han overhodet ikke spiller. Du gjør ham ulykkelig. kanskje sier man at det han søker er spillets gleder, ikke gevinsten, La ham da spille for ingen ting; Han vil ikke bli varm, han vil kjede seg.  Det er derfor ikke fornøyelsen selv  han søker; En matt fornøyelse uten lidenskap til kjede ham.  Det er nødvendig at han blir varm og at han narrer seg selv ved å tro at han vil bli lykkelig ved å vinne det som han ikke ville ha i gave uen å spille om det slik at hans lidenskap kan komme frem og sette hans ønsker i relieff, hans vrede, hans frykt overfor den valgte gjenstand, som barn som blir redde for et ansikt de har klint til.

Hva kommer det av at den mann som for mindre enn en måned siden har mistet sin eneste sønn og som var så overveldet av rettssak og tretter og som var så nedfor – ikke tenker mer på det nå? La Dem ikke forbause; han er helt opptatt av å se hvor det er blitt av det villsvin som hundene har jaget med slik hissighet i timesvis. Han behøver ikke mer. Mennesket, hvor fullt av tristhet det måtte være, hvis man kan overvinne ham med å finne på en adpredelse, vel, da er han lykkelig i den tid der, og mennesket hvor lykkelig det måtte være, hvis det ikke er adspredt eller opptatt av en eller annen lidenskap eller en eller annen glede som hindrer kjedsomheten i å bre seg, vil snart bli sorgbetynget og ulykkelig.

Uten adspredekse er det ingen glede, med adspredelse er det ingen sorg. Og det er slik lykken former seg for personer av høy rang at de har et antall personer som adspreder dem og at de har evnen til å holde det gående.  Ta Dem i vare.  Det å være overinspektør, kansler eller førsteminister, hva er det annet enn å være i en stilling hvor man fra morgen til kveld er omgitt av et antall mennesker som kommer alle vegner fra for å hindre dem i å få en time om dagen til å tenke på seg selv?

Og når de er i unåde, og når man sender dem på landet i et hus hvor de ikke mangler livets goder eller tjenerskap for å hjelpe dem med deres behov, opphører de ikke å være ulykkelige og oppgitte nettopp fordi ingen hindrer dem i å tenke på seg selv.”

            Baudelaire, den store poet, sier det slik: ”Under en stor grå himmel på en stor støvet slette uten vei, uten grønnsvær, uten en tistel, uten en nesle, møtte jeg flere menn som gikk, krumbøyd.  Hver av dem bar på ryggen sin et enormt fantasifoster, like tungt som en sukkersekk eller kullsekk eller som en romersk fotsoldats lærvams. Men det grufulle dyr var ikke en død vekt. Tvert imot innesluttet og undertrykket det mannen med sine kraftige og smidige muskler, det haket seg fast med sine to digre klør i brystet på sitt ridsdyr, og dets fabelhode dekket mannens panne som en av disse fryktelige hjelmer de gamle krigere håpet å skremme fienden med. -  Jeg utfrittet en av disse menn og jeg spurte ham hvor de skulle på denne vis. Han svarte meg at han ikke visste noe om det, hverken han eller de andre, men at de øyensynlig gikk et eller annet sted fordi de var drevet av en usynlig trang til å gå

            Merkelige ting å notere seg:

Ingen av disse vandrere var irritert over det glupske dyr som hang dem om halsen og klistret seg til ryggen. Man skulle tro at de anså det som en del av seg selv. Alle disse trette og alvorlige ansikter røpet ingen håpløshet. Under himmelens livstrette hvelving med benene dypt ned i støvet på en jord som var like trøstesløs som himmelen vandret de med det resignerte uttrykk hos dem som er dømt til å håpe evindelig. Og kortesjen passerte forbi meg og forsvant i det fjerne på det sted hvor jordens runde overflate unngår det menneskelige øyes oppmerksomhet.

Og i noen tid satt jeg meg fore å ville forstå dette mysterium, men snart slo den uimotståelige likegyldighet ned i meg og jeg ble ennå mer nedtrykt enn de var av deres knusende fantasifoster.” –

            For å fortsette litt med store franske tenkere, så sier Anatole France:

”I den natten hvor vi alle er, støter de fremragende hodet mot muren, mens de uvitende står rolig mitt i værelset”.

            Når man tenker på Pascal’s ord om at alle ulykker kommer av at man ikke kan være i ro på sitt værelse, turde man komme problemet nærmere inn på livet: Det er bare de uvitende som er rolige i sitt værelse. Tenkeren er plaget av tanker, et grufullt uhyre som Baudelaire har beskrevet.  Dette uhyre pisker tenkeren til å renne hodet mot veggen.  Mennesket er et selskapelig dyr, følgelig vil det søke forståelse ved hjelp at de evner de har. Selv de som synes livet er en beskitt affære, vil ikke oppgi håpet om kontakt med det ved hjelp av det skrevne ord. Men for å bli hørt, må man, som Jean Jaques Rousseau sier, sette seg i adressatens plass.   Følgelig har selv de klokeste blandt de tilbakeholdne i det minste en abstrakt adressat: folk av samme kaliber som dem selv.

Så skulle altså den høyeste lykke bestå i å møte forståelse og eventuelt anerkjennelse blandt likesinnete.  Men selv denne tenkte anerkjennelse vil, om den kan, bli gjenstand for vurdering. For hva er den egentlig verd? Og slik kan man fortsette å tenke seg inn i en svart natt hvor intet håndgripelig fins, fordi man har mistet evnen til å glede seg over det aller minste  holdepunkt.

På en andre siden, blir gleden for stor, så stor at den likner en besettelse, blir ikke bildet stort lysere, kvinnemorderen Landru, svindleren Stavisky og renegaten Lavel er eksempler gode nok på det.

            Så er da livet en uløselig floke ”d’æ utjolig, p’æjesoj” som les incroyables sa under Direktoriet .

            Og Pauline, Clement Marechal, Francois Meyer og Etienne Boutillier? – Hvorledes har disse tilfeldige bekjente det? Er de fremdeles stoff for nyhetsspaltene, eller går Pauline opp og ned i sin celle, setter seg ned, står, går, sitter og står, og tilhører hun allerede den hær av glemte som fengslene rommer?

Clement Marechal får trening i å leve uten alkohol, kanskje også uten røkesild. Pauline må fortsette livet uten Félix, kanskje også uten et blikk fra fangevokteren.

            Men i alle livets forhold, også blandt les miserables, lyser håpet opp i sjelens ingenmannsland som i ”Maya” av Simon Gautillon. Har man håpet er livet utholdelig, analyserer man det er livet uutholdelig. Etter 2 verdenskriger og med den 3. i vente er det bare naturlig at følelseslivet er labilt, ikke minst her i Frankrike.

 

                                               -   -   -

 

                                   På reise

            Jernbanestreiken varte ennå. Côte d’Azur var ikke målet for min reise, jeg hadde bare villet hvile ut litt her fra den solløse norske vinteren før jeg begynte på museene i Paris. Men nå var det fremdeles usikkert når togene ville gå. Jeg nevnte dette for en landsmann jeg traff, men han hadde ikke begrep om storstreiken: ”Jeg har bil og leser ikke aviser!”

Fullt så ubekymret var ikke jeg. Mine små 80.000 francs varer ikke evig. Jeg fikk den siste ledige plass i en autocar til Paris og tok den. En autocar går nokså fort. Den er ingen sightseeingcar. Vi kjører først litt vestover før vi dreier av mot nord.

            I øst ligger den lille by Vence hvor den gamle Matisse legger siste hånd på utformingen av et dominikanerkapell.  Han har selv laget alle tingene der, fra dekorasjonene på veggene til vievannsfatene. ”Her er resultatet av mine anstrengelser som kunstner, jeg betrakter det, tross mangler, som mitt livs mesterverk”, skal han ha sagt.

             I vest ligger Marseille hvor Honore Daumier kom til verden den 27. februar 1818 kl. 3 om ettermiddagen i en butikk ved Place St.Martin, som et verk av glassmester Jean-Baptiste-Louis Daumier og Cécile-Catherine Philippe. Han fortjener å nevnes her, den store Daumier, for ingen har bedre enn ham tegnet reisende folk.

            Bilen stanser en stund i Aix-en-Provence, denne vakre fredelige byen med fontenene hvor bare ordentlige folk bor. En av dem var en respektabel hattemaker. Han fikk en sønn Paul som ble verdensberømt maler. Men hverken den borgerlige byen eller den alvorlige pappa Cezanne oppmuntret ham i den retning. Derimot hadde han en klassekamerat som het Emile Zola.

Jeg har vært her noen dager for mange år siden, jeg har sett Saint Victoire, det fjellet som ofte går igjen i Cezanne’s bilder, jeg har vært i hans atelier og jeg har spurt etter hans bilder i byens museum. Vakten ga uttrykk for at de ikke var gode nok.

 

– Nå var det ikke tid til annet enn å dejeunere. Jeg fikk plass ved siden av en mann som var en slags direktør for planleggelsen av barns fritid. Diskuterte Sartre med ham, han hadde lest ”Sult” av Hamsun og Sigrid Undsets trilogi. Av musikere likte han Honneger best. Hans kone kunne gresk og latin og var for tiden i England.

            Jeg så ikke noe til den lille midinetten jeg hadde sittet ved siden av fra Cannes. Hun var ikke på restauranten. Jeg så etter henne for selskaps skyld. Hva jeg vet om henne er ikke meget: Ca. 20 år, født og oppvokst i Cannes, hennes forlovede er i Paris, hun skal besøke ham i 3 dager. – Hun er ikke som de andre. Liten, middels pen, middels begavet, middels kledd, blank nese (den første jeg har sett hittil). Er dette typen for Montherlant? -

Konversasjonen foregår på den måten at jeg spør om ett eller annet, navnene på trær i blomst, navnene på landsbyer. En gang hørte jeg at jeg sa:

-Hva arbeider Deres forlovede med?

Hun svarte:

-Han arbeider i en ambassade.

Nå er jeg kommet på at det kan være mange etasjer i en ambassade. Tusen kilometer reiser hun for å møte ham. Er dette hva man kaller den store kjærlighet?

            Ett sted snakket jeg med en liten gutt på 13 år. Han het Antoine.  Hans far var bonde, hadde 8 mål og dyrket grønnsaker.

- Om han kjente noe til Norge?

-”Det er masse trær der, massevis av trær”, sa han

- Og så?

-”De har kultur”.

”Det var ikke værst”. sa jeg. ”Kjenner du noen forfattere fra Skandinavien”

Taushet.

”Kjenner du noen franske forfattere?’

Taushet. Jeg ramset opp noen navner. Taushet.

”Hvilken forfatter liker du best?” Taushet.

Så sa han plutselig: ”Moliere!” – ”Bon dieu”, sa jeg, ”og hvilken bok av ham?” – ”Den gjerrige!”. –

            En av de få ting sjåføren viste oss var broen i Avignon, derfra sangen for de små: Sur le pont d’Avignon ou y danse, on y danse, sur le pont d’Avignon on y danse tous en ronde, sur le pont d’Avignun on y danse, on y danse. –

Jeg ba midinetten synge den for meg. Men hun unnslo seg, hun kunne ikke synge, sa hun. – Nynn den, sa jeg. Og så gjorde hun det. Det var en stor imøtekommelse. Jeg begynte å prate litt om Paveslottet som er et minne fra den gang Hans Hellighet hadde sin stol i Avignon, jeg fortalte henne at byen først sluttet seg til Frankrike i 1791, det interesserte henne visst ikke noe særlig, hun hadde vel andre ting i hodet.  I Orange hadde hun sett på det romerske amfiteater sammen med noen andre som hadde det travelt med å komme tilbake til bussen.

            I Montélimar spiste vi nougat. De er billige, fordi de er byens spesialitet. – C’est bon”, sa hun.

            Overalt gjentar den samme historien seg: Pissoirene er restaurantenes stedbarn. Folk står i kø. Nye bilister kommer til, køen blir større. Avtredet for menn og kvinner er enten det samme eller så like ved hveranadre at det går for det samme. Madame, monsieur, monsieur, madame. Bilfolk har som regel ventet lenge nok, især de i autocar, vi var to i følge fra Cannes og møtte like mange nordfra. Ti minutters opphold mine damer og herrer”  - 90 reisende i én café foruten stamgjestene.

            En svenske sto i køen. Hans kone litt utenfor, hun ventet på ham for å få vite om det var forsvarlig å gå inn. Da han endelig kom ut igjen var det to minutter igjen til bussen skulle gå. Køen var stor fremdeles, og det hun fikk høre av ham fikk henne til å avstå fra foretagendet.

Den enkleste form for skjermbrett kan man se nokstå ofte langs veiene, i utkanten av byene og av og til et godt tykke inn i disse: Mr. står ubeskyttende med front mot verden, mens madame bretter seg ut bak ham.

Gabriel Chevalier’s ”Clochemerle” er ikke oppspinn, pussig bare at han ikke har konkludert med å foreslå utnevnt en ”Nisseminister” for det hele land..

            Den lille midinette smålyver. Hun hadde nok ikke tatt sin petitdéjauner før vi startet  som hun sa til meg. Den tok hun 2 timer senere ved en liten stopp. Så hoppet hun over déjeuneren. Jeg spør henne ikke mer, jeg bare legger merke til.

            Da vi kom til Lyon om kvelden, ble vi vist inn i et hotell hvor alt gikk raskt og forretningsmessig for seg. Jeg var litt foran midinetten i køen, hun hørte at jeg spurte om prisen på værelse, så snudde hun og gikk. Jeg traff henne igjen i hotellet ved siden av. Prisen var like høy der. Jeg gad ikke streve mer med det, men det gjorde hun. Etter aftens gikk jeg en tur i byen. I en sidegate møtte jeg henne igjen,

-”Om hun hadde funnet et hotell?”.

Jo, hun hadde da det, et hotell som var blitt henne rekommendert i Cannes.

Vi ble gående ved siden av hverandre litt.  Hun var fåmælt. Om 24 timer ville hun sikkert bli mer pratsom i armene på sin ambassademann. Jeg bød henne på en drink, men hun var trett og returnerte til sin sidegate.

            Lyon er Frankrikes 3. største by. Den ligger hvor Rhônen og Saônen flyter sammen. Jeg ble stående i en park og gjette på hva et altfor stort monument skulle gi uttrykk for. Men det forsvant over de sparsomme lysene opp i natten. Jeg var også trett. Det er anstrengende å humpe så mange timer i en buss. –

            Neste dag fortsatte turen. Jeg kom ved siden av en violinist. Han hadde hvite mansjetter med gullknapper. Han led svært av ristingen. Lenger fremme satt de to konene som hadde småspist i hele går. De fortsatte med det. En atletisk neger satt ved siden av en rødhåret kvinne. De hadde en kurv på fanget. I den var en liten uforskammet apekatt. De moret seg over hvor bortskjemt den var. En engelsk miss holdt seg godt unna, hun så nesten skremt ut. Bak i bussen satt en mor og ga sin baby bryst. Men barnet sovnet, bussen er en glimrende vugge.

            Et sted i Côte D’or hadde vi et opphold. Da jeg tok min kaffe i en bar hørte jeg at det var temmelig livlig i siderommet. Jeg listet meg gjennom en dør med matt glass og kom bakerst i en stor forsamling. Et brudepar sto mitt på gulvet, fotografen var i sving med sin kunst. Bruden holdt en rose foran seg i fanget. – ”Hvor er stilken?” hvisket mannen foran meg til sin nabo.

            Jeg hadde ikke tid til å bli der. Utenfor traff jeg midinetten som jeg hilste på. Hun interesserer meg uten at jeg kan begripe hvorfor. Hun ser så alminnelig og fortapt ut. Hun er til og med litt rød på nesen. Men det er blitt koldere, vi er ikke lenger ved Côte d’Azur, men i Bourgogne, landet av purpur og gull, berømt for sine røde og hvite viner som ble fremelsket av munkene og grevene av Bourgogne. Vi er i det distrikt hvor rundbuen utviklet seg til spissbue, en merkverdighet som skapte undere i arkitekturhistorien. Vi er på reise fra de romerske katedraler i Autun og Vézelay til de gotiske i Nevers, Auxerre og Sens.

Man sier fremdeles gotiske katedraler og man benevner stilen fremdeles gotik, skjønt den ikke har stort med goterne å bestille. Spissbuestil ville være riktigere, men fransk stil riktigst fordi stilen er skapt og utbygget i Frankrige, nærmere bestemt i Ile de France som vi kommer til om noen timer.

Hvor rikt Frankrike er!

            Det var en frisk fektning om temperaturen i autocaren i Saulieu. Et gammelt ektepar frøs. Det var null grader utenfor,

            Madame: -Har De tenkt å la oss fryse hjel?

            Sjåføren: – Jeg holder dørene lukket, Madame.

            Madame: -Hvorfor varmer De ikke opp, det er Deres plikt.

            Sjåføren: - Jeg gjør hva jeg kan , men jeg er bare en tjener, jeg har ikke konstruert vognen.

            Madame: - De burde skamme Dem, De gjør ingen ting for klientelet.

            Sjåføren: - Jeg lar meg ikke skjelle ut!

            Monsieur: - Min kone sier direkte hva hun mener, hun er ikke av dem som sier noe etterpå, hun har ikke skjelt Dem ut.

            Sjåføren: - Jeg husker dere fra før, dere lager alltid bråk.

            Monsieur: – Det er ikke sandt, men se på oss, vi er gamle, vi har mistet vår sønn i krigen, vi fryser.

            Sjåføren: - De blander sammen forskjellige problemer: Jeg har kjørt autocar i 22 år, nå er jeg 45 og alltid er det noen som lager bråk.

            Monsieur: - 45?  - Jeg er 67!

            Sjåføren: - Det er ikke et argument.

            Madame: - Og De er tykk, tykk som en gris, og den holder alltid varmen!

            Skåføren: - Hold bena Deres tett sammen, madame, så fryser De ikke.

            Madame: - I min alder holder man bena tett sammen, De må ikke antyde noe annet.

            Sjåføren: - Jeg har ikke antydet noe som helst. Jeg vil bare hjelpe Dem.

            Madame: - Jeg skal ha meg frabedt noe som helst hjelp fra en slik en som Dem-

            Skåføren: - Men er det ikke derfor De har henvendt Dem til meg da?

            Madame: - Jeg skal referere saken for Deres overordnete!

            Sjåføren: - Utmerket madame, glem det endelig ikke når vi er vel fremme i Paris” –

 

            Det skumret. Vi nærmet oss Paris,. Jeg satt igjen ved siden av midinetten. Foran oss satt to unge karer. De pratet bare sport. Vi passserte en flyplasss og et industrikvarter og dukket inn i Paris’ opplyste gater. Vi kom opp langs rue de Rivoli og tok til høyre på Concorde-plassen for å følge rue Royal til Madeleine-kirken. Da snudde en av de to sportskarene seg til meg og pekte:

            -”Der ser De et monument!”

Det var jo meget elskverdig, men jeg tror jeg visste litt mer om Madeleine enn han gjorde,.

Vi stanset i en gate bak kirken..

Det sto ingen Hispano-Suisse fra ambassaden og ventet på henne. Han var der ikke han heller. Hun så seg fortvilet om. Det var første gang hun var i Paris. En liten håndveske var alt hun hadde med, hun tviholdt på den.

            Jeg ventet litt for å se, men det kom ingen. Så vinket jeg farvel fra andre siden gaten. Hun besvarte ikke min hilsen. Kanskje ville hun unngå å komme med forklaringer om han – HAN -  skulle komme akkurat da.

            Jeg tittet forsiktig ut gjennom taxivinduet. Hun sto der fremdeles stakkars lille barn fra Syden. Hvor jeg unte henne at han kom!

           

- - -

 

Paris.

Det var ikke bare den lille midinetten som kom til Paris i kveld, men også jeg.

            Min første visitt gjaldt kaféen ”Aux deux Magots” på place Saint Germain des-Pres. For 20 år siden kostet kaffen 1,50 francs som var dobbelt av vanlig pris, til gjengjeld fikk man en kanne som inneholdt to kopper. Dengang var det en viss ro over kaféen, med en passe blanding av kunstnere som var ”arivée”, literater og malere, studenter fra l’Ecole des Beaux-Arts, og amdre som diskuterte den siste finessen i kunsten. I kveld kostet kaffen 50 francs. På prislappen som fulgte med sto ikke: - ”Her er møtestedet for intelligensen”, men det sto: - ”Her er møtestedet for eliten blandt intelligensen”.-

            Et ektepar (jeg antar det) kledd i den ytterste eleganse og med en touch av kunstnerisk esprit diskuterte lavnælt ett eller annet. Jeg så Mr. tegne et opprettstående rektangel med den ene pekefingeren, så skar han med den andre pekefingeren en skarp skrålinje nederst i dette luftrektangel.. Man er ikke på høyden om man gjetter på geometri. Jeg tok det symbolsk.

            Med mistroens skjærpede blikk legger jeg merke til at to av intelligensens elite holder på med en krysssordoppgave. En dame skriver et brev, det angår vel økonomiske sorger som en annen skal lindre. To unge amerikanere ser seg rundt for å finne åndens sentrum.

            Den franske maler jeg er sammen med setter meg inn i all elendigheten blandt kunstnerne, i det siste er det blitt verre og verre. Krigen og især etterkrigstiden har fostret nye folk med nye penger, forholdet mellom kjøpeevne og kunstforstand er ute av balanse, spørsmålet om figurlig eller ikke figurlig maleri er ubesvart. Det eneste som er sikkert er at prisene synker med avtagende etterspørsmål. Det er 50.000 kunstnere i Paris, bare en av hundre er så godt plassert at han ikke har bekymringer. Det koster å leie lokale for å stille ut, det koster å selge, det koster å invitere eventuelle kjøpere, det koster å reklamere.

En kunstner kan hvis han er påpasselig få et atelier for 40 kr. måneden, kjøpe seg en skive skinke for 80 øre, en bit ost for 1 krone, og 1 liter vin for 1,60. Han kan få en kopp kaffe for 1 krone og leve et liv i kunsten. Men da tilhører han det arbeidende Frankrike som diskuterer med portnerkonen om det umulige i å leve når brødprisen skal pålegges. Alle andre går på restaurant som på kortere tid enn tenkt gjør det av med Pariser-stipendiet.

For 50 år siden var man livstrette – på overflaten, i dag er man eksistensialister – på overflaten. Motene kommer og går, men det daglige liv består,

Bohemetiden krevde sitt uttrykk i klær og i måten å oppføre seg på. Mellomkrigstiden forandret det. Eksistensialistene forandret det igjen. Akkurt nå er skjorten som  før kommet innenfor buksen. Når en tid er gått vil en ny retning, skapt av en kunstner igjen forandre klær og holdning på nok en generasjon som vil samles her fra alle verdenshjørner for å stirre mot et sentrum: En arbeidende hjerne.

            Det er mange saloner i Paris. Høstsalonen, Vintersalonen, De uavhengiges Salon, De overuavhengiges, Mai-salonen, De franske kunstneres salon og Den Nasjonale kunstskoles Salon. Noen med, andre uten jury. Overalt gjelder det samme, bekjentskaper, anbefalinger. De fleste utstillere tror de har utstillingens beste billede – synd bare at det er så dårlig opphengt!

Hadde Rodin hatt en tegning i en krok, tror jeg nok han ville ha greidd seg, for den gode kunst kommer alltid frem. Men her er for mange kunstnere, og de har for litet å snakke om. 2000 billeder og skulpturer på hver salon og hvilken larm av beklagelser bak vernisagens flotte forestilling!

            De uavhengige åpner imorgen, jeg har fått en invitasjon:

            Foreningen for de uavhengige kunstnere ber Dem venligst beære åpningen av den 62. årlige utstilling med Deres nærvær.

            Så er jeg da i Paris igjen! Det er som å komme hjem. Dine omgivelser er opptatt av å ønske deg hjertelig velkommen – Velkommen blandt intelligensens elite – selv om Sartre har rømt fra den for en god stund siden og velkommen til åpningen av den 62., selv om din beæring av utstillingen ikke blir lagt mer merke til enn at kontrolløren bekrefter at kortet gjelder.

Dagen hadde vært lang nok, den hadde begynt i Lyon og nå var det på tide å komme til køys på hotellet i rue des Saint Peres hvor jeg hadde tatt inn.

Neste dag slentret jeg omkring i kvarteret, Academie Julian ligger i sidegaten. Her har jeg vært noen måneder for lenge siden, det var dengang de fremdeles forsøkte å holde liv i visse tradisjoner. Kom en fremmed inn i atelieret uten å ta av seg hatten, ble det et svare leven: ”chapeau!”, og skulle den fremmede nøle litt, steg levenet til orkans styrke. Så han desorientert ut, ble han kommandert til å ta av seg hatten og til å sette den på igjen, inntil han hadde lært det. Var han en kloss, ble det ropt ”A poil!”. så han måtte redde seg ut igjen for å unngå å bli kledd av.

 

            Ved St.Germain-des-Pres plassen ligger da de 3 kaféene som for tiden er mest på mote i Paris, Lipp, Flore og Magots. Det er fremdeles folk her som klær seg tydelig nok, flyverhabitter og eskimopelser er bra saker, håret skal helst være i uorden. Er skjorten rutet og åpen i halsen er det bra, har man skjegg på haken er det enda bedre. Aller best er det å ha med seg noe å tegne eller skrive på.. Så kan man slå seg ned ved et bord og se trist ut en stund. Griper man plutselig etter blyanten og rabler noe ned i all hast så er det toppen, da har man fått en inspirasjon. Øver man seg litt på dette, føler man seg snart mer hjemme og kan sende en nysgjerrig borgerlig gjest det blikk han fortjener. Gå minst mulig, bruk sykkel eller bil. Glem frakken igjen, kom raskt tilbake for å hente den, men vær ikke så distré å glemme at et bind av Kierkegaard eller Sartre skal titte tydelig opp av lommen.

            Elevene på l’Ecole des Beaux-Arts er blitt alvorligere, det er etterhvert blitt mange som har forlatt dette tradisjonsbundne akademi. I alle år har dets største trekkplaster vært Bal des Quat’z’Arts hvor de unge kunstnere i all verdens kostymer har sværmet om de pene pikene kledd i Evas drakt.

Men karnevalsløyer er ikke innbringende og fremtiden er usikker.

            Forfatterne er gått trett av journalistene. Arkitektene har fått andre ting enn stilarter å tenke på og poetene har snart skrevet det siste vers av betydning for miljøet. Men her er alltid nok av folk som gjerne vil følge med. Som oftest blir det bare til at de følger etter. I eksistensialismens kjølvann er det ikke fritt for haier, pass på!

            Kvarteret er et av de eldste i Paris. Kirken er fra det 12. århundre, men det har vært kloster her lenge før den tid. De som sitter på Lipp og Deux Magots har den foran seg hver dag, men de beskjeftiger seg ikke med dens ærverdige historie. Dagen har nok med seg selv! Så la da de tilreisende streve med å finne huset i rue Visconti hvor Chopin spilte for George Sand og place Furstenberg hvor Delacroix hadde sitt atelier. Jeg har sant og si selv inntil nå vært uvitende om at jeg har bodd et år ved siden av det hus hvor Adam Mickiewics for 100 år siden skrev det polske nasjonalepos ”Pan Tadeusz”.  Men utformingen av hans monument på place de l’Alma har jeg derimot ikke vært ubekjent med. Nei! Her er ikke bare minner. Den ene kjellerbule åpner etter den andre. Livet leves intenst nok, nå kommer snart turen til katakombene. De eldgamle underjordiske byggverk som hele strøket her er bygget oppå blir tatt i bruk for å imøtekomme behovet for et møtested for den aller siste isme-finessen. Og på gatene kryr det av folk som er opptatt av mange ting, ikke minst av bøker, for sentret for bokproduksjonen er nettopp her.

            På hjørnet av boulevard St.Germain og rue de Seine ligger det hotellet hvor jeg har bodd et år som ung. Dengang het det Tallet, nå heter det Wellcome Hotel. Det var ennå mer skittent nå enn før. Jeg husker la femme de chambre som børstet støvet fra øverste etasje nedover og nedover inntil de i fellesskap nådde rez de chausée. Det gamle ektepar som eidde hotellet var der ikke mere, og ordet Wellcome sa meg litet. Her hadde jeg altså levd et lykkelig år. Hadde jeg kommet uforberedet til rue de Seine i dag, ville jeg trodd på slagsmål og mord, men skrikene er velmente nok, det gjelder bare å få avsatt mest mulig gulerøtter, kål, harer og kjeks.

            Kunsthandlerne i denne gaten har meget god smak, de spesialisterer seg så godt det lar seg gjøre, japanske tresnitt, masker fra Afrika, det 19.århundres kunst, det 20.århundres kunst inntil det aller siste i abstraksjoner. Hvilket liv! – Broget, sammenklemt og larmende. Og nederst i gaten møtte jeg igjen gipsmasken av den ukjente fra Seinen, den smilende 20-års piken som druknet seg. All verden kjenner dette ansikt: Det er betalingen for en av de tusener av skjebner rue de Seine har vært vitne til. Var det dyrt å forlate livet med et smil? –

 

            Tidene skifter, kriger kommer og går, livet i rue de Seine er det samme. Slakteren parterer sitt kjøtt på samme måte idag som da Daumier tegnet det. Og fiskeren nede ved Seinen står der året rundt med sin fiskestang og med sitt lille håp. Han vil stå der også i fremtiden når ordet eksistensialist er blitt en detalj i et doktorarbeid ved la Sorbonne.

            Jeg har god tid, den 62, åpner ikke før etter dejunér. De gamle kjente gatene er like morsomme å slentre i som før, rue Bonaparte, rue Jacob, rue Visconti, rue des Beaux-Arts og rue de Seine, gamle og nye ting i kunsten i skjønn forening.

Og så ned til Seinens vakre kaier, langs Quai Malaquai’s, forbi Institute de France, La Monnai og til place Michel. For en vidunderlig by! Notre Dame’s tårner og Seinens grønne vann, Vert Galant og Louvre badet i Pariserluften!

            Men jeg hadde tenkt meg et helt annet sted mens jeg ennå hadde fancs i lommen. Jeg hadde tenkt meg til loppetorget, Marché aux Puces, som ligger helt i nord ved porte Clignancourt. Det går an å ta metro dit selv om det er streik. Soldater med hjelm og gevær holder vakt og reisen er gratis.

To gamle sitter i en krok i metroen og spiser sitt brød, mannen pusser et eple med lommetørkleet og snyter seg med det. De er sammen de to, og når alt kommer til alt er både eplet og snørr til innvortes bruk. – En husmor teller sine sedler, hun har dem i en portemoné i vesken. Det er mange sedler og de er litet verdt. Hun putter de hun har tellet opp mellom tennene. – En saktmodig mann leser i bibelen. – To forelskete legger ikke merke til noen ting..-

            Loppetorget består av en anseelig mengde boder og telter med alt mellom himmel og jord i. Det ville være lett å ramse opp det som ikke fins her, men nesten umulig å kartotekføre det som fins.

En tronstol kan man få kjøpt her, et par gamle sko likeså, et bilde av Velasques (!) er til salgs. Hva er ikke til salgs.

            Det er hyggelig å gå rundt mellom bodene. Selgerne har noenlunde faste priser, man kan slå av en prat om ektheten av alt avfallet fra den store by. Ennå en gang blir kasserte ting tatt opp til diskusjon, pusset og vurdert. Her på Loppetorget rystes den siste coctail. Jeg fant en god treskulptur, Madonna med barnet. Den var temmelig morken, men en god ting har evnen til å beholde sin skjønnhet, pris 60.000 francs. Jeg beklaget så meget. – ”Gode ting er sjeldne”, sa antikvaren. –

            Der var nokså mange svensker her i dag, de skulle titta på og titta på. En amerikaner fôr rundt og spurte på de merkeligste ting. Jeg for min del gjorde meg opp den mening at det i grunnen er temmelig mange ting jeg ikke begjærer.

En mann i en sirkel av mennesker holdt et intenst foredrag uten pauser slik som bare franskmenn kan. Han ville selge hvite mus. Ved å deie på halen fikk han dem til å krype opp på armen til folk, han fortalte hvor mye moro man kunne ha med dem, helt plutselig kunne de skynne seg over frokostduken en søndag morgen. –

De hvite mus var overkommelig i pris, men hva skulle jeg med dem? Hadde jeg hatt flere francs kunne jeg kanskje fått madonnaen for 5 tusen. Det hadde vært noe.

Jeg tok metroen til place Madelaine. Kirken her er formet som et gresk tempel, det var denne sportsmannen i autocaren hadde pekt på. Napoleon hadde tenkt seg kirken som et ærens tempel før han fikk ideen til Triumfbuen.

De store boulevarder begynner her. Ikke antydning til Loppetorg, bare førstehånds saker, Bally-sko, Citroénbiler, Marnier-likør. Café de la Paix ligger på hjørnet av Opera-avenyen og er verdenskjent som Conpole og Flore, men ikke av kunstneriske grunner. Jeg fikk et bord. På Operafasaden sprudlet Carpeaux’s Kong-Konggruppe av liv. Men avenuen var også full av liv. Det er det gode ved Paris at livet pulserer i nær kontakt med kunsten. Man blir spart for å gå i følge etter en guide for å bli klar over hvor man befinner seg.

Det franske snitt passerer revy. Amerikanere filmer. Indiere bærer sitt hode vakkert, negrer beveger seg plastisk. Tyrkisk kaffe serveres, nesten alle border er opptatt, det franske sprog maltrakteres, to engelsktalende studerte ”la Semaine de Paris”, og fant frem til et teaterstykke – Relache – som de var enig om måtte være bra, siden det ble spilt på flere scener samtidig. Jeg tror de bestemte seg for å se Nella Nelly på cabaret ”Eve” som det sto bilder av på baksiden, og bra var det for Relache betyr stengt.

            En mann med flat hatt og bart så temmelig ofte opp fra sin avis. Gjenstanden som gjorde ham urolig var en ”jolie poule”, en søt pike, som satt alene ved et annet bord. Omsider gikk hun – inn i restauranten, han ventet og ventet, men hun kom ikke tilbake. En dag som i dag med glimt av sol hadde hun kanskje tenkt seg noe morsommere.

            Truslen om øket dyrtid fyller førtesiden i avisen sammen med kommunikasjonstreiken og spørsmålet om hvem det parterte lik var. Jeg leser videre om alle ulykkene i påsken: 15 drept – og løser grunnen: Ingen bryr seg lenger om signalene.

Forbedringsforslag: Sett opp legemstore bilder av Pin up girls, skjønhetsdronninger og politiske størrelser, så får man kanskje vekket de sløve bilistene!

En selger kom langs bordene. Han solgte leketøyspudler. Han trykket på en fjær, så hoppet pudlene. Han hadde vel sett dette glansnummer noen hundre ganger før, men han kunne kunsten å late som om det var første gang. De franske kjøpte ikke.  Men en amerikansk bestemamma kjøpte 3. Hun var i selskap med sine barn og svigerbarn og var henrykt over å kunne glede sine barnebarn. En støvet bil passerte langsomt, den hadde kjørt fra Cape Town til Alger på rekordtid, 13 dager.

            Jeg betalte, det var på tide å nærme seg Grand Palais for å være til stede ved åpningen av De uavhengiges utstilling. Hele sentralhallen var under ominnredning, den liknet en jernbanestasjon eller en hangar, veldige konstruksjoner holdt glasstaket urimelig høyt over gulvet. Men rundt hallan var kunstutstillingen montert i 35 avdelinger. De kunstnere som hadde tatt initiativet til å få utstillingen ordnet etter alfabetet var blitt nedstemt av et flertall som omgående ble døpt for analfabeter. Iår var den blitt ordnet etter alder. En kunstnerinne var blitt aldeles rasende fordi hennes bilde var hengt på en kortvegg, en gammel maler med nicotinbrunt skjegg sa til en kollega:

            ”Får jeg tak i ham skal jeg dra til’n!” – Jeg skulle anta det var sekretæren han mente. Men bortsett fra alt temperament, en kompliment og et håndslag fra kjente får smilet frem.

            Jeg kan godt forstå min franske malervenn, det er utrolig vanskelig å få sitt ansikt markert i denne lange, lange korridor fylt av bilder. Det er en uheldig ramme å presenteres i. Man blir trett av å gå her, og det er vanskelig å fastholde i tankene de bilder man fester seg ved. 3000 inntrykk for øyet på 2 timer er for meget.  Men jeg la merke til skulpturene, alle, absolutt alle, hadde glemt Rodins skole. Ingen hadde noe å sette i stedet. Friheten som de avhengige er enige om, er en maske.

De som arbeider ut fra et dekorativt synspunkt kommer i fare for å bli for delikate. De tradisjonsbundne er det intet nytt ved, og de abstrakte er for ubeskjedne. De nonfigurative er freidige nok til å gå ut fra at seiren er deres, for på en slik voldsom sammenhopning av kunstverker er den første loven: slå din nabo ihjel.

Jeg traff min venn maleren på hans spisested om kvelden. Det var mest besøkt av sjåfører. Kotelettene var så små, så små, serviettene ble puttet i ringer med navn på og skiftet en gang i uken, det var flekker på den rødrutete duken. Han var opprørt. Før var han blitt plassert på en langvegg, senere mitt på en kortvegg, denne gang nederst på en kortvegg. Og slikt skal man kalle kolleger! Jeg fortalte ham at jeg hadde sett hans bilder. Det forbauset ham. De han hittil hadde truffet hadde overhodet ikke sett dem. Han hadde skrevet et brev på 15 sider til en stor forfatter som protest! – Jeg måtte berolige ham, men det var ikke så lett. -”La du merke til den gyselige blåfargen på det store bilde som hang over mine? Hva har den med mine bilder å bestille, annet enn at han som har laget det er jevnaldrende med meg? Han har drept meg! Det er sannheten”.-

Dagene går. Pariserluften hyller meg inn. Det gjør ikke så meget at det er færre kjente ansikter å se enn før, Paris er Paris, jeg har aldri følt meg alene herl

Å tilbringe en dag på Øyene, ”les iles”, i Seinen gir én historisk perspektiv. Disse øyene er Paris’ hjerte, og byens sentrale plass. På en måte er det galt å si det, for utviklingen har stagnert her av forskjellige grunner. Paris’ hjerte slår nå langsomt i takt med Seinens trette vann. Slik har det nok ikke alltid vært.

Langt, langt tilbake i tiden sto landet her omkring under vann. Det sank etterhvert slik at 3 topper ble synlige: Montmartre, Chaillot og Montagne Sainte-Geneviéve. Det sank enda mer og 2 øyer kom til syne mitt i elven: l’ile de la Côte og ile Saint Louis. Det var mer fisk i vannet dengang. Folk slo seg ned på øyene og levde av å fiske. Det er begynnelsen til storbyen Paris. De som i dag står og fisker ved Seinen får ikke stort. Fiskebestanden er skrumpet inn som elven selv. Øyene likner båtene i Seinen, ile de la Côte har ile Saint Louis på slep, og forrest i baugen på Vert-Galant sitter de elskende par den dag i dag, det er det to tusen år gamle Paris. Fisk og kjærlighet.

I  gamle dager var det ikke noe som het ”Madame ne vent pas d’enfant”.

Ile de la Côte ble by og trengte broer. Pont Neuf var den første, senere kom flere. De ble bygget flere ganger, fordi de ble ødelagt av innbyggerene hver gang byen ble beleiret. I året 52 før vår tidsregning ble pariserne for første gang revet med i storpolitikken: de tok parti for Vercingétorix mot romerne og brente byen. Men Cæsar vant og Vercingétorix ble ført til Rom og drept.

Byens historie er lang og fiender har det vært nok av, for tusen år siden ba munkene Gud bevare folket for normannerne. Befestninger ble bygget og ble ødelagt. Idag tror man Notre-Dame har ligget slik bestandig. Men den har egentlig vokset opp av et konglomerat av små hus slik som Middelalderens byer engang var. Alt er imidlertid revet av velmenende arkitekter, men de har ikke alltid vært heldige når det gjaldt å ordne med gamle ting. Notre-Dame’s fasade ligger på et presentasjonsbrett og rundt plassen er plassert bygninger uten liv.

Det er mest lovens folk som holder til på la Cite nå, advokater og politi, og de har aldri vært særlig morsomme. De har kvalt Sainte Chapelle med det enorme Palais de Justice. Men kommer man inn i det lukkete gårdsrom, får man en opplevelse av de meget sjeldne. Jeg vet ikke noe så henrivende, vidunderlig og enkelt som Ludvig Den Helliges Saintes Chapelle. Det er ut til å være bygget for glassmaleriene som helt dominerer inntrykket. Stenkonstruksjonen glemmes, og dog er denne spinkle arkitekteur fantastisk dristig, så dristig at Grand Palais’ moderne jernstativer virker banale sammenliknet med den. Mennesker som ikke har trodd kunne ikke ha bygget Sainte Chapelle. Dette er ikke lenger arkitektur, det er ånd. I det minste føles det slik. Kunne vi idag ha bygget et slikt kapell på 2 år? –

Notre-Dame’s fasade er verdensberømt. De tre dype portene, de to tårnene og rosevinduet har en arkitektonisk kraft som er blitt et forbillede for andre. Det er ofte slik ved kirkebygg at de vokser opp på tomter hvor det har vært kultur før, et tempel for Jupiter har ligget her i gamle dager. I de siste 800 år har Notre-Dame vært sentrum for kristendommen og en tid også for vitenskap og politikk. Stilen er fransk, den er båret oppe av følelse og skapende fantasi i en tid hvor troen på de himmelske gleder var sterkere enn troen på de i det tapte Paradis. Fransk historie er knyttet til dette sted og når Paris skal feire sitt 2000 års jubileum i 1952 skyldes tidfestingen en romersk beretning om Cæsar som sammenkalte den galliske Riksdag til møte i Lutetia Parisiorum. Opprinnelig het byen Lutece og innbyggerne parisere, så ble den kalt Parisius og tilslutt Paris. Kongene har satt sitt preg på den, den hellige Ludvig, Karl V, Frans I, Henrik IV, osv., adel og geistlighet likeså og ikke minst de skoler som var knyttet til kirken og som fikk sitt frihetsbrev av Filip August, år 1200, ”Universitas parisiensis magistrorum et scholarum”.

Det må ha vært noen rike år omkring det århundreskifte . Paris var da ikke større enn 4 av de 20 arrondissementer det har i dag. Vitenskap og kunst blomstret. Notre Dame var umder bygging. Men det kom jo også andre tider med pest og vanskeligheter. Den gjengse måten å tro på ble analysert og en viss natt, den 24. august 1572, som vi kjenner som Bartholomæus-natten, ble det drept 2 tusen hugenotter. Og – siden Paris mer og mer ble Frankrike – føyet provinsen 18 tusen til det tallet på få uker.

For 200 år siden kom den franske stilen i vanry, ingen brydde seg lenger om Notre-Dame katedralen. Deretter fikk de geistlige føle det en kort tid, under den franske revolusjon ble Notre-Dame et Fornuftens tempel. Men så kom en ny bølge av følelser tilbake, Notre-Dame ble restaurert, konger ble kronet og prinser ble døpt her som i gamle dager. Landets store sønner ble begravd herfra, Foch, Joffre, Poincaré.

Den siste verdenskrigs slutt ble høytideligholdt mellom kirkens 75 søyler. For katedralen tilhører ikke bare Paris. Frankrikes historie er dypt forankret i den.

Det dusjregnet da jeg kom ut. Og jeg som hadde glemt å kjøpe hatt! Den gamle lå igjen hjemme, tanken hadde vært å kjøpe en ny i Frankrike. Men skitt på det, jeg hadde greidd meg en god stund og dessuten er man aldri så fransk som når man går barhodet i regnvær. Jeg kom meg over på venstre Seinebredd og holdt på å kollidere med en hurtigløper. Det var et svare liv med 74 høyttalere og biler og gestikulerende mennesker. Men så var det også tidens eget bilde med innspurten i et kappløp.

Begeistringen som tidligere ble vist de hellige, geistligheten og kongene, konsentrerer seg i våre dager om sporten. Når man ser denne voldsomme spenning i alle ansiktene kan man forestille seg stemningen ved de store kirkehøytider i en tid som nå er forbi.

Paris er ingen stengt by. Det er lett å komme seg inn et eller annet sted. Det nærmeste for meg var den lille eldgamle kirken Saint-Julian—le Pauvre som nå er gresk-katolsk. Alt er så gammelt her omkring. Selv trærne utenfor er seiglivete, de eldste er 300 år. Og så kan Notre-Dame beundres herfra i historisk perpektiv! For det har ikke lykkes de moderene arkitekter å forbedre dette kvarteret. Trangt og middelaldersk ligger det noenlunde uforandret fra den tid Dante oppholdt seg her og ba i kirkene Saint Séverin og Saint-Julien-le Pauvre.-

Våt i håret banket jeg på hos den franske maleren og Norgesvennen Mr.B. Han hadde atelier på taket av en av gårdene som lå rett over for les iles. Han viste meg hullene i vinduene og på veggen etter de siste tyske skudd som ble avfyrt fra øyene ved Paris’ frigjørelse 25. august 1944. Han hadde lent seg ut for å følge med i begivenheten. Så hadde de pepret atelieret hans.

Tider kommer og tider går. Da jeg spaserte gjennom den vakre Luxembourghaven så jeg at en far ville ta sin lille datter vekk fra en sandhaug. Hun protesterte vilt, satte seg ned, la seg ned. Det var intelligent nok en sit down streik. Men hun var alene og våt og tapte sin sak med gråt. Ennå er ikke den dag kommet da det står å lese på plakater:              

Barn i alle land, slutt dere sammen, vis solidaritet! Ned med tyranniet! –

Men liknende rop har vært hørt før fra de voksne. Den franske revolusjon satte en stopper for fyrstevelde. De dager er kjent nok, Napoleon avsluttet dem. Han hviler i Invalidedomen i et annet kvarter av byen, det er et militært kvarter med store bygninger, gater og parker. Men det er for stort alt sammen, iallfall for stort til å kunne belives til daglig. Man føler seg liten både på Esplanade des Invalides og på Champs de Mars selv om Alexanderbroen og Eiffeltårnet er ettertraktete objekter for turister og prospektkortselgere.

Jeg står i Invalidedomen og ser på Napoleons kjempesarkofag. Den er et følelsesløst monstrum av antikk rød, finsk porfyr. Rundt den står 12 statuer som symboliserer forskjellige sider av hans talent som kriger og administrator. Hans siste vilje ble omsider oppfylt: ”Jeg ønsker at mine ben skal hvile ved Seinens bredder hos det folk som jeg har elsket så høyt” .

Marmorrelieffer forteller om deputasjonen som kom til St,.Helena og om mottagelsen i Paris. All den elendighet han etterlot seg blant sine soldater og ellers regnes for ingenting mot det han ga folket: la gloire! – et begrep som er typisk fransk. De samler på det i pose og sekk. Relieffer forteller om hans meritter, hva han gjorde for handel og industri og for de skjønne kunster, Concordatet, code Napoleon, de store militære seire. Som keiseren over alle keisere står han for oss i hvit marmor med gullinnlegg, med marskalkstaven med ørnen, med eplet og med det evige laurbær om sitt fine hode. Bertrand og andre av hans generaler har sine kapeller rundt ham, Kongen av Rom likeså. Hans ben ble brakt hit fra Wien av Hitler som en storartet gest til det franske folk og mottatt av det okkuperte Paris med en kulde som herremennesket forut ikke hadde ant.

”Hvorledes ville du like å ligge i en slik sarkofag” sa en amerikanerinne til en ung gutt. Marechael Foch har også sin sarkofag her, laget av Landowski i 1937.

Det er morsomt å gjette riktig billedhugger, sammen med en del venner hadde jeg besøkt hans atelier for 26 år siden. Dengang viste han oss en byste av marmor som var ferdig punktert og finhugget, det som sto igjen var å hugge vekk den lille klumpen på nesebenet hvor ett av punkteringsapparatets ben hadde hatt sin plass. Det viste det seg å være et lufthull på nesebenet og bysten måtte kasseres. Et lufthull er sjelden i det rene marmor, og på dette sted totalt ødeleggende fordi den lager en svart flekk i det fine gjennomskinlige materiale. Landowski hadde nettopp oppdaget det da vi kom og var ute av humør.-

Jeg forlot Domen og gikk til Hotel des Invalides som avslutter denne militærby med en stor plass som går i akse over Alexander III’s bro. Idag bor få invalider her. Madame Pompadour fant ut at det var fornuftig å fornye klientelet til beste for en fremtidig rekruttering, hvorpå et halvt tusen ubemidlete gutter av provinsnoblessen toget inn i l’ecole Militaire.

En av de første var Napoleon som kom fra Brienne i 1784. Noe av et overdådig militærhistorisk museum tøt ut på gårdsplassen, her er kanoner fra Frans I’s tid, her er danske og hollandske brødre, alle med forsiringer og relieffer fra en tid da Bellones kunst også ble vurdert estetisk. I en krok står en i våre øyne latterlig automobil. Det er imidlertid en av de mange taxier general Gallieni sendte mot tyskerne i september 1914, da de bare var 35 km. fra Paris. Jeg husker godt hvor begeistret jeg som gutt ble over nettopp denne operasjon: den liknet cimbrernes og teutonernes vognborger. Seiren ved Marne har døpt disse drosjene: Marne-taxiene. Det var de 5 dagene mellom 6-11. september da hver mann ble på sin post etter dagsordre fra Jouffre. Mot den store åpne plass står to pantertanks fra 1944, men det er en annen historie, for den annen verdenskrig har ikke fått den samme plass i de franske hjerter som den første.

 

Frankrike er på en måte et åpent teater, det har ingen hemmeligheter unntatt de som er å finne i kulissene, og de er heller ingen hemmeligheter. Alt menneskelig spilles for åpent teppe og for en forsamling som inntil det siste har vært et beundrende Europa. Som scenekunstnere forbauser applaus dem ikke, det er en selvfølge for dem at de blir elsket av salen og en like stor selvfølge at de ikke elsker hverandre innbyrdes.

De kan både individuelt og som ensemble vise det ytterste offermot som de gjorde det høsten 1914, og den aller største likegyldighet hvis stykket ikke lenger interesserer dem som i 1871 hvor Goncourt skrev om borgerne av Paris at man kunne voldta konene deres for nesen på dem, ja, man kunne gjøre noe meget verre, man kunne ta lommeboka fra dem og de ville fremdeles være de feigeste blandt de levende.

Franskmenn er tydelig det de er, de er glad i forestillinger og gjemmer naturligvis med størst glede laurbærene fra de gode. Således har også de seirende militære fått sine navner på gater, hus og monumenter i dette kvarter. Her bevares navner på krigere som er lite kjent utenfor Frankrike, Bosquet, la Motte-Piequet og Tourville f.eks. som alle har fått sine avenuer i salig ihukommelse.

Eiffeltårnet er også på denne kant av byen i en kjempeakse som fører over Seinen til det gamle Trocadero, som nå er oppstått på ny som palais Chaillot. Tårnet har vært sterkt kritisert, men på avstand har det en slags luftig misjon, især når trær og byggverk skjærer over de 4 digre elefantføttene. For 50 år siden ved begynnelsen av et løfterikt århundre var tårnet noe å starte med, men i dag får man ikke overtalt en ingeniør til å ta det ned

Ingeniør Eiffel hadde gjort et godt arbeid, 7000 tonn jern og 12000 deler hadde han bundet sammen med 2 ½ million nagler. På nært hold er jernkonstruksjonene frastøtende, det er dimensjonen som beundres, utsikten over ”la Ville lumiere”.

Invalidedomens gullbelagte kuppel tar seg godt ut i Parisluften. Sacre Coeur’s silhuett likner et byggverk fra eventyrene, over Triumfbuen og Pantheon følger vi den vakre by helt ut  i horisonten. Paris er ingen fabrikkby, de skygger som ligger hist og  her over hovedstaden kommer fra de drivende skyer, vi er 300 meter over Seinen som med sitt blekgrønne vann deler Paris i to. Hvilken vidunderlig by! Hvor mange millioner par øyner har ikke sett den herfra og med hvor mange forskjellige forutsetninger?

En tilreisende fransk familie som var der samtidig som jeg hadde i sin midte en meget ivrig mor, hun sa:

-Er det Fontainebleu? - Jaså, ikke det, nåja, -Og det, hva er det, er det Pantheon? Har vi vært der, la meg nå se, vi har vært overalt: Sacre Coeur, og - ja, ja, hvor har vi ikke vært. –

Sønnen som ble tatt under hennes beskyttende vinger, så  opprådd ut, og det undrer meg ikke, for eiendomsretten til barn er ikke eneveldig.

Elevatorførerne hadde det morsomt, en av dem hadde fått tak i en flaske vin til 40 øre ved en feiltagelse som ikke var til å rette. De forklarte noen engelske gutter at statuen av Eiffel sto ved foten av tårnet:

-Staty, staty, byst, byst! Forstå? Død i 1922, -  Dette siste forsto guttene bedre.

Eiffel døde imidlertid i 1923., men tårnet hans vil leve ennå i mange år til rusten en gang i fremtiden gjør det modent for en liten globoid av en atombombe.

Palais Chaillet ble bygget til den store utstillingen i 1937, og mellom dens to fløyer ser man ut over verdens frieste perspektiv, skulpturer, vannstråler, Eiffeltårnet og videre så langt øyet rekker.

Stedet brukes med forkjærlighet som bakgrunn for fotografering, ikke minst av Paris’ rikelige tilgang på skjønheter kledd i motehusenes siste skaperverk. Her er forbudt å gå på rulleskøyter, men det forhindrer ikke barna i å gjøre det. Det er som med den malte inskripsjon som sees oftest i Paris:

Forbudt å klistre plakater ifølge lov av 29. juli 1889. – Man kan gå litt på den andre siden av loven, enten med rulleskøyter  eller med en boks lim, for lovens håndhevere er ikke hysteriske.

En annen tekst av poetisk natur står skrevet med gullbokstaver på Chaillot-paleets semtralfløyer:

                        Tout homme crée sans le savoir

                                   comme il respire

                        mais l’artiste se sent créer

                        son acte encage tout son etre

                        sa peine bien aimée le fortifie

                                   og

                        Il depend de celui qui passe

                        que je sois tombe en tresor

                        que je parle on me taise

                        cesi ne tient qu’a toi

                        ami, n’entre sans desir.

Disse ord av Paul Verlains om at det avhenger av den besøkende alene om han finner en grav eller en skatt, kan stå som motto hvorsomhelst og over hvemsomhelst fordi det er et motto over selve mennesket.

Det har da også sitt museum i den ene fløyen. I den andre er montert avstøpninger av det ypperste franskmennene har skapt i skulptur og arkitektur.

Jeg har tilbragt mange timer i disse samlinger dengang Chaillot het Trocadero. Jeg har aldri bekymret meg med å få vite hva Trocadero betydde. Men nå fortalte vakten mig at det var navnet på en festning i Cadix som franskmennene erobret i 1823. Derfra altså navnet på det store paleet som ble bygget her til utstillingen i 1878. Var Napoleon ikke blitt sendt til St. Helena ville det ha ligget et annet pale her: alle tiders største og vakreste til ære for Kongen av Rom.

Men Chaillot er det gamle navnet på høyden ved Seinen og mennesket har igjen vunnet over overmennesket som i teaterstykket  ”Den gale fra Chaillot”.

Streiken er slutt, metro og buss går igjen som vanlig, funksjonærene er misfornøydde med lønnstillegget, men pariserne er lettet – for denne gang.

Det er befriende å klappe avisen nesten sammen og komme opp fra metroen en deilig vårdag.

Aksen fra Louvre gjennom Tuillerihaven og Concorde til Triumfbuen er alltid skjønn å skue, ikke minst i dag i det ekte difuse Pariserlyset.

Barn leker med håndball og seiler med båter, de voksne kaster boccia for det er vårens første deilige dag.

Le Louvre som det ligger der i dag har ligget slik i alle dager. Helt til 1850 lå en hel liten by med småhus og gater på plassen mellom Louvre og Place du Carrousel. Tuilleriene, som det bare er noen fløyer igjen av nå ble ødelagt av kommunardene i 1871 med petroleum og krutt. Brannen satte et punktum på et blad i fransk historie. Her fikk Ludvig XVI Jakobinerluen på hodet i 1792, og like etter falt Scweizer-garden og kongedømmet. Konventet, Napoleon, Bourbonene, Ludvig Philip og det andre keiserdømme brukte Tuilleriene som slott i tur og orden – for ikke å si uorden.

Idag glemmer vi lett det egentlige Tuilleriene fordi vi er så besnæret av Lenotres’ franske hageanlegg som fører øyet mot de evige marker uten sorg og savn, les Champs Elysees, helt opp til Triumfbuen og til den mann som symboliserer innsatsen for Frankrikes frihet, den ukjente soldat.

Vi ”går i Louvre” og ser kunst. Det er som museum det er verdensberømt. Samlinger av forskjellig slag er havnet her sammen med resultatene av gravninger i Asyrien, Egypt og andre steder.        

Det er uråd å gå gjennom disse store kunstskatter ved hjelp av det skrevne ord. Folk går og går, noen har kataloger, andre har førere. De kilometerlange saler med kunst fra et tidsrom på 4000 år, er egnet til å forvirre mange som besøker museet som en slags plikt de skylder kulturen. Om og om igjen må man gå der skal det gi utbytte.

La meg her nevne bare ett maleri og en  skulptur. Et bilde som f.eks. Courbet’s ”Begravelsen i Ormans” sier oss adskillig om Frankrike. I motsetning til miljøet i de store laugsbilder av hollandske mestere, befinner vi oss i et selskap som ikke er festkledd. Courbet har villet gi et stykke virkelighet uten omsvøp fra en begravelse i sin fødeby.

Gravfølget vet ikke at det blir malt. Derfor er hver deltaker ”ekte”. For Courbet var realist, han byttet pensel med kniven for å gi et saftigere uttrykk for sitt virkelighetssraseri og oppnådde også faktisk å snu den herskende kunstinnstilling. Han var imidlertid  kollosalt innbilsk og ville også snu opp og ned på samfunnsforholdene. Det som lyktes ham var å få veltet Vendome-søylen, ”dette monument over brutal makt og falsk ære”. Det var ment som en symbolsk handling, men det ble skjebnesvangert for den overfølsomme fantast fordi han ble dømt til å betale gjenreisningen av søylen som ble beregnet til 323.090 francs og 68 centimes (etter datidens pengeverdi). Han gremmet seg til døde.

Men gikk denne godtroende selvbeundrer for langt på det politiske område, var det bare fordi hans livsappetitt sa ham at maleriets sprog ikke var forståelig for alle. Nå er det iallfall blitt det og hans kunst står som et monument over en ekte franskmann.

Som Fondskulptur øverst på den store trappen står nå seiersgudinnen fra Samotrake, ”la Victoire de Samothrace”. Man kjenner ikke billedhuggerens navn, og vet ikke nøyaktig årstall, men man tror at den er laget som minne om Demetrios’ seier i et sjøslag i året 306 før vår tidsregning. Seiersgudinnen Nike beveger seg i baugen av en båt som alle tiders galleonsfigur, kanskje har hun båret seierens symboler, krans eller palmekvist, kanskje har hun blåst i trompet på sin bevingete flukt over Egeerhavets vann – i sol og med budskap om liv og frihet.

Min begeistring for denne marmor er uten grenser. Hun bærer i seg det frie menneskes seiersfest over alt som er overvunnet – på alle områder – også på det kunstneriske og står som symbol for alt vunnet land i kunstens rike som er Louvre’s sjel.

I hagen nærmest Louvre står en triumfbue som er en kopi av Septimus Severus-buen i Rom og som er satt opp til minne om Napoleons seire i 1805. På denne leste jeg følgende innskrift:

                        A la voix vainquour d’Austerlitz

                        l’empire d’Allemagne tombe,

                        la confedereation du Rhin commence,

                        les royaumes de Bavarie et de Wurtenberg sont crées

                        Venice est reunie a la couronne de fer,

                        l’Italie entiere se range sous les lois de son liberateur               

Idag 135 år senere ser historien unektelig litt annerledes ut.

På hver side av midtaksen i le jardin des Tuilleries ligger to bygninger, den ene er Musée de l’Orangerie, den andre Jeu de Paume. I l’Orangerie er to saler prydet med Monet’s vannliljer, ”les nympheas de Monet”. – Her speiler himlen seg i vannet med liljene til alle døgnets tider. Her er ikke mennesker, ikke hus, bare natur. Vil man ha en stille stund med seg selv i Paris, bør man velge disse saler. Det er ikke så mange besøkende og ofte befinner man seg helt alene herinne.

Jeg har vært her ofte, for man vender alltid tilbake til sin første kjærliget, ”On reviens tojours a ses premieres amours”.

Det gikk meg her som hos Rodin, stor kunst er stor kunst, den blir ikke mindre med årene. Gammel kjærlighet ruster ikke.

I Jeu de Paume hvor impresjonistene holder til, får man en skole i kunstretningens utvikling. Disse lysmalere er jo nå snart klassiske, alle kjenner Manet, Monet, Sisley, Seurat og frem til van Gogh og Gaugin. Her er Toulouse-Lautrec, her er tolleren Rousseau som hadde et bilde: ”Krigen”. Så enkelt kan det også gjøres.

I moderne kunst er det ofte alt for mange intellektuelle krav, malerne burde tenke på Pirandellos ”Seks personer ønsker en forfatter” og ikke høre på den intelligente Andre l’Hote som til fullkommenhet har forstått kunstens tomhet.

På den andre siden av den vakre Concorde-plassen med Luksor-obelisken ligger le Petit Palais hvor det for tiden er en utstilling av mesterverker fra Berliner-museene og hvor man i kjelleren kan se en film fra Watteau’s ”Fetes Galantes” som blir fremkalt som livet selv ved at kameraet er skjøvet frem og tilbake foran detaljer i bildene. Vis a vis ligger Grand Palais med for tiden le Salon des Independants, og på den andre siden Champs Elysées i la Maison de la Pensée Francaise er en utstilling av Picasso.

Således kan man vandre fra Louvre. gjennom Tuillerihaven over Concorde-plassen, oppover Champs Elysees til Stjerneplassen, Place de l’Etoile, og videre i avenue de la grande Armée hvor Napoleon marsjerrte i 1806 og helt ut til den store Boulogneskogen, til veddeløpsbanen Longchamp og Auteuil og få sitt indre fylt av Frankrike, av haver, kunst, historie og natur.

Høyt mot himmelen i nord ligger Sacre Coeur-kirkens lysende eventyrsilhuett med den mest drømmeriske skyline man kan ønske seg. Den sender millioner av skjebner ved sine føtter, ta det med ro, borgere av Paris, evigheten er lang. Men hvem kan ta det md ro?

Livet er kort og det må leves. På Montmartre har de gjort det, folk av alle slag, men også kunstnere, fra Toulouse-Lautrec til Picasso.

Det er morsomt å være her igjen etter så mange år.  Nå opplever riktignok ikke ”Toppen” en av de store tider, for kunstnerne har valgt andre kvartererer, som Montmartre har beholdt sine dystre murer, sine små kronglete hus, sin grå farge og sin romantikk.

Små restauranter har sine uniformerte utropere, her er ennå plass, - kom inn, jeg ber Dem mine damer og herrer, kom inn! –

Sangen er iallfall ikke død heroppe for her synges viser fra mange land, men mest franske, gammel og ny musikk, -c’est si bon. Sangere og sangerinner akkopagneres av piano og det franske accordeon holder det gående. Om sommeren er det fullt på Place de Tertre med biler, turister, fotografering og med malere som vil selge sine bilder, men i kveld var det stille. En restaurant serverte en udmerket kylling til en stor rødvin, sangeren var i strålende humør trass et nesten folketomt lokale. Jeg fikk velge sanger jeg likte, selv sang han to av sine egne komposisjoner, den ene het Fiskehandlersken. Forholdet mellom musikere og publikum er hjertelig, man håndhilses og akklamerer og er med på refrengene.

Man  forlater restauranten i godt humør og nynner stubber om klokkene i St.Denis, om piken som selger violer, om skjønhet og fattigdom, om den gode vin og om kjærligheten.

            Gjennom de trange grå gatene stiger utsnitt av Utrillo’s Sacre Coeur opp mot nattehimlen. Montmartre’s maleriske kulisser tier stille med fortidens glans, en bro går over kirkegården med de utallige små boliger, hvil i fred. Tett i tett står monumentene over de dødes ben. Under dem igjen hviler andre ben, ben av pattedyr fra teriærperioden i gipsavleiringene.

Tiden er gammel, men den er også ung. Når vi taler om Montmartre tenker vi så langt tilbake som til 1890-årene, til flitter og stas, ikke til den tredje geologiske periode mellom kritt og kvartær med tropisk klima og landfast forbindelse med Nord-Amerika over Færøyene, Island og Grønland.

For oss er Montmartre gledens sted, tross navnet Martyrenes fjell. I oldtiden lå et tempel her. Mons Martis, senere led Den Helliges Dionysios martyrdøden på denne høyden som fikk navnet Mons Martyrum.

For 60 år siden ble Sacré Coeur-kirken bygget og innvidd til Jesu hellige hjerte. Dengang gjorde Degas, Renoir og Toulouse-Lautrec, Montmartre berømt, Det ble danset quadrille og vals med stor hengivelse på Moulin de la Gallette og Moulin Rouge som idag er kino. Berømte dansere var la Goulue og Valentin le Desosse og Jean Avril, som for alltid er bevart i Touluse-Lautrec’s mesterlige kunst.

Det var dansen alle samlet seg om. Den var en lidenskap, en besettelse. Henri de Toulouse-Lautrec selv kunne ikke danse på grunn av en ulykkelig skjebne. Men hans noble franske øye tok typene på kornet, spontant, skarpt og hensynsløst. Uten hans kunst ville sikkert romantikken om Montmartre ha løpt løpsk. Med hans uretusjerte bilder fra livet i sirkus, i bordellene og i dansesalene kan den det ikke.

To typer trer frem fra hans billedgalleri:

La Goulue som elsket dansen kollektivt, som førte opp og danset med som en folkets datter i frodig livsutfoldelse og Jean Avril som blek og distingvert bare kunne gi sine nerver fritt løp i solodansen. Det var dengang dansen var en kunst og en kunst som ble elsket.

            Livet på Montmartre er skildret av mange. Et av Renoirs beste bilder er fra Moulin de la Galette, og Degas lot seg inspirere på det gamle Cirque Medrano. 30 år senere kom andre kunstnere, men den store tid var for alltid forbi og nå går det nedover med Montmartre like fort som turistene klatrer oppover.

Allikevel, Montmartre dør ikke. Moulin Rouge har  bevart sin siluett, husene sin pittoreske karakter, og de tallrike forlystelessteder fortsetter å overby hverandre med ”les attractions”. Den innfødte montmartais er fremdeles den lille bonhomme fra gamle dager og nattens løse fugler ordner seg med conciergen og ”les clienteles”  som det faller seg. Helt ned til Clichy og Place Pigalle går deres ruter, men her er ikke lenger det gamle Montmartre. De livsglade piker har et skarpt øye for alle som ikke hører hjemme her, for ”les visiteures” og ”les touristes” som kommer hit fra alle verdens hjørner. Galskapen er uten grenser, et følge kan hilses velkommen med: ”Messieurs, mesdames et les autres”, men det må sies til franskmennenes ros at de ikke har smak for slibrigheter eller tvetydig esprit.

En nordmann som trodde seg sikker med sitt morsmål og derfor med høy røst forlangte nattens største glede, ble promte tatt på ordet av en pike som hadde tjent tyskerne i Oslo under krigen, en annen ble så charmert av en fortryllende nybegynner at han sikkert en gang vil gå inn i rekken av de menn for hvem minnet om Paris blir et lyspunkt i alderdommen.

            Med et siste blikk til ”le Lapin Agile” hvor jeg tidligere har opplevd ”De gode gamle dager” med sang og kunstnere, tok jeg farvel med Montmartre og gikk over mot den store by. Det regnet – over kirkegården og over hele den store stad. Gatene ble nesten folketomme, i en port sto en mademoiselle og så spørrende og trist ut. Byen har kjent andre tider og andre toner – og regnet har hatt sine poeter.

Paul Verlaine som lar det regne på oss og i oss uttrykker det slik:

                        Il pleure dans mon coeur

                        comme il pleut sur la ville

                        Quelle est cette langeur

                        Qui pénetré mon coeur?

 

                        O, bruit doux de la pluie

                        Par terre et sur les toite!

                        Pour un coeur qui s’ennuie,

                        o, le chant de la pluie!

 

                        Il pleure sans raison

                        danse coeur qui s’ecoeure

                        Qui! mulle trahison?

                        Ce deuil est sans raison

 

                        C’est bien la pire peine

                        de ne savoir pourquoi,

                        sans amour et sans haine

                        mon coeur a tant de peine       

 

            Tristheten er poetisk som regnet, som Montmartre og som alle dager som er gått forut for denne ene kveld jeg var på vei mot en metro. Men tiden hadde jeg glemt, funktionærene i Chemin de Fer Metropolitain var gått til sengs. Det regnet over byen som Verlaine sier eller rettere som Arthur Rimbaud:

-Det regnet – doucement sur la ville.

Men jeg var ikke livstrett, det regnet ikke i mitt hjerte og mine ben gikk og gikk. Hvorfor? Hvorfor går og går og alltid går disse ben så ivrig – jeg var ikke i stemning til å stanse dem.

 

For mange år siden hadde jeg en ”copain”, en billedhugger som gikk og gikk natt etter natt. Han gjorde det ikke for de store arkitekters skyld, for Hausemann’s for Mansart’s, for Viollet de Due’s eller for Soufflot’s, men derimot for å bygge opp en indre arkitektur som jeg for hans skyld vil håpe ble fastere enn disse franske posters.

Mine ben nølte litt for en klutesamler, bare litt, de stanset ikke helt, men det var nok for en samtale:

-”Monsieur”, sa han, ”har De ild?”

Jeg hadde fyrstikker.  men stumpen hans var våt.

-”Ta en sigarett – ”!

-”Det var gentilt – ” han gjorde et forsøk på å gjemme den.

-”Gjem den og ta en annen” –

Jeg var i hans kvarter, klutesamlerne er organiserte og jeg var innenfor hans interessesfære. Vous savez – la vie – quoi -.

            Jeg passerte Boulevard Poinssoniere hvor den tredje republikks damer holdt sine salonger og Børsen hvor livet pulserer rundt et tema.som ikke er mitt. Jeg hadde ikke vært mange ukene i Paris i min grønne ungdom før jeg – tilfeldigvis – befant meg midt i hallen blandt skrikende og gestikulerende forretningsfolk. På en eller annen måte kom jeg meg helt fram til den indre sirkel som er inngjerdet. Der var det ledige stoler og en spøkefull franskmann foreslo:

”Hvorfor ikke, monsieur, hoppe over og få sitte”. Som sagt så gjort.

En herre med hvite hansker av hovmestertypen spurte om mitt kort. Og da jeg ikke kunne prestere et slikt ble jeg fulgt ut med en høflighet uten lyte.

Jeg husker jeg gjorde forsøk på å finne igjen den mann som hadde narret meg til dette, med den faste beslutning å si ham et alvorsord, men det var håpløst i mylderet. Så slo jeg meg til ro og forlot Børsen for alltid.

            Operaen, hvor Lohengrin ble spilt tidligre i nat, kjenner jeg bare fra de billigere plassene, ikke fra logen som Renoir har malt, heller ikke fra scenen under ballettinstruksjonene som Degas har festet på lerrettene. Derimot så jeg eller rettere hørte jeg den første lydfilm i dette kvarter, ”les Ombres Blanches”. Bak Operaen ligger de to store Galleries, Lafayette og Magasin du Printemps hvor jeg har vært flere ganger for å besøke en mann som hadde den skandinaviske avdelingen og som påsto han behersket 10 sprog, norsk, dansk, svensk, finsk, færøyisk, islandsk, engelsk, tysk og fransk foruten målet til ho mor.

Jeg husker jeg kjøpte flere strømper enn nødvendig der fordi en ekspeditrise var så urimelig charmante. Men hvem snakker vel om minnene? Og allikevel hva er Paris uten?

 

I disse strøk bodde Bonaparte og Josephine, her ble 18. Brumaire forberedt, her var George

Sand – her har en sverm av tilbedere av alle slag hyllet scenens barn.

Her er Theatre Francais hvor Comedie Francaise holder til på Statens grunn og hvor teatret, stykket, ensemble-spillet, er hovedformålet. Tradisjonsrike teater! Hvor diskresjon og måtehold ennå er kunstneriske verdier. Her er Nationalbiblioteket som ble bygget av Cardinal Mazarin, denne flinke italiener og franske diplomat som ble beskyttet av Ludvig XIII, hvis kone han elsket og som i ly av denne vennlighet samlet seg en kolossal formue til stor forbitrelse for folket som sang nidviser om ham – ”qu’ils chantent, ile paieront” var hans svar.

            Trafikken er overkommelig nattens tider og jeg fikk god tid til å beundre Opera-avenuens massive prakt. Imidlertid begynte jeg å bli trett, jeg var også sulten, det vil i siste instans si tørst. Riignok sov byen, men ikke hele byen, det gjør den aldri. Noen kvartaler herfra lever den ganske intenst. Jeg gikk dit.

I turistsproget heter det litt forvansket: Se Neapel og dø. I Paris kan man ende sine dager på torget, les Halles, eller riktigere sine netter, for turister på sightseeing avslutter ofte rundene her, spiser østers og finner tilslutt sine gode senger på hotellene. For de franske begynner derimot livet i de tidlige morgentimene, mens turistene ennå ikke helt er ferdige med de siste dancinggirls ruller vogner inn i byen mot de digre hangarene som er sentre for les Halles.

            Her er et liv av en annen verden for å si det slik, og for å bli ferdig med turistene, er de ikke sjøsyke på forhånd kan de bli det her. Kjøretøyer av alle slag presser seg inn mens dagen gryr, og torgfolkene presser de skuelystne til venstre og til høyre, aha! De folkene der vet ikke hvor de skal hen!

Men det vet de handlende som har sine faste plasser hvor varene strømmer litt ut over naboens terreng, og de som ikke har plass inne har det ute. Og de som ikke har det ute åpner sine forundringspakker på fortauet og klapper dem sammen såsnart de ser konturene av en konstabel. For torghandelen tyter ut i sidegatene og stopper etterhvert hvor de ordentlige butikkene tar hånd om salgsterrenget.

Det undrer meg, har ikke en komponist vært her og gjort sine notater? – Er det bare Napoleon som har valgt sine grenaderer fra dette miljø hvor alle utbasunerer sine varers ekstra fine kvalitet og ekstra lave priser med stemmer som burde tilhøre generaler før det siste avgjørende attakk?

            Hallene er beskrevet mange ganger, det er sikkert nok, men ennå kan skriftsproget ikke gjengi flere ting på en gang. Når to diskuterer i munnen på hverandre, hvorledes skal det gjengis? Etter hverandre – på en forenklet og primitiv måte. Derfor kan beskrivelsen av livet her ikke bli annet enn en antydning. Like ens med synet, hvorledes få frem ved hjelp av ord det inntrykk av blødende rødt kjøtt som dingler en om hodet i slakterhallen? – Og lukten? Løk og purre, tobakk, bensin.

Kollosale kvantum kjøtt og grønnsaker skifter eiere her i morgentimene, og hvem er kjøpere? Hele Paris, hotellene, restaurantene, folk som skal selge videre i butikker og fra kjerrer på gaten, nonner og de talløse små bekymrete husmødre.

Sier jeg kjøtt og grønnsaker så har jeg glemt å si fisk, sier jeg fisk har jeg glemt å si hummer og crevetter, sier jeg grønnsaker har jeg glemt å si blomster, sier jeg blomster har jeg glemt å si løk, sier jeg kjøtt har jeg glemt å si fjærkre, her er pølser, her er alt, her er skolisser, her er ost, det er en maurtue.

Man spiser østers, stekte poteter, brød, man drikker vin, man er fornøyd når salget går unna, man er opphisset når det går tregt, ropene blir uimotståelige inntil klokken nærmer seg 12 og det er på tide å komme seg unna.

Hauger av restekjøtt på fortauet spaes opp i biler sammen med halm, papir og trefliser, det skal vel samme vei altsammen, Pariser-pølsene er så gode.

Før slangene settes på og de aller siste rester spyles vekk, rusler samfunnets fattige rundt og samler i poser. Vognene ruller frem, og de siste forsinkete selgere som har tatt seg et avskjedsbeger eller et terningspill i sidegatenes kaféer, hopper opp, det er lørdag middag og hallene er stengt til tirsdag morgen.

Torsk er steget 30 francs på tross av bra tilførsel, sandflyndre og makrel fra 5-10 francs, mens rødspette, reker og piggvar er gått ned – som tilfellet også er med høns, men ikke med kaniner og kidd.

Smør og ost holder seg, nesten ingen forandring med eggene, heller ikke med grønnsakene. Prisene viser fallende tendens for nord-afrikanske appelsiner fordi ny forsyning av spanske ventes i nær fremtid.

Franskmenn følger godt med, for 1 sous er også penger. De er økonomiske, men ikke knuslete. ”Bruk halvparten av hva du har tjent, men spar den andre halvparten”.

            Hallene er typiske for Paris, men allikevel er det mange turister som glemmer dem. De ”blir” på Montmartre for Montmartre glemmer man ikke.

            Håret mitt var vått, benene mine trette, men de gikk og de gikk – over Pont Neuf, forbi Rytterstatuen av Henrik IV, Quai Conti, Instituttet og gjennom min kjære gate rue de Seine.

Det var på tide å komme til køys.

 

            Et nytt monument er satt opp øverst i Boulevard Michel over to professorerr som opfant chininen i 1820, nå er de hedret med en skulptur av Poisson, en liggende kvinne som visstnok er i ferd med å våkne.  Avisene sier at monumentet ikke er i veien for trafikken, og at det ikke generer omgivelsene synderlig.

Ennå en trett kvinne i Paris, sier en annen avis. Vi er i Latiner-kvarteret, like ved huset hvor Cesar Franc bodde, vi er i Vitenskapens bydel hvor pengemangel og studier legger beslag på tiden – hvor de unge finner hverandre og hvor de eldre advokater, deputerte og medisinere ser tilbake på studietiden og på de deilige timene i Luxembourghaven som en tid badet i et rosa skjær. Restaurantene og kaféene her omkring er preget av studentene som må leve billig, det vil idag si relativt billig. Kvarteret rommer et utall av mere eller mindre fattige hybler hvor studiene drives til alle døgnets tider.

Det er ikke la Sorbonne som fanger blikket først, men Pantheon som har sitt greske navn etter Pan som betyr alt og theos som betyr gud. Dette tempel skulle altså være helliget alle guder, hvilket til å begynne med etter den franske revolusjon vil si tidens guder, nærmere bestemt Napoleons guder som var hans administrative rådgivere. De er nå glemte til tross for at de ligger i krypten.

Andre navn lyser opp i galleriet av guder: Voltaire, Victor Hugo, Sola – og over dem alle våker Sainte Genivieve over den sovende by – malt av Puvis de Chavannes som har smykket veggene med bilder fra hennes liv, og fra kong Klodvig I’s omvendelse til kristendommen 2.juledag år 496.

”Tilbe det du har brent, brenn det du har tilbedt”, sa biskop Remi til ham. Foran alteret står en figurrik skulpturkomposisjon med Napoleon midt blandt sine grenaderer, og nasjonalkonventets medlemmer. ”leve fritt eller dø” står det skrevet.

            Like ved ligger Musée Cluny med sin historiske samling, her er rustninger og tepper og her er kyskhetsbeltet fra Riddertiden. Ennå synges sangen om ridderen som tok med seg nøklen den lange vei til den hellige grav og låsesmeden som laget en ny.

            Poeten Francois Villon går igjen i studenterkvarteret, og i de underjordiske hvelv nærmere Seinen, hvor en elv som het Bievre tidligere fløt. Villons celle blir vist fem i en såkalt historisk kjeller som er fylt av torturinstrumenter, en stol med pigger på setet og med varme under og med rør fylt av kokende vann for benene, hjul som var laget for radbrekning og andre infame innretninger som kunne gjøre en mann gal, bilde av hester som slet armer og ben av en stakkar omtrent like lett som småunger behandler krabber.

-”Men dette er jo nesten moderne”, sa jeg til Madame som viste meg rundt, - og sant å si har noe fra de gamle rå dager holdt seg hist og her i kvarteret.

Turistene tror de improviserte forestillingene er ekte. Det lages kabaréer og dancinger med apacher og negrer, her er grekerkvarter og bal musettes.

Jeg tittet innom ”Bal de la Montagne” hvor jeg har vært noen dager før amerikanerne ble interessert i å gjeste stedet for å se virkelige apacher. Hver kveld var det stasjonert 3 politimennesker, en inne i salen, en i baren og en utenfor. Her gikk det ofte på livet løs. Gud nåde den naive sjel som trodde han kunne engasjere hvemsomhelst til dans. Pikene ble holdt skarpt øye med for sjalusi lot til å være ensbetydende med mannsmot blandt apachene.

            Av de kjellere jeg har vært i liker jeg best ”L Cavenu de la Bolée” fordi de der har beholdt gatene og dagens liv i all denne historiske romantikken i dette kvarteret. Kabareten holder til i kjelleren til et nedrevet gammelt kloster ”de Saint André des Arts” og har vært brukt som fengsel, som møtested for revolusjonære og for literater, og er i dag tradisjonsbæreren av latiner-kvarterets esprit.

De er vittige her nede under de trange hvelv. De sier f.eks. at de ikke bryr seg om Amerika på betingelse av at Amerika bryr seg om dem, og om Tysklands opprustning og samarbeid med det øvrige Europa i alminnelighet og Frankrike i særdeleshet at det er synd – nå når de var kommet så godt i vane med å ha en bestemt fiende.

            Francois Villon som i dag holdes høyt i ære for sine dikts skyld var en utesvever av rang. Han har drept en prest, deltatt i tyverier og levd et liv verre enn den forlorne sønn. Stilt foran den visse død skrev han det lille og det store testamente hvor han gjorde regnskap for sitt liv. Han ble bare omtrent 30 år gammel, men enkelte mener Frankrike ikke har hatt større poet før Baudelaire som levde 400 år senere. Han er iallfall en eksponent for livet i Latinerkvarteret. Når studentene slår seg løs og lager galskaper i gatene, river ned skilter eller forsøker å bade nakne i fontenen på Saint-Michel-plassen, er de i hans ånd. Tradisjonen skal holdes ved like.

Det har vært studenter i dette kvarteret i over  700 år og mange av dem har studert andre ting enn bøker. For tiden har pengenes synkende verdi lagt en bremse på det bekymringsløse livet. Studentene må ta ekstrajobber for å holde det gående med de små rendez-vous’er på Dupont eller Capoulade.

            Luxembourghaven skiller Latinerkvarteret fra Montparnasse. Den er kanskje den vakreste parken i Paris. Studenter og kunstnere fra alle verdenshjørner møtes her foran Maria av Medici’s palée, gamle folk sitter på benkene og drømmer seg tilbake til sin studietid, de unge svermer og de aller yngste leker med små båter i bassenget. Matteau har hentet motiver herfra og Verlaine har sittet i skyggen under trærne og sett syner:

            -”Dans le vieux pare solitaire et glacé

            Deux spectres on evoque le passé – ”

            Her er minner nok. Men her er også liv for Paris’ evne til å suge til seg alt og til å gi uttrykk for alt er beundringsverdig, luften over byen gir som dampen over gryten lett inntrykk av at det som er nedi er avlet på egen gård. Det gjelder ikke minst kunsten.

Men Archipenko er født i Kiev, Chagall i Vitebak, Chirico i Hellas, Dali i Spania, Kisling i Krakau, Miro i Barcelona, Pascin i Bulgaria, Picasso i Malaga, van Dongen i Rotterdam osv., så det er en temmelig blandet gryte den Parisiske.

            På Montparnasse var den store tid et dusin år etter første verdenskrig. Den begynte så smått litt før med kunstnere som kom fra Montmartre, den første boble sprakk en aften på la Closerie des Lillas hvor de debatterende kunstnere knuste mesteparten av serviset, de andre kom i tur og orden på la Rotonde med drikkekonkurransene mellom Modigliani og Utrillo, på bistroene og på atelierene, inntil krakket i De forendete Stater stanset malerisalget i Paris.

De fleste nå kjente kunstnere har bodd på Parnasset eller i nærheten, de har deltatt i livet på Jockey og på Boule Blanche – men alt dette er eventyr og romantikk for i Paris arbeides det.

-”Avez vous bien travaillé?” – er den alminnelige hilsen om aftenen, svirebrødrene lever ikke lenger enn pengene deres rekker her, hvis de ikke har den gave som alle – absolutt alle- bøyer seg for – talent. Modigliani var en av disse fullblods.

Jeg husker år det var på moten at kvinner liknet menn, jeg husker cowboyer, negrer, japanere, de passerte revy i tankene, nå er de spredt for alle vinder, men det lange hår og den gustne hudfargen holder seg. Det er noe klosteraktig over de ytre tegn på at man har viet sitt liv til kunsten.

            Madame Rose er fremdeles på plass som portnerkone i Academie de la Grande Chauniere hvor Chistian Krohg har vært professor og hvor en venn av meg, Mazo, har vært det samme og hvor Sadkine er nå, og hvor jeg selv har vært elev en gang i to år.

Men Despieau spiser ikke lenger på la Coupole som han av og til gjorde etter et langt liv i fattigdom, og Antoine Bourdelle speiler seg ikke mer i sin selvkomponerte dress i rue Delambre. De gamle faste Croquis-tegnere som jeg trodde var udødelige, er nå borte, hånden nektet kanskje også til slutt for dem å tegne om og om igjen de samme akter. For baksiden av Montparnasse-medaljen, den tilhører visst ikke historien, den er heller ikke munter, den avbilder fattigdom og arbeid, selvmord og selvoppgivelse.

Og hvor der det blitt av alle som helt opp i støvets alder lever på minnene og at de en gang for lenge, lenge siden hadde noe som kunne betegnes som suksess – på Parnasset? Man kan synes synd på alle som ikke har hatt talent nok og som fortsetter å ta seg selv høytidelig. Men de har iallfall levd i nærheten av noe de har elsket. For miljøet har vært med på å skape den nye tid.

            Det vesentligste som er hendt med malerkunsten i vårt århundre kan nemlig sammenfattes i ett ord: Kubismen. Den er en reaksjon mot alt som er tilfeldig, mot alt flytende og mot alt som er temperamentsbetont. Den er en streng kunst som har fått en umåtelig innflytelse. Vi er kanskje selv ikke klar over det, men sannheten er at vi møter dens vilje til daglig i arkitekturen, i maskinindustrien og i vår egen følelse for tingene. Den er til stede når vi velger oss en blomsterkrukke eller en lampeskjerm. Den er så omfattende at vi uten å tenke nærmere over det ville si om en mann som valgte et objekt som ikke hadde noe med kubisme å gjøre, at den mann er helt utenfor.

I 1906 lot Cezanne falle noen ord om at ”naturens former kunne føres tilbake til kulen, kjeglen og sylindren”. Negrene laget sin kunst slik. Negerkubismen oppsto.  Men den kunne ikke overføres til oss uten videre. Cezanne hadde ikke strevd forgjeves og så begynte man å dele opp naturformene i enkelte bestanddeler. Et ansikt f.eks. kom til å se oppdelt ut og virke omtrent som fasettene på en slepen diamant. Det kom en periode i kubismens historie som ble kalt fasettkubisme.  Men nå ble ”portrettet” av virkeligheten såpass ulikt at man like godt kunne se bort fra likheten. Kubismen fremstilte seg selv. Det ble et vakkert puslespill som fikk navnet mosaikkkubisme. Deretter kom den rene eller abstrakte kubisme som overlot til kunstnerne å skape en verden av denne lære.

Parallelt eller direkte i forbindelse med kubismen har mange ismer sett dagens lys, det rene maleri, surrealistisk maleri, og hva de nå heter.

Noen vil vende tilbake til den ytre verden, til virkeligheten, og noen til den indre verden. Det er konfliktstoff nok. Noen idealiserer, noen dramatiserer, andre karakteriserer og atter andre ironiserer.

Og innimellom alt dette bestemt avgrensette i kunstens have står en liten villblomst: naivismen, eller for å si det tydeligere, den naive sjel. Man kan nemlig ikke ville bli naiv, det er noe man må være. Naturen har tittet opp igjen og så er det plutselig noen som sier; - men dette er da vakkert! Så har da de naive på sin måte vært med på rundgangen fra de alt for dyktige tradisjonsbundne malerne om analysen og tilbake til det viktigste.

De maler ikke lenger med øyet. De maler med sjelen. En pensjonert toller var den første. Han het Henri Rousseau med tilnavnet tolleren, le Douanier. Og så skulle man tro at kunsten hadde funnet tilbke til sitt sentrum. Men nei, det er trist å si det, de rene sjeler vokser ikke på trær og intelligensen går aldri med på å la seg begrave levende.

Hver gang mennesket nærmer seg lengselens mål forskyver målet seg. Ikke minst her på Montparnasse hvor det tegnes og males i hvert hus.

Men kafélivet er ikke som før. De store som var midtpunktet i det er her ikke mer. Det er gått med la Rotonde som med le Dome og la Coupole som det gikk med Flore: en sten kastes i vannet og så utvikles bølgene seg i stadig større ringer.

Picasso, Modigliani, Rousseau og Sartre var som slike steder. Etter disse kom bølgene i kunsten og i livet, det blir flere og flere av dem etter som årene går og gjør dem dovnere. Inntil Paris igjen presterer et nytt plump i vannet og skaper bølger som forplanter seg over en hel verden.

Paris er selv et slikt sentrum. Herfra går tråder ut til Normandi, til klippene i Bretagne, til de flate grunner ved Biscajabukten, til baskerene i Pyreneene, til palmene ved den italienske grense, til Jurafjellene og Elsass-Lothringen, det smertens barn.

Til dette sentrum kommer de alle steder fra, keltere, valloner, korsikanere og folk fra Algier, Tunis, Marokko, Afrika og India.

Paris er verdt en messe, som Henrik IV sa.

Helter fra Jean D’Arc til den ukjente soldat har betalt sine regninger. Kunstnerne har smykket dem, historien bevarer dem. Imorgen vil fiskeren ved Seinen være på plass igjen,. Mannen som selger østers på hjørnet vil sortere dem på ny, og gamle bøker vil bli solgt for fjerde eller femte gang på kaiene.

En økonomisk maler vil gå ut for å kjøpe petroleum, to nye vil sitte på en benk i Luxembourg-haven, og turister vil forlange å få lære Pariserne å kjenne til bunns på 6 nattetimer.

Slik lever Paris med sine 4 millioner, fra sparkepike på Folies-Bergere til den bekymrete mor som ikke er i stand til å hindre sønnen i å bli – kunstner.

            Jeg er siste gang i kveld på ”Au negre de Toulouse” 157 Boulevard Montparnasse. Therese som serverte ”i gamle dager” er ikke der mer. Det er nytt vertskap, Gilbert, og ny serveringsdame som godt kan gå for Therese om hun overhodet er i stand til å sløyfe det penselstrøk av romantikk vår hjerne er så god til å male over fortiden.

Det har vært mange norske her i tidens løp, i stamboken finner man navnene deres allerede på første side. Det er med restauranter og kaféer at de blir et slags hjem etterhvert. Jeg gir meg tid. Madame har vært i kjelleren etter en støvet rødvin og jeg tar den så gjerne.

Vinen er billig og vinen er god. Den gjør det lett å være i Frankrike, dette rike landet som lever fra dag til dag med sine gleder og bekymringer.

Sykdommen på vinstokken opptar vel en mann i Bourdeux, eksporten av hvitvin én  i Medoc, prisen på druevin en i Cognac, og mengden av eplevin en i Normandie. Jordens grøde beskjeftiger halvparten av landets 40 millioner. En bonde blir glad når han får solgt den melk gjetene hans presterer. Og de andre? Har ikke også de sine svin på skogen? En deputert blir smigret når han blir valgt til å forsvare en sak for en komite, en prest taknemmelig for sin lærdom når han kan forsikre sin venninde at himlen vil tilgi henne.

Livet kan være like enkelt som et bilde av Rousseau, men det kan også være like vrient å tyde som et bilde av Picasso.

Sier jeg f.eks. at franske poeter er triste, så er det like sant som det er usant, for hva er poesi? Sier jeg at franskmannen gjerne vil bli respektert og at hans høyeste begrep er ære, kan en spørre seg seg: Hva er ære? Og sier jeg om det vakre franske sprog at det fremelsker tankens klarhet, så kan jeg spørre meg selv igjen, klarhet over hva? –

            Madame ønsker meg velkommen igjen. Jeg går ut på Boulevard Montparnasse og nedover mot la Coupole. En marokkaner står i et portrom med sine tepper. Han ser opp på himlen om det vil komme mer regn. En concierge i filttøfler skynder seg inn i et annet portrom, han hadde vært ute etter brød. Venner av Rodin og Balsac har satt opp bronsen over den store forfatter i Carrefoure Vavin. Slobrokken og natten hyller mesteren inn i seg selv.

 

                                   -  - -

 

|                                   Kunstnere

            Det er 50 tusen kunstnere i Paris. Men det er flere gange 50 tusen som tror de er det eller i det minste en gang kunne ha blitt det om ikke – 50 tusen omstendigheter hadde hindret dem i å bli det.

            Det er først og fremst den litterære produksjon som er ettertraktet. Skolen holder klassikerne høyt i ære og lærerne ønsker intet mer enn selv en gang å prestere et litterært verk. De lar da også elevene forstå at det ikke fins høyere mål i denne verden enn å bli forfatter. De lar skinne igjennom at de selv har arbeider liggende i skrivebordskuffen og at de i grunnen er å betrakte som en person på vei fra alle gutters drøm mot tidens store forbilder som er de litterære menn.

Fransk ungdom blir vant til å se opp til talent og geni. De blir vant til å bedømme omgivelsene etter intellektet. De får lyst til å prøve krefter og selv om det ikke lykkes å vinne helt frem vil de beholde følelsen av å ha vært i kontakt med kulturen. Dette typisk franske fenomen gjelder ikke bare litteraturen, men alle grener av kunsten. Det er blitt til en livsinnstilling de ikke kan løpe fra. Selv erindringen om en gang å ha vært i berøring med kunsten er nok til å gi dem følelsen av hvor de egentlig hører hjemme.

            Tout-Paris er en begrenset grenseløs forenkling som til enhver tid bestemmer de små og store knall og fall i kunstens verden. Bare det en gang å ha vært i dette miljøs ingenmannsland er det samme som å få beholde for resten av livet en duft av en eksklusiv parfyme.

            Hva lever de fleste kunstnere av? Av sin kunst lever de i hvert fall ikke, den lever de for. For den vanlige historien om kunstneren som hver dag betaler inn sin siste kopp kaffe med sine aller siste sous, den går ikke. Han sitter der år ut og år inn i den samme situasjon og et sted må han jo hente disse sine aller siste sous fra. Følgelig har han ordnet seg på et vis, på på tusen vis, på 50 tusen vis.

            Maleren Mr. B. f.eks. solgte aldri et bide. Det var ikke fordi han hadde villet om han hadde hatt sjansen, men den ene gang han ble antatt på Salon d’Automne fikk han ikke solgt. Og alle de andre gangene hadde han vært forhindret i å få selv denne sjansen, fordi han var blitt refusert. Han var allikevel og uten diskusjon en av utstillerne på Salon d’Automne. Hans kone Jeanne hadde en systue med 35 syersker. Hun var et driftig menneske. Og dessuten meget klok. Og Mr.B. var vakker, det må man si, en herre med fin smak og et uklanderlig ytre. De 35 syersker hadde grunn til å misunne Madame. De hadde også grunn til å beklage henne. En ulykke hadde for alltid svidd hunden av den ene siden av hennes ansikt. Mr.D. hadde kanskje kunnet få en vakrere livsledsagerinne. Men aldri en mer trofast. Deres hjem var fylt av Mr.’s malerier og samtalene kretset alltid om kunst som de aldri ble trette av å ta opp til vurdering.

            Eller billedhuggeren Francois D., en entusiastisk og charmerende mann og en alltid smilende kamerat. Hvorledes han klarte å holde det gående var lenge et stort spørsmål for meg. Hans foreldre var godt situert, de tilhørte det borgerskap som har forbindelser og som strengt  holder på den plus det de har erobret. Faren hadde en stor stilling i industrien og familien bodde i et av de kvarterer som i seg selv er en reklame for sine beboere. Så fikk han vel litt hjemmefra? Nei, det gjorde han ikke. Han hadde fått beskjed om en gang for alle at hvis han ikke ville foreta seg noe annet, hadde han ikke mere å gjøre der i huset. Så holdt han seg borte og begynte et liv i kunsten. Han holdt til i en kjeller i mange år. Hans begeistring var maleri. Han døde fattig i 1936.- Hva fikk han utrettet? Tja, saken var den at han hadde et umettelig behov for alt som var delikat og  yndefullt. Han kunne finne charmerende sider ved gjenstander som gikk hus forbi for meg. Jeg måtte ofte beundre ham. Han kunne få meg til å synes om ting som ikke akkurat var i min gate. Han var utrettelig i sin iver og en typisk eksponent for den gode franske smak.. Så skulle vel alt ligge til rette? Den gode franske smak det her er tale om har ingen levedyktig presse. Den kretser om objekter sm har levd sitt liv fra rokokkotiden. Den rommer alt det ingen lenger orker skrive om. Følgelig var veien til berømmelse ikke kortere for Francois D. enn for andre. Og da livet, ifølge ham, alltid har sine vakre sider, så ble hans arbeider etterhvert også vakrere og vakrere. Noen sa søtladne. Det endte med at han leverte små dekorasjonsfigurer til et par forretninger, den fineste lå et sted ved Madelaine-kirken.

Francois D. var dessuten i mange år forlovet med en nydelig madamoiselle som dessverre ikke skjønte stort av kunst. Men hun hadde en bourse og ved hjelp av den holdt hun små sammenkomster. Hun hjalp ham vel også av og til, det kunne ikke være så lenge før Francois ble mere kjent og så kunne de gifte seg og bli mottatt i familien. Hun var sant å si ikke særlig interessant. At Francois hadde et godt havn som engang skulle bli hennes, det var vel kort fortalt hva hun tenkte på. Francois holdt liv i henne, ikke med penger men med sin alt omfattende begeistring, og det var ofte pussig å legge merke til hvorledes han greidde å få smilet frem på hennes forbeholdne, kjølige ansikt.

En dag kom han temmelig oppspilt bort til mitt bord på Domen og fortalte at han hadde vært utsatt for en hendelse som hadde gjort mer inntrykk på ham enn det som var hendt ham i krigen 1914-18. Han hadde stått et sted på Montmartre og kikket inn i et vindu fylt med de aller  merkeligste  antiiviteter. En bil hadde plutselig tatt ham på støtfangeren og kjørt ham gjennom ruten og på hodet inn i antikvariatet. – ”Mon dieu!” Slikt opplevde jeg ikke i 1917-18”.

-”Og allikevel, det hendte vel et og annet dengang og?”

-”Jeg så nesten aldri en fiende. Vi lå nedgravd. Et eneste bajonettangrep var jeg med på, men det var som å løpe blindebukk. Tåken var så tykk at vi kom bort fra hverandre. Jeg gikk og gikk, så ropte jeg på mine kamerater, men fikk ikke svar. En gang så jeg konturene av en soldat. –Er De fransk, ropte jeg. Han svarte ikke. Men konturene han laget i tåken var lite charmant. Jeg snudde og gikk til venstre, stadig til venstre. Nærmere har jeg aldri vært fienden.”

Han lo. Han lo i det hele ofte. Jeg skjønte ikke at en så troskyldig sjel var blitt utstøtt av familien.

”Jeg er blitt mottatt der en gang”, sa han, ”Det var  11. september 1918. Jeg tok inn til Paris på permisjon og hadde ingen ide om våpenstilstanden. Da jeg kom ut fra Gare du Nord ble jeg løftet høyt til værs av begeistrete menn og kvinner. Jeg må ha laget en underlig figur, jeg satt og gråt, gråt! Mon vieux. Og de bar meg helt hjem til min far og mor og ringte på klokken”

-”Og så ble du mottatt?”

-”Meget korrekt, je t’ assure, meget korrekt.

Min mor gråt og min far kom med et glass vin. Men vi ble stående. Tres curieux, n’est ce pas? Og jeg som ikke hadde satt mine ben på jorden fra Gare du Nord – nå fikk jeg bruk for dem”

Han sa dette uten bitterhet. Han kom snart tilbake til dagens hendelse.

”Mon vieux, har du aldri blitt tatt av en støtfanger? Jeg forsikrer deg, det var fantastisk. At jeg ble kjørt på hode inn blant alle de antikviteter jeg nettopp hadde stått og tenkt på at de skulle jeg gjerne ha eidd!”

Han lo henrykt. –

”Og se på meg, ikke en skramme, hva?”

Han tok av seg hatten.

-”Unntatt denne”, sa han og viste et skrått skjær i hodet.

            Eller tegneren T. Han var av de ivrige croquis-tegnere på La grande Chaumiere og Colarossi. Alltid med mappe. Alltid med svarte fingertupper. Og alltid med for litet penger. (Jeg romatiserer ikke dette med pengene, det var nå engang slik).

Han tegnet godt. Hans strek var kraftig og stor og de kromme og rette linjer vekslet lekende sikkert om volumene. Det var ingen ting å si på hans dyktighet. Mange la merke til ham på croquis-kursene. En av dem var den rødhårete enken med pudlen. Vi hadde vært sammen hos henne en gang på en mottagelse. Hennes hjem var av de fine. Hun hadde til og med vitrine. Hun var så! opptatt av –”le dessin”. F. ble hennes lærer. Hun ble aldri trett av å lære av ham. Hun ville ha ham hver kveld for korrektur. Men en dag ble F. trett.

-”Hun vil lære mer enn å tegne”, sa han, ”men jeg har gitt klar beskjed om at en gang i uken får være nok. En gang i uken! Fra den tid hadde ikke F. for lite penger. Han betalte til og med for Nivette, den vakre modellen. De var sammen morgen, middag og kveld. Unntatt en kveld i uken.

            Utlendingene greier seg på forskjellig vis. Som oftest har de en forbindelse i sitt hjemland. De melker den kun så lenge det er melk igjen og så forsvinner de fra Parnasset.

Nye kommer i deres sted, stadig nye. Få greier å holde det gående i Seinestaden i lengre tid. Det skal det talent til. Van Dongen har greidd det, Foujita også. Men så vifter U.S.A  med sine vakre kvinner og sine gode dollars. De mindre kjente er det flere av og deres historie blir ikke så ofte fortalt.

            En japaner har hva jeg vil kalle følelse for standard. Han må ikke vise seg liten for europeere. Han kommer til dette kunstsentrum for å lære og han lærer det fort. Han går nesten uten unntagelse godt kledd. Han gjør ingen feil. Han forteller ikke stort. Han arbeider og smiler. Men han røper seg av og til.

En kveld Shimudzu og jeg var i sirkus kom det inn en tropp japanere. De var trapeskunstnere. De gjorde sine saker så glimrende at jeg ville ha vært tilfreds om jeg kunne ha sagt at de var fra Oslo. Maken til smidighet. Men Shimudzu gjemte sitt hode i hendene. Han så ikke opp. Jeg fikk det da tilslutt ut av ham; Japanere skal aldri vise seg slik for europeerne, sa han, aldri.

            Sato het en annen billedhugger. Han tok så godt etter livet på Montparnasse at han til og med satte rekord i å drikke cognac. Man måtte bli glad i Sato til tross for at hans landsmenn ikke alltid kunne godta ham sent på kvelden. Han inviterte sin greske venn Athanase og meg til en japansk middag i et japansk hus i et fint strøk ved Etoile. Ingen så at vi kom, ingen så at vi spiste, ingen så at vi gikk. Det var ordnet med dobbelte dører over alt også inn til vårt chambre separe, den innerste døren var til og med polstret. Vi holdt et svare leven der inne, det ble hva man kaller en stor aften. Men hver gang Sato ringte på oppvarteren bønnfalt han oss om å sitte pent til bords. –

Tjenerskapets respekt måtte ikke tapes. –

Sato kom seg omsider ombord i en båt i Marseille sammen med en avstøpning av Thesee, og Shimudzu drog et år senere samme vei tilbake til Japan hvor hans familie for lengst hadde valgt kone til ham.

            En amerikaner er mer business-minded. Jeg har sett atelierer med bonede gulver og musikktribune og leiligheter med familie og nurse. De derover har visst ennå  ikke fattet ideen ved en fattig kunstner. Følgelig er han rik. Følgelig selger han til dobbelte priser. Man kan bare se på de flotte studios de har i Paris for å skjønne at det ikke er småtterier.

Mr. S. het en av dem. Jeg traff ham i 1924, i 1925 og i 1928. Han var fyr og flamme for El Greco. Han arbeidet intenst for å holde en utstilling i New York vinteren 24-25. Hans forkunnskaper var små for han var egentlig bankmann. Men det skulle gå, - oh my!

I 1925 fortalte han meg at han hadde reklamert for 2500 dollars og solgt for 5000. Det ble nok til en ny vinter i Paris. El Greco var stadig hans ideal. I 1928 traff jeg ham siste gang. Han hadde holdt en ny utstilling i New York og solgt for 2500. –”Bad luck!”

-Oh no, nå er jeg igjen businessmannl Og en stor en! Jeg er finansens El Greco!” – sa han. -  Og da så.

            Men tallet på dem som gir opp er ikke stort. Tallet på dem som tar sitt liv er større. Og tallet på dem som dør langsomt er størst.

-”Jeg har strevd hele mitt liv”, sa en gammel billedhugger. ”Det har ikke lykkes for meg – og allikevel, de andre får gjøre det for meg.”

Han hadde gitt opp håpet for seg selv, men ikke Håpet – det med stor H.

            Og med disse enkle ord tror jeg å ha kommet nær det man benevner ”luften i Paris” eller ”Pariseratmosfæren”. Det er det forøvrig mange som har trodd når de skriver om den. De har trodd at de har greidd å besvare et spørsmål som i seg selv er et spørsmål. Når man er nervøs og går til en lege og får greie på at man er nervøs, så får man legens attest for at man er nervøs. Når man engang har fått Pariserluften i brystet så har man den der for alltid. Det er en uhelbredelig sykdom. Men det er en sykdom man ikke ønsker å bli kvitt.

            Det kan ikke nytte å regne opp alle ting som fins i Paris og si at det er summen av disse ting. Alt fins i Paris. Jeg vet ikke om noe som ikke finnes der.

Jeg ble engang nektet adgang til en slik flott restaurant med den begrunnelse at mine kamerater og jeg manglet snipp. Vi var unge dengang og snipp var noe tøv.

Men høyre Seinebredd er ikke venstre. Allikevel skiltes vi fra den staute kaukasier med følesen av at han innerst var hjertelig enig med oss. Det var bare denne bagatell av en bestemmelse som han meget mot sin vilje dessverre var nødt til å bøye seg for.

Kall alt dette høflighet. Det er allikevel mer. Si til Mr. le  patron at i denne restauranten har jeg spist mange ganger før i tiden da innehaveren het Mr. Loubet og han blir ikke trett av å hedre deg med sin spesielle oppvartning. Si til en garcon at du er her for første gang og han vil gjøre sitt til at det ikke skal bli den siste. Si bonjour til en kelner som du er blitt servert av til daglig og han vil vite av seg selv om du skal ha kaffe eller øl.

”Naturligvis”, vil han si, ”Une biere, det er varmt i dag Monsieur”.

Og skulle du en dag bli forbauset over at din tjenende ånd er ute av humør, så har du din sjanse til å hjelpe ham litt til gjengjeld. For at alle parisere står i stor gjeld til kelnere er sikkert nok. Og at denne gjeld ikke lar seg betale med penger, det er mer enn sikkert nok.

Pariseratmosfæren er denne liketille omgangsformen. Den gjør det lett å leve for forretningsmannen på avenue de l’Öpera, for sangerinnen på Montmartre, for studenten på boul’Mich., for litteraten på boul’St.Germain-des-Pres og for maleren på Montparnasse.

            Vi satt på en liten fortauskafe en dag, to franske kunstnere og jeg. De to arbeidet meget forskjellig og var ikke hva man kan kalle venner i kunsten, men de var samtidige og holdt et kameratskap gående:

-    Jeg blåser i alt. –

-         I kunsten også?

-         Ja, i alt, absolutt alt.

-         Det forstår jeg – når det gjelder deg.

-         Det forstår du ikke, ikke!

-         Kunsten er en veldig sak.

-         Enig! Men du forstår allikevel ikke, kunsten er ikke veldig, når man arbeider med kjente ting, livet idag er livet idag og ikke det igår.

-         Cezanne bygget sin kunst på gårsdagens kunst skal jeg si deg.

-         Selvfølgelig, han laget et helt nytt hus, ikke fordi han brukte de gamle teglsten, tro ikke det, det er ikke saken, men fordi han var ny som arkitekt.

-         Det er hva jeg oså mener.

-         Er du sikker på det?

-         Selvfølgelig.

-         Hvorfor lager du da ikke noe nytt?

-         Vel, ikke alle er Cezanne, man arbeider, det er alt.

-         Men utgangspunktet, det nye, tiden?

-         Det må komme som det kan, mitt temperament er som det er, jeg følger det.

-         Vel, det blir en kunst, muligens med temperament, muligens med esprit – men tanken tilfredsstiller den deg?

-         Herregud, gamle kamerat, jeg er ikke spekulativ som du.

-         Jeg er ikke spekulativ!

-         Jovisst er du det.

-         Og allikevel, kanskje er jeg det, det kommer av – jeg liker ikke denne varme, elskverdige kunst, all verden kan gjøre saken, folk har sett slikt før og de liker det, og det vet du, det lar seg selge.

-         Jeg ser ikke noe galt i at folk deler min smak.

-         Eller at du deler folks smak!

-         Du er innmari.

-         Jeg tenkte ikke akkurat på deg

-         Som du vil, mem du som er abstrakt, du kan ikke abstrahere den og den kunsthandler, det og det kunsttidskrift som holder deg oppe.

-         Hvorfor skriver man om meg? Jeg blåser i det !

-         Du lyver, jeg tør banne på at du nyter snobbenes usikkerhet.

-         Hva har jeg med det? Alt begynner på en eller annen måte.

-         Du er med på å understøtte et nytt aristokrati, hvis grunnvoll er redslen for ikke å forstå.

-         Det er verst for dette aristokrati selv hvis det har det slik, jeg tror det ikke.

-         Un noir!

-         Deux!

-         Nei, gamle kamerat, du tar ikke kunsten alvorlig.

-         Du mener høytidelig? Du har rett. Alvor og alvor – hva er alvor? Hvis du i natt malte et bilde som var 10 ganger bedre enn noe du hittil hadde gjort, med hvilke øyner ville du da se på alt ditt tidligere alvor?

-         Som et nødvendig grunnlag for dette gode bilde. 

-         Men det kan aldri i evighet bli godt uten at du glemmer deg et øyeblikk  - glemmer- nettopp alvoret! Det er avstanden fra tingen som skaper kunst av tingen.

-         Nettopp når du blåser i alvoret, nettopp da – og ikke før – kan du bedømme det. Kunsten er som en bumerang, du kaster den ut – og vinden, luften, jeg vet ikke hva, snur den. Klovner som er dømte til latteren blir som oftest grepet av livslede. Hvorfor? Og hvorfor skulle ikke vi som er dømte til alvoret trekke på smilebåndet. Er vi ikke begavet nok? Går vi fremdeles rundt og tror vi kan frelse verden? Har du ikke lagt merke til at gamle folks visdom i meget består i at de er likegyldige over for ungdommens såkalte alvor? Og har du ikke lagt merke til at ingen blir godtatt som dommere i en sak uten at partene er enige om at han er uinteressert? Hvis han ikke var det, ville han ikke være i stand til å forstå saken, som er alvoret hos begge parter. Nei, gamle kamerat, snakk ikke til meg om alvor.

-         Du sa du blåste i kunsten?

-         Sa jeg det? Ja, kanskje, jo jeg sa visst det, selvfølgelig gjør jeg det.

-         Tenk om de som kjøper dine merkverdigheter begynner å blåse i din kunst.

-         Hvorfor gjør de ikke det? Det er hva de skulle!

-         Det er den rene farse!

-         Akkurat ikke. De som ikke har avstand kan ikke forstå. Kunst er et objekt som virker på sansene, ikke sanseligheter som virker på et – subjekt.

-         Jeg kan ikke nekte for at det står kulde av ditt resonnement.

-         Selvfølgelig er det kjølig, en mann som svetter forstår ikke annet av verden enn at han er tørst.

-         Jeg skulle for mitt vedkommende iallfall ønske at folk ble like opptatt av mitt bilde som jeg har vært det-.

-         Gå til realistene! Folk er veldig opptatt av realiteter, ser det ut til. Men de elsker det ikke på noen måte, de kan bare snakke om det fordi alle forstår det, eller for å si det annerledes, fordi ingen er så dum at han ikke forstår det. Det de egentlig liker i bildet er noe ganske annet.

-         Jeg tror jeg vet hvor du vil hen – til den rene kunst.

-         Du har rett. Om man kunne komme dit.

-         Det blåser du altså ikke i?

-         Nei! – Nei!

Det ble en lang pause. Folk kom og gikk på gaten. Det var kaldt og jeg tok frakken tettere over knærne. Det var visst ikke mer å si så vi betalte og gikk. Men før vi skiltes, ble det allikevel sagt litt til:

-         Si meg gamle kamerat, det er noe jeg ikke får til å stemme. Når du lager din rene abstrakte kunst, da er du altså alvorlig?

-         Han nikket.

-         Vel, men vær forsiktig, at ikke ditt alvor kommer tilbake som den bumerangen du snakket om, du vet det er godt å le på det rette tidspunkt!

De lo. Vi kom ut på Boulevarden. Trafikken gikk som før.

 

                                         -   -   -

 

                                         3 store.

Det er ikke godt å presentere de 3 store franske billedhuggere fra 1.halvdel av vårt århundre uten å nevne Rodin. Han døde i 1917 og etterlot seg et virvar av gips, bronse og marmor. Hans grav er på eiendommen i Meudon foran fasaden fra chateau d’Isay. Her ute er også hans atelier fylt av gipsavstøpninger. Men hans museum er i Hotel Biron, 77 rue de Varennes ved Invalide-Domen. Dit vandrer kunstnere og turister i en jevn strøm år etter år. Det er som å komme i en kirke. Selv kunstnere som tar avstand fra ham gjør det med hatten i hånden.

Antoine Bourdelle har en gang sagt om ham ”at det fins ikke i hele kunsthistorien en mann som har forstått modelleringens intense kunst bedre enn Rodin. Det kommer heller ikke i fremtiden til å oppstå en billedhugger som kan gjøre ham rangen stridig.”

Men alt han gjorde er bare bruddstykker. Han savnet samhørigheten med arkitekturen, med det konstruktive prinsipp og med det lys sm elsker å modellere de store, enkle formene. Andre billedhuggere tok opp disse problemene.

En av dem var Antoine Bourdelle som drømte om å skape et menneskenes tempel. Han ville knytte skulpturen til arkitekturen, og delta i et skapende samarbeid som skulle bli et monument over vår tid. Dette hørtes lovende. Programmet var jo ikke nettopp beskjedent, men han trodde faktisk på det selv. Den gang det greske tempel og den gotiske katedral ble bygget, da var det tider til! Ikke som i dag hvor selv det største geni, Rodin, ikke kom  lenger enn til det løsrevne stykke skulptur.

Selv Rodins helvetesport, som var den eneste bestilling denne mester fikk i forbindelse med arkitektur, selv den gikk – til helvete! Det ble ikke noe av bestillingen. Rodin laget sin berømte port uten praktisk betydning for noe byggverk eller noe menneske, dørene er lukket for bestandig og kan aldri åpnes. Dette måtte være galt, mente Bourdelle. Billedhuggeren var blitt henvist til å skape i et tomrom, men hans rette plass var i forbindelse med tidens sosiale liv og de byggverk som ble skapt i forbindelse med det.

Han fikk bare en gang leilighet til samarbeid og det var med arkitekt Beret da Theatre des Champs-Elysees ble bygget. Tiden er åpenbart ikke av de store. Arkitektene liker best pyntelig skulptur på en avgrenset, åh! så liten arkitektonisk detalj.

Bourdelle gikk tilbake til arkaisk, gresk skulptur og til gresk mytologi, og så bygget han opp en kunst som han mente var sterk og konstruktiv. For solid måtte det være, han hadde ikke for ingen ting begynt sitt liv som snekker. Han var stolt av det. Han ble aldri trett av å fortelle oss elever om at hans kunst sto på sikker grunn.

Han var den mest inspirerende lærer jeg noensinne har hørt korrigere kunst. Men han løp av og til løpsk.

En dag viste han oss en avstøpning av en arkaisk Apollo. Hans begeistring var uforbeholden,

-”men, sa han, ”kom her skal dere se et hode jeg har laget!”

En annen dag hadde han sett  en  krittegning av en fisk som en av de fattige som sover under Paris’ broer hadde tegnet på kaimuren.

”Den er så enkel, ” sa han¸” så enkel”.

Og så tok han en bite gips og tegnet den enkle fisken på veggen i atelieret. Men han fikk den ikke riktig til. Den ble ikke enkel nok.

Det var merkelig å se ham streve med å bli enkel, Han var nemlig ikke enkel.

      Best kjent av hans arbeider er ryttermonumentet over general Alvear i Argentina og Herakles med buen. Den siste hadde han først bare tenkt som et tegnet forslag til en plakatkonkurranse  Så kunne han ikke slippe ideen. Slik var det med mange av hans ting, de ble til på tegneblokken som lå på nattbordet.

-”Om dagen reflekterer jeg over det jeg har tegnet om natten”, sa han.

Hans popularitet er omstridt. Kunstneren som stanser ved det delikate i det lille format liker ham ikke. Men så snart de kommer opp i det store format kunne de ha godt av en porsjon av hans esprit, det er min mening.

      Charles Despieux var ikke plaget av de store ideer om kunstens sosial oppgave og de store vuer sm var en følge av dem. Han var beskjeden og fordringsløs. I mange år arbeidet han i fattigdom. Et lite hode av en av pikene fra hans hjembygd, Les Landes, kunne oppta ham helt. Modellene fant han av seg selv fordi han så at de var vakre. En vaskepike fra kvarteret han bodde i var oppgave nok for ham. Det var ingen utgifter forbundet med å oppdage skjønnheten hvor andre ikke så den.  Det var riktignok heller ingen inntekter forbundet med å lage den. For det tok si tid før den travle kunstskjønner så hva han hadde sett.

Så var han kanskje opptatt av å lage byster av de peneste i sin lille verden? Ja, det var han, men ikke av de i iøynefallende pene, slike som folk vanligvis selv legger merke til. Han ”så” det vakre andre ikke la merke til. Det var kanskje en arv fra Rodin denne evnen til å ”se”. Han så den fattige sjel hos en fattig pike i en stor, stor verden. Og han ga uttrykk for den.

De bitte små sigarettstumpene hopet seg opp på kavaletten som ble dreiet rundt og rundt, dag etter dag.

Så støpte han en dag i gips. Og dermed var han ferdig? Nei, han var ikke ferdig. Gipsen ble tatt frem om og om igjen. Så en dag var bronsen ferdig. Det var den store dagen. – Tiden gikk og Despieux fikk bedre råd. Bronsen var allikevel ikke ferdig. Han kunne ta tre avstøpninger før han ble fornøydd.

Siste gang jeg så Despieux var på la Coupole i 1935. Han satt i et selskap av amerikanere. Penger spilte ingen rolle, bare han kunne tenke seg å modellere en av dollarprinsessene.- For nå var han berømt over hele verden. Jeg har aldri møtt ham så fin. Ny dress hadde han og et slips med hvite prikker. Men det var sikkert ikke det samme for ham å få seg presentert modeller. Den gode gamle tiden da han selv grov frem gullstøvet. –

Og da han døde i 1946 var det siste han ba om å få hengt opp noen tegninger fra ungdomsårene over sengen. Det har Osouf fortalt.

Jeg har vært noen ganger i hans atelier sammen med les copains. Han var meget charmerende. Øynene hans ble som uglens når han kretset om skulpturene på kavaletten, han så tvers gjennom overflaten og innover i det ukjente.De ble skøyeraktig ondskapsfulle når talen kom inn på enkelte oppreklamerte kolleger, og de ble fulle av gutteaktig liv når han pratet om å gå på harejekt.

      Aristide Maillol er fra Bonyuls-sur-Mer, et sted nær Spanien ved Middelhavet. Der arbeidet han vinterens tid, ellers holdt han til i Marly-le Roi, en halv  times reise vest for Paris. Han er den store blant de 3 store. Folk som går i museer vil støte på ham hvor de enn er. Det er bemerkelsesverdig i vår isme-neurasteniske tid å kunne konstatere at det går an å seire også på den klassiske tradisjons vei. Han er ikke alene om å bevise det. Det var en nye Venus fra Milo han lengtet etter å skape. En ny Afrodite. Selv var han naturligvis Paris som ga henne eplet. Han mente hun måtte være fra et bestemt sted i Frankrike fordi han en gag hadde sett henne lys levende der.

Det er for så vidt like eksklusivt som en bemerkning av Rodin: - Kvinnen, sier han, er i full blomst bare 2-3  måneder av sitt liv. Resten av livet er stigning og fall. –

      Maillol var kunsthåndverker og maler til han ble 40 år. Først da ble han billedhugger. Så brukte han de siste 33 årene til å arbeide på sitt idalbilde. Dette bilde ble et i alle deler plastisk bilde. Å plassere kvinnebrystene f.eks. var for ham et stort problem.

Han nevnte grekerne, Michelangelo,  - avstanden fra sagitalplanet. Han tvilte på om han noensinne kunne greie det problemet. Og det var andre problemer, han modellerte, skrapte gipsen, kjelte for bronsen – det ble aldri snakk om å ble ferdig. Jeg har sett ham modellere. Han slikket på tommelfingrene og gned ørbitte lite på en statuette. Jeg nevner dette primitive draget fordi vi i Norge blir presenert for et helt bord av tannlegeinstrumenter som bevis på hvor innviklet Vigeland kunst var.

Jeg nevner det fordi jeg mener at lysten til å arbeide med en sak, på alle livets områder, er viktigere enn redskapene man tror å måtte ha for å nå frem.

Mennskene har ti fingre, med dem kan man lage skulptur. Langt, langt inne i hodet på enkelte sitter synet. Med det lages skulptur. Renor laget sin Venus uten bruk av fingrene. De var kroket av gikt. Selv satt han i en rullestol. Men synet i hans indre dikterte assistentens blinde hender.

Maillol var en enkel mann. Han samlet på leirklumpen, gipsbiter og stener, små ting ganske visst, men materialer, materialer. Han var til det ytterste økonomisk. Huset hans forfalt, ugresset vokste fritt, skulpturene lå for vær og vind under et simpelt bølgeblikktak.

 

      Jeg har nevnt litt om 3 store billedhuggere. Der er flere og enda flere på andre områder i den store kunst som består i å sette form på livet. Franskmennene er gode til det. Det gamle problem om form og innhold er aristokrati. Form og innhold er kunst. Så enkelt er det. Og allikevel så vanskelig. Bak den minste ting, som den f.eks. å skape en ny damehatt, ligger evner og miljø, og bak dette igjen ligger tradisjon. Arbeidet med alt dette er hva man til daglig mener med ordet kultur.

 

 

                             Den franske stil

Vi er så vant til å høre om jernbetong. Vi er barn av stålet og betongen og av alle de nye materialene som dukker opp i bygningsindustrien. Bare arkitektene vet hvor meget vi skylder Frankrike også på dette området. En franskmann tok patent på jernbetong allerede i 1867. Det var også Frankrike som ble hjemlandet for en konstruktiv og stilistisk utvikling av de muligheter som bød seg. Når vi idag hører om den store, moderne bygning som le Corbusier fullender i Marseille, forbinder vi ikke mer med det enn at her foregår det noe. Men le Corbusier har ikke holdt på med stort annet enn å foredle byggekunsten de siste 50 år. Han heter egentlig Jeanneret. Han er ikke bare arkitekt, men også maler og har skapt en kunstretning som heter purisme etter det latinske ordet purus som betyr ren. Konstruksjon, geometrisering og forenkling preger denne retningen. Vi møter hans vilje i maleriet, i bruksgjenstander og i bygningskunsten. Det er først og fremst hans stil vi ser over alt hvor vi møter funksjonalismen, ikke bare i Frankrike, men over alt i verden helt til den mest bortgjemte krok hvor bøndene korser seg foran et nybygg:

”Jaså, skal det være funkis?!”

      To ting kan skape ny stil, det er nye materialer og nye konstruksjonsprinsipper. Når det gjelder funksjonalismen var begge forutsetninger til stede. Men når det gjelder spissbuestilen var bare den ene til stede: konstruksjonsprinsippet. Stenen, det gamle bygningsmateriale ble brukt som før. Men en eller annen gang i det 12. årh. fant man på en lettere måte å slå hvelv på. Man gikk over til å bruke ribber. En spissbue, som består av to sirkelsegmenter, kunne slåes til samme høyde med forskjellig spennvidde. Det hadde man tidligere ikke greidd. Det romerske hvelv er alltid bygget på et kvadratisk grunnplan. Det gotiske kunne nå også bygges på rektangulære grunnplan. Dermed fikk hvelvene en annen karakter som gjorde det mulig å følge kirkebyggets karakter. Ribbene ble etterhvert elegantere, spennet høyere og trykket tydeliggjort helt ned gjennom søylene som fikk et sterkt profilert snitt.

Derved kom det vertikale med i spillet. Kirkene kunne bygges med høyere hvelv, inntil 40 meter. Ble trykket for stort laget man strebebuer og forstøtninger utenfor selve kirken. De store flatene fra før ble løst opp og man fikk i stedet vindusgrupper. Var der fremdeles flater, ble vinduenes trepas og firpas brukt også her, og slik ble arkitekturen krydret med profiler, med småspir, krabber og bladverk. Vi har en rikt smykket vertikal stil. Kirken ble som et helgenskrin overdådig utstyrt med figurer av hellige menn og kvinner.

      Til å begynne med ble det bygget mest rundt Paris, i det land som heter Ile-de-France. Byen var blitt en verdensby og dets universitet et sentrum for Europas lærde. Tiden omkring år 1200 til 1250 var den rikeste. Kirken og dens menn hadde en stor plass i sinnene. Spissbuestilen med sin glimrende teknikk utløste alt hva tiden begjærte.

      Den franske stilen bredde seg ut over landets grenser. Man snakker om engelsk og tysk gotikk. Stilen utvidet seg fra de spede forsøk i unggotikkens dager over høygotikken, til den flammende stil hvor alt etterhvert gikk i oppløsning. 300 år senere kom den i vanry. Rennessansens menn gjorde narr av stilen som de mente hadde ødelagt antikken. Vasari kalte den gotisk. Men vi ser nå annerledes på det og beundrer denne stilen som jeg tidligere har nevnt burde hete den franske.

      For Frankrike er gotikkenas hjemland like sikkert som Italien er renessansens.. Mellomalderen, sier vi, den mørke mellomalderen.

Men aldri har livet vært lysere enn da. Man må helt tilbake til de første kristne for å finne en tro som var like sterk. Det er en henførelsens stid. Jorden nærmer seg himmelen med fantastiske skyskrapere av sten. De amerikanske brødre av jern og betong av i  dag er nærmere himmelen målt i meter, men uendelig lengre vekk fra den målt med åndelige mål I alle etasjer, selv i de øverste, sitter folk med bena på bordet og handler. Målet er bare selvopppholdelse. I mellomalderen var den evige hengivelse målet. Det er bare naturlig at det ble det franske folk som ga oss bildet av denne tiden. For det første fordi det alltid har holdt følelsen i ære, og for det andre fordi det har i seg evnen til å gi den form.-

      I et kvart årtusen drev folket på med å bygge disse høyst uøkonomiske hus. Aldri har åndsarbeidet blitt høyere vurdert. Aldri har den menneskelige sjæl blitt tolket rikere enn da. Og så snakkes det om den mørke mellomalderen. –”Det ble lys” står det på det bladet Gutenberg trekker ut av sin presse på David d’Angers’ statue av ham i Strasbourg. Men disse symbolske ord kunne med like stor rett stå skrevet over mellomalderens byggverk.

      Jeg har sett de fleste katedraler i Frankrike. Noen av dem har jeg besøkt flere ganger. Alltid er jeg blitt stående i undring og beundring. Aldri er den tanke falt meg inn at vi er kommet lenger i dag. For her er liv, religion og kunst samlet i en eneste ide fra portalene nede ved jorden til liljen og korset på tårnene høyt mot himmelen.

      Middelalderens folk eide en enhet i sine forestillinger som nyere tid kan misunne dem. Teknikk, vitenskap og kunst, herunder arkitektur, skulptur og maleri, filosofi og religion var den gang samlet i et eneste tiltak: katedralen. Der og der alene var alt liv samlet, det profane og det religiøse, det nasjonale og det stedlige, det moralske og det umoralske, der var godt og vondt hugget i sten og malt på glass. Katedralene er ikke på noen måte like, de er ikke skapt over et godtatt felles snitt, men er hver for seg sterkt personlige og originale fra den ytterste strebebue til det minste bladornament. Derfor finner vi skulpterte draperier ved inngangene til kroningskatedralen i Reine, slik at denne den sterkest nasjonalpregete kirke i Frankrike alltid sto festkledd. Her finnes også statuer av franske konger, den hellige Ludvig og Philipe-Auguste, her finnes druen og dens blad som tegn på at vi ikke er hvor som helst i Frankrike, men i Reims, champagnedistriktet. I sydportalen, blandt andre relieff-fremstillinger i lite format, sitter en mann halvt hensunken i drømmerier i sin vingård. Gud har vært god og har latt Reims bli et fruktbart sted.

      En eiendommelighet ved katedralene er den mesterlige fortolkning av tiden. Jeg tenker ikke bare på relieff-fremstillingene hvor vi kan følge en helgen fra hans kallelse gjennom alle lidelser til martyrdøden, men like meget på tiden absolutt sett, fra skapelsen til dommens dag. I Reims begynner statuene i sydportalen med Abraham som ofrer Isak.   Det er Gud som ofrer sin sønn. Så kommer Moses med kobberslangen, gullkalven og loven. Ved siden av  ham Esaias,  profet og spådomsmann. Deretter Johannes døperen og tilslutt Simon med Jesusbarnet. Blant disse statuer er altså både den første og den siste fremstillet med den enbårne sønn, og mellom dem ligger da hele den gammeltestamentlige tid. Således uttrykte gotikerne tiden som er den dimensjon som vanskeligst lar seg behandle i billedkunsten.

      Katedralene forteller også om en annen tid og det er den eksakte historiske tid de ble bygget i. Grunnstenen til den nåværende Reims-katedral ble lagt i 1212. Året i forveien var den gamle kirken blitt ødelagt av brann. 20 år tdligere var det samme hendt med katedralen i Chartres. Men nettopp disse årene var rike på tro og begeistring. Begge steder ble der øyeblikkelig satt i gang arbeid med et enda gildere gudshus enn det de før hadde hatt. Noe av den gamle kirke ble som regel benyttet også i den nye, og derfor støter vi ofte på stener som har tilhørt den gamle kirken. Der har vanligvis vært bygget i flere århundrer, og i denne tiden har stilen skiftet fra romansk til gotisk, fra rundbue til spissbue.

Det slår oss sterkest i utviklingen av arkitekturen fra koret, som man alltid begynte med, og til fronten som var det siste krafttak mot vest. I Reims i særdeleshet fordi de 3 dype portalene med sine mangfoldige skulpturer er den ypperste representant for høygotikken og det best dybdedelte monument middelalderen har reist.

      Jeg sto en gang på gaten og tenkte meg Reims som en kroningskirke med alle porter åpne og med et stort følge av adel og geistlighet på vandring inn i katedralen og ut av den igjen. Jeg tenkte meg kirken fylt av folk, jeg hørte messen, kjente lukten fra røkelseskarrene, så farvene, gullet og sølvet hos prelater og hoffolk, og jeg følte alvoret og storheten i det hele fra hvelvet til teppene på gulvet, fra alteret og ut gjennom portalene til krigsfolket og bøndene som ventet utenfor. Jeg tenkte med Reimskatedralen i all sin kunstneriske storhet og i dens største historiske øyeblikk. Da tutet en bil og så våknet jeg til lukten fra exhaustrørene, og fortryllelsen var brutt.

      Reims strålende rike og vertikale fasade er nok det  ypperste i arkitektur som i skulptur. I arkitektur fordi  den horisontale deling av høyden ikke forstyrrer den vertikale streben oppad som er gotikkens vesen. I skulptur fordi de 35 portalskulpturer er de mest typiske høygotiske. Med høygotisk menes da frigjørelsen fra søylen og den stramme og slanke figur hen til hel statuarisk frihet i dybden. Figurene i kongeportalen i Chartres har ikke dybde og de i Amiens ikke monumentalitet. Amiens fasade stanser også i sitt løp oppad av 2 horisontale rekker hvorav den ene med figurer. I Notre Dame de Paris legger vi merke til det samme: at fasaden er noe tung og tett. Den mangler ikke majestetisk holdning. Men av samtlige katedralfasader er ingen så rik og monumental som den i Reims.

      Og allikevel har f.eks. Amiens, også en av Frankrikes 5 store katedraler, en fascinerende front. Man ser det ikke med en gang, for vestfronten ligger mot en lukket plass og må således unnvære det perspektiv som gatene fra nord og vest gir katedralen i Reims. Men man blir uvilkårlig holdt fast foran denne strålende fasade med det høytliggende rosevindu. En snartur inn i kirken for å se om det er sant at rosen kan ligge så høyt: og der stråler den under hvelvet inne i det høyeste og luftigste kirkeskip som noengang er skapt. - Men tilbake til fasaden, til vestfronten. Den har en billedfortelling som er klarere enn den i Reims. Dette gjelder også portalstatuene, selv om de ikke representerer en så stor kunst. Mest gjelder det de mindre arbeider, relieffene. Her er fortellingen tydelig nok, ikke bare bibelhistorisk sett, men like meget vitenskapelig og menneskelig.

I midtportalen står Kristus, læreren. Folk kalte ham den skjønne Gud og der er i virkeligheten også noe opphøyd og evig over hans holdning. Han er omgitt av apostlene som alle har tydelige symboler og er lett kjennelige. Under statuene løper  et bånd med en rekke små relieffer som forteller om dyder og laster. Styrke og feighet er satt mot hverandre, likeså tålmod og vrede, mildhet og ondskapsfullhet og mange andre, slik at folket fikk tydelig beskjed om hva som var av det gode og hva av det onde.

Men enda klarere enn i våre dager så vel middelalderen den kunnskapens bok som var slått opp i Amiens. Figurene var den gang polykromert. I sydportalen står jomfruen med barnet og hun bærer fremdeles navnet den gylne jomfru selv om gullet og farvene nå er forsvunnet. Ingen nålevende kan helt ut forestille seg den prakt som farvene ga katedralen. Polykromeringen forbinder jeg gjerne med Amienskatedralen. Ikke fordi det nå fins mer igjen av farver der enn andre steder, men fordi viljen til å skape et tydelig bibelsprog var sterkest i Amiens. Der er alt fortalt. Fra Kristus som underviser til sammensetningen av apostlene: Jacobus major, f.eks., som uderholder seg med Johannes og hvorfor? Fordi de var brødre. Fra zodiaken og fremstillingen av årstidenes forskjellige arbeider til profetene som står fremst foran portalens strebepilarer. Emile Male som har studert katedralene mer enn noen annen sier om Amiens at den er en messiaskatedral. Alt peker hen på Frelserens komme.

      Det er nytteløst å skrive om alt en katedral inneholder. De er også så forskjellige. Reimskatedralen er selvfølgelig ikke bare en kroningskirke. Men den er sammenliknet med de andre mer nasjonal. Kongestatuene i Reims representerer franske konger og ikke som andre steder konger av Juda som venter på tidens fylde. Amiens er profetiets katedral, Bourges martyrenes mens Paris selvfølgelig er opptatt av kvinnen og er madonnas katedral. Chartres er kanskje den mest universelle av samtlige.

Hver katedral har altså foruten sine adopterte helgener og stedlige martyrer også sin spesielle oppfatning av det katolske univers. Det er denne oppfatning som utgjør det eiendommelige ved en katedral og det er også denne eiendommelighet som gjør at det er aldeles umulig å flytte et bygningsledd eller en skulptur fra den ene kirken til den andre.

      Kongeportalen i Chartres er elsket og beundret av alle, og mange kunstnere foretar pilgrimsreiser til den. Portalen er et mesterverk fra det 12. århundre og er altså noe tidligere enn de i Reims og Amiens. Den er romansk og er derfor mer sluttet i formen enn de andre som har større dybde i relieffet og en friere behandling av figurene. -  Kongeportalen er den eldste av portalene i Chartres mens tverskipsportalene som vel er alle tides skjønneste, er bygget noe senere, i begynnelsen av det 13. århundre, og inneholder en fortsettelse og en fullending av den kristelige stenbibel som ble påbegynt i kongeportalen. Her tok den bibelske fortelling sin begynnelse og ble for første gang klarlagt. Derfor eier den en logikk og renhet i konsepsjonen som de senere byggete katedraler savner. Det lar seg ikke nekte at Chartresfronten, som forøvrig ikke er noen front i egentlig forstand, til å begynne med ikke imponerer. Det er fordi Chartres er så ren at den beseirer oss. Ingen kunstnerisk seier kan være større en den som er vunnet på denne måten, og sieren er absolutt her i Chartres. Men det som først slo meg da jeg sto foran den occidentale fasade var dens nakenhet. Den var ikke impresjonistisk. Ikke bevegelig. Den kunne ikke unnvære sitt praktstykke: Kongeportalen. Dette første inntrykk ble nok ikke det avgjørende. Nordre og søndre tverrskipsportal hvorav den siste med sine høye søyler ser ut som et orgel som bare Johan Sebastian Bach var verdig å nærme seg, er fylt med skulpturer som bygger seg glimrende inn i den sterke og lette arkitektur, og blir en opplevelse fordi det er aldeles utenkelig at noe så avklaret kunne bli skapt i våre dager. Det er umulig å glemme arkitekturen, den er myndig og sterk, uten å være tung. Det er umulig å glemme skulpturen, statuen av den hellige Theodore og alle de andre billedhuggerverker som synes å leve et indre liv. Men aller met utenkelig er det at en eneste besøkende i Chartres noensinne kan glemme glassmaleriene, de vakreste i denne verden. De stråler i en prakt som bare kan kalles himmelsk.

      Der er visstnok 10.000 figurer i alt i Chartres. 10.000 figurer, alle sammen logisk ordnet i glassmalerienes fremstillinger eller i skulpturens store fortelling. Intet er overflødig. Her er ikke plass for uorden og gjentagelser. Her er klarlgt en verdensoppfatning som ikke lot seg fortelle med mindre enn 10.000 figurer.

      Jeg sitter med en grogg americaine på en kafe og tenker tilbake på den tiden. Ånden som skapte den er død. Men bildet av ånden som skapte den er ikke død. Det når i uttrykkets sjelfulhet det høyeste som Østens religioner har skapt. Folk går porbi på gaten. De har det så travelt så travelt. Kanskje er travelheten en sikkerhetsventil for nervene? Kan man forlange tålmodighet av et folk som lever i en så oppskaket tid? Gutenbergs presse sørger for at bildet av livet skifter fra time til time. Og hvor store blir bekymringene i morgen?

Jeg sitter også og tenker på noe Rodin har sagt: -”I arbeidets stille tilfluktsrom lærer man seg først tålmodighet som igjen gir oss engergi og evig ungdom. – Mennesket er ulykkelig fordi det forsøker å flykte fra arbeidets lov, fordi det vil leke som barn og ærgjerrige for å bli den første. På det vis forråder det sin intelligens som ikke spør etter forfengelighetens gleder. – Jo mer vi er enkle, jo mer er vi komplette, fordi enkelheten betyr enhet i sannheten.” –

      Disse ordene passer godt for mellomalderens kunstner. Han levde sitt liv som en del av et hele. Han trodde på åndens evighet og han opplevde den. I Kongeportalen i Chartres nådde den romanske perioden det mest foredlete uttrykk: Kongene og dronningene står der innadvendte og enkle og i den største ro. Hevnens mareritt fra tidligere kirkebygg fins ikke her, heller ikke senere tiders jordiske forfengelighet.

Aldri har fransk ånd kommet nærmere den rene ånd. Rendyrkelsen av begrepene er en følge av fransk begavelse. Det gjelder på alle områder hvor menneskene arbeider med å forme uttrykk for liv, ikke minst i billedkunsten og i arkitekturen.

Den nye tiden med de nye materialene, betong, rustfritt stål og glass, er ikke franskmenne for gamle til å være med på. Tvert imot gir de nye materialene dem en ny chanse til å vise talent. i 1923 utkom ”Vers une architecture” av le Corbusier. Han tok for seg ikke bare et og et hus, men hele byer. Den smidige betongen forandret noe på vår gamle følelse for det statiske og de nye reguleringsplanene skapte et radikalt syn på kravet vi må sette til en moderne by. Funksjonalismen er nå godkjent av hele verden. Det som står tilbake er utviklingen av det overflødige, det som ikke er til neon materiell nytte. Jeg tror at franskmennene også vil få et ord med i laget her. De er jo, når alt kommr til alt, først og fremst mennesker.

                              

                                                     _  _   _

 

 

|                                   Kunstnere

            Det er 50 tusen kunstnere i Paris. Men det er flere gange 50 tusen som tror de er det eller i det minste en gang kunne ha blitt det om ikke – 50 tusen omstendigheter hadde hindret dem i å bli det.

            Det er først og fremst den litterære produksjon som er ettertraktet. Skolen holder klassikerne høyt i ære og lærerne ønsker intet mer enn selv en gang å prestere et litterært verk. De lar da også elevene forstå at det ikke fins høyere mål i denne verden enn å bli forfatter. De lar skinne igjennom at de selv har arbeider liggende i skrivebordskuffen og at de i grunnen er å betrakte som en person på vei fra alle gutters drøm mot tidens store forbilder som er de litterære menn.

Fransk ungdom blir vant til å se opp til talent og geni. De blir vant til å bedømme omgivelsene etter intellektet. De får lyst til å prøve krefter og selv om det ikke lykkes å vinne helt frem vil de beholde følelsen av å ha vært i kontakt med kulturen. Dette typisk franske fenomen gjelder ikke bare litteraturen, men alle grener av kunsten. Det er blitt til en livsinnstilling de ikke kan løpe fra. Selv erindringen om en gang å ha vært i berøring med kunsten er nok til å gi dem følelsen av hvor de egentlig hører hjemme.

            Tout-Paris er en begrenset grenseløs forenkling som til enhver tid bestemmer de små og store knall og fall i kunstens verden. Bare det en gang å ha vært i dette miljøs ingenmannsland er det samme som å få beholde for resten av livet en duft av en eksklusiv parfyme.

            Hva lever de fleste kunstnere av? Av sin kunst lever de i hvert fall ikke, den lever de for. For den vanlige historien om kunstneren som hver dag betaler inn sin siste kopp kaffe med sine aller siste sous, den går ikke. Han sitter der år ut og år inn i den samme situasjon og et sted må han jo hente disse sine aller siste sous fra. Følgelig har han ordnet seg på et vis, på på tusen vis, på 50 tusen vis.

            Maleren Mr. B. f.eks. solgte aldri et bide. Det var ikke fordi han hadde villet om han hadde hatt sjansen, men den ene gang han ble antatt på Salon d’Automne fikk han ikke solgt. Og alle de andre gangene hadde han vært forhindret i å få selv denne sjansen, fordi han var blitt refusert. Han var allikevel og uten diskusjon en av utstillerne på Salon d’Automne. Hans kone Jeanne hadde en systue med 35 syersker. Hun var et driftig menneske. Og dessuten meget klok. Og Mr.B. var vakker, det må man si, en herre med fin smak og et uklanderlig ytre. De 35 syersker hadde grunn til å misunne Madame. De hadde også grunn til å beklage henne. En ulykke hadde for alltid svidd hunden av den ene siden av hennes ansikt. Mr.D. hadde kanskje kunnet få en vakrere livsledsagerinne. Men aldri en mer trofast. Deres hjem var fylt av Mr.’s malerier og samtalene kretset alltid om kunst som de aldri ble trette av å ta opp til vurdering.

            Eller billedhuggeren Francois D., en entusiastisk og charmerende mann og en alltid smilende kamerat. Hvorledes han klarte å holde det gående var lenge et stort spørsmål for meg. Hans foreldre var godt situert, de tilhørte det borgerskap som har forbindelser og som strengt  holder på den plus det de har erobret. Faren hadde en stor stilling i industrien og familien bodde i et av de kvarterer som i seg selv er en reklame for sine beboere. Så fikk han vel litt hjemmefra? Nei, det gjorde han ikke. Han hadde fått beskjed om en gang for alle at hvis han ikke ville foreta seg noe annet, hadde han ikke mere å gjøre der i huset. Så holdt han seg borte og begynte et liv i kunsten. Han holdt til i en kjeller i mange år. Hans begeistring var maleri. Han døde fattig i 1936.- Hva fikk han utrettet? Tja, saken var den at han hadde et umettelig behov for alt som var delikat og  yndefullt. Han kunne finne charmerende sider ved gjenstander som gikk hus forbi for meg. Jeg måtte ofte beundre ham. Han kunne få meg til å synes om ting som ikke akkurat var i min gate. Han var utrettelig i sin iver og en typisk eksponent for den gode franske smak.. Så skulle vel alt ligge til rette? Den gode franske smak det her er tale om har ingen levedyktig presse. Den kretser om objekter sm har levd sitt liv fra rokokkotiden. Den rommer alt det ingen lenger orker skrive om. Følgelig var veien til berømmelse ikke kortere for Francois D. enn for andre. Og da livet, ifølge ham, alltid har sine vakre sider, så ble hans arbeider etterhvert også vakrere og vakrere. Noen sa søtladne. Det endte med at han leverte små dekorasjonsfigurer til et par forretninger, den fineste lå et sted ved Madelaine-kirken.

Francois D. var dessuten i mange år forlovet med en nydelig madamoiselle som dessverre ikke skjønte stort av kunst. Men hun hadde en bourse og ved hjelp av den holdt hun små sammenkomster. Hun hjalp ham vel også av og til, det kunne ikke være så lenge før Francois ble mere kjent og så kunne de gifte seg og bli mottatt i familien. Hun var sant å si ikke særlig interessant. At Francois hadde et godt havn som engang skulle bli hennes, det var vel kort fortalt hva hun tenkte på. Francois holdt liv i henne, ikke med penger men med sin alt omfattende begeistring, og det var ofte pussig å legge merke til hvorledes han greidde å få smilet frem på hennes forbeholdne, kjølige ansikt.

En dag kom han temmelig oppspilt bort til mitt bord på Domen og fortalte at han hadde vært utsatt for en hendelse som hadde gjort mer inntrykk på ham enn det som var hendt ham i krigen 1914-18. Han hadde stått et sted på Montmartre og kikket inn i et vindu fylt med de aller  merkeligste  antiiviteter. En bil hadde plutselig tatt ham på støtfangeren og kjørt ham gjennom ruten og på hodet inn i antikvariatet. – ”Mon dieu!” Slikt opplevde jeg ikke i 1917-18”.

-”Og allikevel, det hendte vel et og annet dengang og?”

-”Jeg så nesten aldri en fiende. Vi lå nedgravd. Et eneste bajonettangrep var jeg med på, men det var som å løpe blindebukk. Tåken var så tykk at vi kom bort fra hverandre. Jeg gikk og gikk, så ropte jeg på mine kamerater, men fikk ikke svar. En gang så jeg konturene av en soldat. –Er De fransk, ropte jeg. Han svarte ikke. Men konturene han laget i tåken var lite charmant. Jeg snudde og gikk til venstre, stadig til venstre. Nærmere har jeg aldri vært fienden.”

Han lo. Han lo i det hele ofte. Jeg skjønte ikke at en så troskyldig sjel var blitt utstøtt av familien.

”Jeg er blitt mottatt der en gang”, sa han, ”Det var  11. september 1918. Jeg tok inn til Paris på permisjon og hadde ingen ide om våpenstilstanden. Da jeg kom ut fra Gare du Nord ble jeg løftet høyt til værs av begeistrete menn og kvinner. Jeg må ha laget en underlig figur, jeg satt og gråt, gråt! Mon vieux. Og de bar meg helt hjem til min far og mor og ringte på klokken”

-”Og så ble du mottatt?”

-”Meget korrekt, je t’ assure, meget korrekt.

Min mor gråt og min far kom med et glass vin. Men vi ble stående. Tres curieux, n’est ce pas? Og jeg som ikke hadde satt mine ben på jorden fra Gare du Nord – nå fikk jeg bruk for dem”

Han sa dette uten bitterhet. Han kom snart tilbake til dagens hendelse.

”Mon vieux, har du aldri blitt tatt av en støtfanger? Jeg forsikrer deg, det var fantastisk. At jeg ble kjørt på hode inn blant alle de antikviteter jeg nettopp hadde stått og tenkt på at de skulle jeg gjerne ha eidd!”

Han lo henrykt. –

”Og se på meg, ikke en skramme, hva?”

Han tok av seg hatten.

-”Unntatt denne”, sa han og viste et skrått skjær i hodet.

            Eller tegneren T. Han var av de ivrige croquis-tegnere på La grande Chaumiere og Colarossi. Alltid med mappe. Alltid med svarte fingertupper. Og alltid med for litet penger. (Jeg romatiserer ikke dette med pengene, det var nå engang slik).

Han tegnet godt. Hans strek var kraftig og stor og de kromme og rette linjer vekslet lekende sikkert om volumene. Det var ingen ting å si på hans dyktighet. Mange la merke til ham på croquis-kursene. En av dem var den rødhårete enken med pudlen. Vi hadde vært sammen hos henne en gang på en mottagelse. Hennes hjem var av de fine. Hun hadde til og med vitrine. Hun var så! opptatt av –”le dessin”. F. ble hennes lærer. Hun ble aldri trett av å lære av ham. Hun ville ha ham hver kveld for korrektur. Men en dag ble F. trett.

-”Hun vil lære mer enn å tegne”, sa han, ”men jeg har gitt klar beskjed om at en gang i uken får være nok. En gang i uken! Fra den tid hadde ikke F. for lite penger. Han betalte til og med for Nivette, den vakre modellen. De var sammen morgen, middag og kveld. Unntatt en kveld i uken.

            Utlendingene greier seg på forskjellig vis. Som oftest har de en forbindelse i sitt hjemland. De melker den kun så lenge det er melk igjen og så forsvinner de fra Parnasset.

Nye kommer i deres sted, stadig nye. Få greier å holde det gående i Seinestaden i lengre tid. Det skal det talent til. Van Dongen har greidd det, Foujita også. Men så vifter U.S.A  med sine vakre kvinner og sine gode dollars. De mindre kjente er det flere av og deres historie blir ikke så ofte fortalt.

            En japaner har hva jeg vil kalle følelse for standard. Han må ikke vise seg liten for europeere. Han kommer til dette kunstsentrum for å lære og han lærer det fort. Han går nesten uten unntagelse godt kledd. Han gjør ingen feil. Han forteller ikke stort. Han arbeider og smiler. Men han røper seg av og til.

En kveld Shimudzu og jeg var i sirkus kom det inn en tropp japanere. De var trapeskunstnere. De gjorde sine saker så glimrende at jeg ville ha vært tilfreds om jeg kunne ha sagt at de var fra Oslo. Maken til smidighet. Men Shimudzu gjemte sitt hode i hendene. Han så ikke opp. Jeg fikk det da tilslutt ut av ham; Japanere skal aldri vise seg slik for europeerne, sa han, aldri.

            Sato het en annen billedhugger. Han tok så godt etter livet på Montparnasse at han til og med satte rekord i å drikke cognac. Man måtte bli glad i Sato til tross for at hans landsmenn ikke alltid kunne godta ham sent på kvelden. Han inviterte sin greske venn Athanase og meg til en japansk middag i et japansk hus i et fint strøk ved Etoile. Ingen så at vi kom, ingen så at vi spiste, ingen så at vi gikk. Det var ordnet med dobbelte dører over alt også inn til vårt chambre separe, den innerste døren var til og med polstret. Vi holdt et svare leven der inne, det ble hva man kaller en stor aften. Men hver gang Sato ringte på oppvarteren bønnfalt han oss om å sitte pent til bords. –

Tjenerskapets respekt måtte ikke tapes. –

Sato kom seg omsider ombord i en båt i Marseille sammen med en avstøpning av Thesee, og Shimudzu drog et år senere samme vei tilbake til Japan hvor hans familie for lengst hadde valgt kone til ham.

            En amerikaner er mer business-minded. Jeg har sett atelierer med bonede gulver og musikktribune og leiligheter med familie og nurse. De derover har visst ennå  ikke fattet ideen ved en fattig kunstner. Følgelig er han rik. Følgelig selger han til dobbelte priser. Man kan bare se på de flotte studios de har i Paris for å skjønne at det ikke er småtterier.

Mr. S. het en av dem. Jeg traff ham i 1924, i 1925 og i 1928. Han var fyr og flamme for El Greco. Han arbeidet intenst for å holde en utstilling i New York vinteren 24-25. Hans forkunnskaper var små for han var egentlig bankmann. Men det skulle gå, - oh my!

I 1925 fortalte han meg at han hadde reklamert for 2500 dollars og solgt for 5000. Det ble nok til en ny vinter i Paris. El Greco var stadig hans ideal. I 1928 traff jeg ham siste gang. Han hadde holdt en ny utstilling i New York og solgt for 2500. –”Bad luck!”

-Oh no, nå er jeg igjen businessmannl Og en stor en! Jeg er finansens El Greco!” – sa han. -  Og da så.

            Men tallet på dem som gir opp er ikke stort. Tallet på dem som tar sitt liv er større. Og tallet på dem som dør langsomt er størst.

-”Jeg har strevd hele mitt liv”, sa en gammel billedhugger. ”Det har ikke lykkes for meg – og allikevel, de andre får gjøre det for meg.”

Han hadde gitt opp håpet for seg selv, men ikke Håpet – det med stor H.

            Og med disse enkle ord tror jeg å ha kommet nær det man benevner ”luften i Paris” eller ”Pariseratmosfæren”. Det er det forøvrig mange som har trodd når de skriver om den. De har trodd at de har greidd å besvare et spørsmål som i seg selv er et spørsmål. Når man er nervøs og går til en lege og får greie på at man er nervøs, så får man legens attest for at man er nervøs. Når man engang har fått Pariserluften i brystet så har man den der for alltid. Det er en uhelbredelig sykdom. Men det er en sykdom man ikke ønsker å bli kvitt.

            Det kan ikke nytte å regne opp alle ting som fins i Paris og si at det er summen av disse ting. Alt fins i Paris. Jeg vet ikke om noe som ikke finnes der.

Jeg ble engang nektet adgang til en slik flott restaurant med den begrunnelse at mine kamerater og jeg manglet snipp. Vi var unge dengang og snipp var noe tøv.

Men høyre Seinebredd er ikke venstre. Allikevel skiltes vi fra den staute kaukasier med følesen av at han innerst var hjertelig enig med oss. Det var bare denne bagatell av en bestemmelse som han meget mot sin vilje dessverre var nødt til å bøye seg for.

Kall alt dette høflighet. Det er allikevel mer. Si til Mr. le  patron at i denne restauranten har jeg spist mange ganger før i tiden da innehaveren het Mr. Loubet og han blir ikke trett av å hedre deg med sin spesielle oppvartning. Si til en garcon at du er her for første gang og han vil gjøre sitt til at det ikke skal bli den siste. Si bonjour til en kelner som du er blitt servert av til daglig og han vil vite av seg selv om du skal ha kaffe eller øl.

”Naturligvis”, vil han si, ”Une biere, det er varmt i dag Monsieur”.

Og skulle du en dag bli forbauset over at din tjenende ånd er ute av humør, så har du din sjanse til å hjelpe ham litt til gjengjeld. For at alle parisere står i stor gjeld til kelnere er sikkert nok. Og at denne gjeld ikke lar seg betale med penger, det er mer enn sikkert nok.

Pariseratmosfæren er denne liketille omgangsformen. Den gjør det lett å leve for forretningsmannen på avenue de l’Öpera, for sangerinnen på Montmartre, for studenten på boul’Mich., for litteraten på boul’St.Germain-des-Pres og for maleren på Montparnasse.

            Vi satt på en liten fortauskafe en dag, to franske kunstnere og jeg. De to arbeidet meget forskjellig og var ikke hva man kan kalle venner i kunsten, men de var samtidige og holdt et kameratskap gående:

-    Jeg blåser i alt. –

-         I kunsten også?

-         Ja, i alt, absolutt alt.

-         Det forstår jeg – når det gjelder deg.

-         Det forstår du ikke, ikke!

-         Kunsten er en veldig sak.

-         Enig! Men du forstår allikevel ikke, kunsten er ikke veldig, når man arbeider med kjente ting, livet idag er livet idag og ikke det igår.

-         Cezanne bygget sin kunst på gårsdagens kunst skal jeg si deg.

-         Selvfølgelig, han laget et helt nytt hus, ikke fordi han brukte de gamle teglsten, tro ikke det, det er ikke saken, men fordi han var ny som arkitekt.

-         Det er hva jeg oså mener.

-         Er du sikker på det?

-         Selvfølgelig.

-         Hvorfor lager du da ikke noe nytt?

-         Vel, ikke alle er Cezanne, man arbeider, det er alt.

-         Men utgangspunktet, det nye, tiden?

-         Det må komme som det kan, mitt temperament er som det er, jeg følger det.

-         Vel, det blir en kunst, muligens med temperament, muligens med esprit – men tanken tilfredsstiller den deg?

-         Herregud, gamle kamerat, jeg er ikke spekulativ som du.

-         Jeg er ikke spekulativ!

-         Jovisst er du det.

-         Og allikevel, kanskje er jeg det, det kommer av – jeg liker ikke denne varme, elskverdige kunst, all verden kan gjøre saken, folk har sett slikt før og de liker det, og det vet du, det lar seg selge.

-         Jeg ser ikke noe galt i at folk deler min smak.

-         Eller at du deler folks smak!

-         Du er innmari.

-         Jeg tenkte ikke akkurat på deg

-         Som du vil, mem du som er abstrakt, du kan ikke abstrahere den og den kunsthandler, det og det kunsttidskrift som holder deg oppe.

-         Hvorfor skriver man om meg? Jeg blåser i det !

-         Du lyver, jeg tør banne på at du nyter snobbenes usikkerhet.

-         Hva har jeg med det? Alt begynner på en eller annen måte.

-         Du er med på å understøtte et nytt aristokrati, hvis grunnvoll er redslen for ikke å forstå.

-         Det er verst for dette aristokrati selv hvis det har det slik, jeg tror det ikke.

-         Un noir!

-         Deux!

-         Nei, gamle kamerat, du tar ikke kunsten alvorlig.

-         Du mener høytidelig? Du har rett. Alvor og alvor – hva er alvor? Hvis du i natt malte et bilde som var 10 ganger bedre enn noe du hittil hadde gjort, med hvilke øyner ville du da se på alt ditt tidligere alvor?

-         Som et nødvendig grunnlag for dette gode bilde. 

-         Men det kan aldri i evighet bli godt uten at du glemmer deg et øyeblikk  - glemmer- nettopp alvoret! Det er avstanden fra tingen som skaper kunst av tingen.

-         Nettopp når du blåser i alvoret, nettopp da – og ikke før – kan du bedømme det. Kunsten er som en bumerang, du kaster den ut – og vinden, luften, jeg vet ikke hva, snur den. Klovner som er dømte til latteren blir som oftest grepet av livslede. Hvorfor? Og hvorfor skulle ikke vi som er dømte til alvoret trekke på smilebåndet. Er vi ikke begavet nok? Går vi fremdeles rundt og tror vi kan frelse verden? Har du ikke lagt merke til at gamle folks visdom i meget består i at de er likegyldige over for ungdommens såkalte alvor? Og har du ikke lagt merke til at ingen blir godtatt som dommere i en sak uten at partene er enige om at han er uinteressert? Hvis han ikke var det, ville han ikke være i stand til å forstå saken, som er alvoret hos begge parter. Nei, gamle kamerat, snakk ikke til meg om alvor.

-         Du sa du blåste i kunsten?

-         Sa jeg det? Ja, kanskje, jo jeg sa visst det, selvfølgelig gjør jeg det.

-         Tenk om de som kjøper dine merkverdigheter begynner å blåse i din kunst.

-         Hvorfor gjør de ikke det? Det er hva de skulle!

-         Det er den rene farse!

-         Akkurat ikke. De som ikke har avstand kan ikke forstå. Kunst er et objekt som virker på sansene, ikke sanseligheter som virker på et – subjekt.

-         Jeg kan ikke nekte for at det står kulde av ditt resonnement.

-         Selvfølgelig er det kjølig, en mann som svetter forstår ikke annet av verden enn at han er tørst.

-         Jeg skulle for mitt vedkommende iallfall ønske at folk ble like opptatt av mitt bilde som jeg har vært det-.

-         Gå til realistene! Folk er veldig opptatt av realiteter, ser det ut til. Men de elsker det ikke på noen måte, de kan bare snakke om det fordi alle forstår det, eller for å si det annerledes, fordi ingen er så dum at han ikke forstår det. Det de egentlig liker i bildet er noe ganske annet.

-         Jeg tror jeg vet hvor du vil hen – til den rene kunst.

-         Du har rett. Om man kunne komme dit.

-         Det blåser du altså ikke i?

-         Nei! – Nei!

Det ble en lang pause. Folk kom og gikk på gaten. Det var kaldt og jeg tok frakken tettere over knærne. Det var visst ikke mer å si så vi betalte og gikk. Men før vi skiltes, ble det allikevel sagt litt til:

-         Si meg gamle kamerat, det er noe jeg ikke får til å stemme. Når du lager din rene abstrakte kunst, da er du altså alvorlig?

-         Han nikket.

-         Vel, men vær forsiktig, at ikke ditt alvor kommer tilbake som den bumerangen du snakket om, du vet det er godt å le på det rette tidspunkt!

De lo. Vi kom ut på Boulevarden. Trafikken gikk som før.

 

                                         -   -   -

 

                                         3 store.

Det er ikke godt å presentere de 3 store franske billedhuggere fra 1.halvdel av vårt århundre uten å nevne Rodin. Han døde i 1917 og etterlot seg et virvar av gips, bronse og marmor. Hans grav er på eiendommen i Meudon foran fasaden fra chateau d’Isay. Her ute er også hans atelier fylt av gipsavstøpninger. Men hans museum er i Hotel Biron, 77 rue de Varennes ved Invalide-Domen. Dit vandrer kunstnere og turister i en jevn strøm år etter år. Det er som å komme i en kirke. Selv kunstnere som tar avstand fra ham gjør det med hatten i hånden.

Antoine Bourdelle har en gang sagt om ham ”at det fins ikke i hele kunsthistorien en mann som har forstått modelleringens intense kunst bedre enn Rodin. Det kommer heller ikke i fremtiden til å oppstå en billedhugger som kan gjøre ham rangen stridig.”

Men alt han gjorde er bare bruddstykker. Han savnet samhørigheten med arkitekturen, med det konstruktive prinsipp og med det lys sm elsker å modellere de store, enkle formene. Andre billedhuggere tok opp disse problemene.

En av dem var Antoine Bourdelle som drømte om å skape et menneskenes tempel. Han ville knytte skulpturen til arkitekturen, og delta i et skapende samarbeid som skulle bli et monument over vår tid. Dette hørtes lovende. Programmet var jo ikke nettopp beskjedent, men han trodde faktisk på det selv. Den gang det greske tempel og den gotiske katedral ble bygget, da var det tider til! Ikke som i dag hvor selv det største geni, Rodin, ikke kom  lenger enn til det løsrevne stykke skulptur.

Selv Rodins helvetesport, som var den eneste bestilling denne mester fikk i forbindelse med arkitektur, selv den gikk – til helvete! Det ble ikke noe av bestillingen. Rodin laget sin berømte port uten praktisk betydning for noe byggverk eller noe menneske, dørene er lukket for bestandig og kan aldri åpnes. Dette måtte være galt, mente Bourdelle. Billedhuggeren var blitt henvist til å skape i et tomrom, men hans rette plass var i forbindelse med tidens sosiale liv og de byggverk som ble skapt i forbindelse med det.

Han fikk bare en gang leilighet til samarbeid og det var med arkitekt Beret da Theatre des Champs-Elysees ble bygget. Tiden er åpenbart ikke av de store. Arkitektene liker best pyntelig skulptur på en avgrenset, åh! så liten arkitektonisk detalj.

Bourdelle gikk tilbake til arkaisk, gresk skulptur og til gresk mytologi, og så bygget han opp en kunst som han mente var sterk og konstruktiv. For solid måtte det være, han hadde ikke for ingen ting begynt sitt liv som snekker. Han var stolt av det. Han ble aldri trett av å fortelle oss elever om at hans kunst sto på sikker grunn.

Han var den mest inspirerende lærer jeg noensinne har hørt korrigere kunst. Men han løp av og til løpsk.

En dag viste han oss en avstøpning av en arkaisk Apollo. Hans begeistring var uforbeholden,

-”men, sa han, ”kom her skal dere se et hode jeg har laget!”

En annen dag hadde han sett  en  krittegning av en fisk som en av de fattige som sover under Paris’ broer hadde tegnet på kaimuren.

”Den er så enkel, ” sa han¸” så enkel”.

Og så tok han en bite gips og tegnet den enkle fisken på veggen i atelieret. Men han fikk den ikke riktig til. Den ble ikke enkel nok.

Det var merkelig å se ham streve med å bli enkel, Han var nemlig ikke enkel.

      Best kjent av hans arbeider er ryttermonumentet over general Alvear i Argentina og Herakles med buen. Den siste hadde han først bare tenkt som et tegnet forslag til en plakatkonkurranse  Så kunne han ikke slippe ideen. Slik var det med mange av hans ting, de ble til på tegneblokken som lå på nattbordet.

-”Om dagen reflekterer jeg over det jeg har tegnet om natten”, sa han.

Hans popularitet er omstridt. Kunstneren som stanser ved det delikate i det lille format liker ham ikke. Men så snart de kommer opp i det store format kunne de ha godt av en porsjon av hans esprit, det er min mening.

      Charles Despieux var ikke plaget av de store ideer om kunstens sosial oppgave og de store vuer sm var en følge av dem. Han var beskjeden og fordringsløs. I mange år arbeidet han i fattigdom. Et lite hode av en av pikene fra hans hjembygd, Les Landes, kunne oppta ham helt. Modellene fant han av seg selv fordi han så at de var vakre. En vaskepike fra kvarteret han bodde i var oppgave nok for ham. Det var ingen utgifter forbundet med å oppdage skjønnheten hvor andre ikke så den.  Det var riktignok heller ingen inntekter forbundet med å lage den. For det tok si tid før den travle kunstskjønner så hva han hadde sett.

Så var han kanskje opptatt av å lage byster av de peneste i sin lille verden? Ja, det var han, men ikke av de i iøynefallende pene, slike som folk vanligvis selv legger merke til. Han ”så” det vakre andre ikke la merke til. Det var kanskje en arv fra Rodin denne evnen til å ”se”. Han så den fattige sjel hos en fattig pike i en stor, stor verden. Og han ga uttrykk for den.

De bitte små sigarettstumpene hopet seg opp på kavaletten som ble dreiet rundt og rundt, dag etter dag.

Så støpte han en dag i gips. Og dermed var han ferdig? Nei, han var ikke ferdig. Gipsen ble tatt frem om og om igjen. Så en dag var bronsen ferdig. Det var den store dagen. – Tiden gikk og Despieux fikk bedre råd. Bronsen var allikevel ikke ferdig. Han kunne ta tre avstøpninger før han ble fornøydd.

Siste gang jeg så Despieux var på la Coupole i 1935. Han satt i et selskap av amerikanere. Penger spilte ingen rolle, bare han kunne tenke seg å modellere en av dollarprinsessene.- For nå var han berømt over hele verden. Jeg har aldri møtt ham så fin. Ny dress hadde han og et slips med hvite prikker. Men det var sikkert ikke det samme for ham å få seg presentert modeller. Den gode gamle tiden da han selv grov frem gullstøvet. –

Og da han døde i 1946 var det siste han ba om å få hengt opp noen tegninger fra ungdomsårene over sengen. Det har Osouf fortalt.

Jeg har vært noen ganger i hans atelier sammen med les copains. Han var meget charmerende. Øynene hans ble som uglens når han kretset om skulpturene på kavaletten, han så tvers gjennom overflaten og innover i det ukjente.De ble skøyeraktig ondskapsfulle når talen kom inn på enkelte oppreklamerte kolleger, og de ble fulle av gutteaktig liv når han pratet om å gå på harejekt.

      Aristide Maillol er fra Bonyuls-sur-Mer, et sted nær Spanien ved Middelhavet. Der arbeidet han vinterens tid, ellers holdt han til i Marly-le Roi, en halv  times reise vest for Paris. Han er den store blant de 3 store. Folk som går i museer vil støte på ham hvor de enn er. Det er bemerkelsesverdig i vår isme-neurasteniske tid å kunne konstatere at det går an å seire også på den klassiske tradisjons vei. Han er ikke alene om å bevise det. Det var en nye Venus fra Milo han lengtet etter å skape. En ny Afrodite. Selv var han naturligvis Paris som ga henne eplet. Han mente hun måtte være fra et bestemt sted i Frankrike fordi han en gag hadde sett henne lys levende der.

Det er for så vidt like eksklusivt som en bemerkning av Rodin: - Kvinnen, sier han, er i full blomst bare 2-3  måneder av sitt liv. Resten av livet er stigning og fall. –

      Maillol var kunsthåndverker og maler til han ble 40 år. Først da ble han billedhugger. Så brukte han de siste 33 årene til å arbeide på sitt idalbilde. Dette bilde ble et i alle deler plastisk bilde. Å plassere kvinnebrystene f.eks. var for ham et stort problem.

Han nevnte grekerne, Michelangelo,  - avstanden fra sagitalplanet. Han tvilte på om han noensinne kunne greie det problemet. Og det var andre problemer, han modellerte, skrapte gipsen, kjelte for bronsen – det ble aldri snakk om å ble ferdig. Jeg har sett ham modellere. Han slikket på tommelfingrene og gned ørbitte lite på en statuette. Jeg nevner dette primitive draget fordi vi i Norge blir presenert for et helt bord av tannlegeinstrumenter som bevis på hvor innviklet Vigeland kunst var.

Jeg nevner det fordi jeg mener at lysten til å arbeide med en sak, på alle livets områder, er viktigere enn redskapene man tror å måtte ha for å nå frem.

Mennskene har ti fingre, med dem kan man lage skulptur. Langt, langt inne i hodet på enkelte sitter synet. Med det lages skulptur. Renor laget sin Venus uten bruk av fingrene. De var kroket av gikt. Selv satt han i en rullestol. Men synet i hans indre dikterte assistentens blinde hender.

Maillol var en enkel mann. Han samlet på leirklumpen, gipsbiter og stener, små ting ganske visst, men materialer, materialer. Han var til det ytterste økonomisk. Huset hans forfalt, ugresset vokste fritt, skulpturene lå for vær og vind under et simpelt bølgeblikktak.

 

      Jeg har nevnt litt om 3 store billedhuggere. Der er flere og enda flere på andre områder i den store kunst som består i å sette form på livet. Franskmennene er gode til det. Det gamle problem om form og innhold er aristokrati. Form og innhold er kunst. Så enkelt er det. Og allikevel så vanskelig. Bak den minste ting, som den f.eks. å skape en ny damehatt, ligger evner og miljø, og bak dette igjen ligger tradisjon. Arbeidet med alt dette er hva man til daglig mener med ordet kultur.

 

 

                             Den franske stil

Vi er så vant til å høre om jernbetong. Vi er barn av stålet og betongen og av alle de nye materialene som dukker opp i bygningsindustrien. Bare arkitektene vet hvor meget vi skylder Frankrike også på dette området. En franskmann tok patent på jernbetong allerede i 1867. Det var også Frankrike som ble hjemlandet for en konstruktiv og stilistisk utvikling av de muligheter som bød seg. Når vi idag hører om den store, moderne bygning som le Corbusier fullender i Marseille, forbinder vi ikke mer med det enn at her foregår det noe. Men le Corbusier har ikke holdt på med stort annet enn å foredle byggekunsten de siste 50 år. Han heter egentlig Jeanneret. Han er ikke bare arkitekt, men også maler og har skapt en kunstretning som heter purisme etter det latinske ordet purus som betyr ren. Konstruksjon, geometrisering og forenkling preger denne retningen. Vi møter hans vilje i maleriet, i bruksgjenstander og i bygningskunsten. Det er først og fremst hans stil vi ser over alt hvor vi møter funksjonalismen, ikke bare i Frankrike, men over alt i verden helt til den mest bortgjemte krok hvor bøndene korser seg foran et nybygg:

”Jaså, skal det være funkis?!”

      To ting kan skape ny stil, det er nye materialer og nye konstruksjonsprinsipper. Når det gjelder funksjonalismen var begge forutsetninger til stede. Men når det gjelder spissbuestilen var bare den ene til stede: konstruksjonsprinsippet. Stenen, det gamle bygningsmateriale ble brukt som før. Men en eller annen gang i det 12. årh. fant man på en lettere måte å slå hvelv på. Man gikk over til å bruke ribber. En spissbue, som består av to sirkelsegmenter, kunne slåes til samme høyde med forskjellig spennvidde. Det hadde man tidligere ikke greidd. Det romerske hvelv er alltid bygget på et kvadratisk grunnplan. Det gotiske kunne nå også bygges på rektangulære grunnplan. Dermed fikk hvelvene en annen karakter som gjorde det mulig å følge kirkebyggets karakter. Ribbene ble etterhvert elegantere, spennet høyere og trykket tydeliggjort helt ned gjennom søylene som fikk et sterkt profilert snitt.

Derved kom det vertikale med i spillet. Kirkene kunne bygges med høyere hvelv, inntil 40 meter. Ble trykket for stort laget man strebebuer og forstøtninger utenfor selve kirken. De store flatene fra før ble løst opp og man fikk i stedet vindusgrupper. Var der fremdeles flater, ble vinduenes trepas og firpas brukt også her, og slik ble arkitekturen krydret med profiler, med småspir, krabber og bladverk. Vi har en rikt smykket vertikal stil. Kirken ble som et helgenskrin overdådig utstyrt med figurer av hellige menn og kvinner.

      Til å begynne med ble det bygget mest rundt Paris, i det land som heter Ile-de-France. Byen var blitt en verdensby og dets universitet et sentrum for Europas lærde. Tiden omkring år 1200 til 1250 var den rikeste. Kirken og dens menn hadde en stor plass i sinnene. Spissbuestilen med sin glimrende teknikk utløste alt hva tiden begjærte.

      Den franske stilen bredde seg ut over landets grenser. Man snakker om engelsk og tysk gotikk. Stilen utvidet seg fra de spede forsøk i unggotikkens dager over høygotikken, til den flammende stil hvor alt etterhvert gikk i oppløsning. 300 år senere kom den i vanry. Rennessansens menn gjorde narr av stilen som de mente hadde ødelagt antikken. Vasari kalte den gotisk. Men vi ser nå annerledes på det og beundrer denne stilen som jeg tidligere har nevnt burde hete den franske.

      For Frankrike er gotikkenas hjemland like sikkert som Italien er renessansens.. Mellomalderen, sier vi, den mørke mellomalderen.

Men aldri har livet vært lysere enn da. Man må helt tilbake til de første kristne for å finne en tro som var like sterk. Det er en henførelsens stid. Jorden nærmer seg himmelen med fantastiske skyskrapere av sten. De amerikanske brødre av jern og betong av i  dag er nærmere himmelen målt i meter, men uendelig lengre vekk fra den målt med åndelige mål I alle etasjer, selv i de øverste, sitter folk med bena på bordet og handler. Målet er bare selvopppholdelse. I mellomalderen var den evige hengivelse målet. Det er bare naturlig at det ble det franske folk som ga oss bildet av denne tiden. For det første fordi det alltid har holdt følelsen i ære, og for det andre fordi det har i seg evnen til å gi den form.-

      I et kvart årtusen drev folket på med å bygge disse høyst uøkonomiske hus. Aldri har åndsarbeidet blitt høyere vurdert. Aldri har den menneskelige sjæl blitt tolket rikere enn da. Og så snakkes det om den mørke mellomalderen. –”Det ble lys” står det på det bladet Gutenberg trekker ut av sin presse på David d’Angers’ statue av ham i Strasbourg. Men disse symbolske ord kunne med like stor rett stå skrevet over mellomalderens byggverk.

      Jeg har sett de fleste katedraler i Frankrike. Noen av dem har jeg besøkt flere ganger. Alltid er jeg blitt stående i undring og beundring. Aldri er den tanke falt meg inn at vi er kommet lenger i dag. For her er liv, religion og kunst samlet i en eneste ide fra portalene nede ved jorden til liljen og korset på tårnene høyt mot himmelen.

      Middelalderens folk eide en enhet i sine forestillinger som nyere tid kan misunne dem. Teknikk, vitenskap og kunst, herunder arkitektur, skulptur og maleri, filosofi og religion var den gang samlet i et eneste tiltak: katedralen. Der og der alene var alt liv samlet, det profane og det religiøse, det nasjonale og det stedlige, det moralske og det umoralske, der var godt og vondt hugget i sten og malt på glass. Katedralene er ikke på noen måte like, de er ikke skapt over et godtatt felles snitt, men er hver for seg sterkt personlige og originale fra den ytterste strebebue til det minste bladornament. Derfor finner vi skulpterte draperier ved inngangene til kroningskatedralen i Reine, slik at denne den sterkest nasjonalpregete kirke i Frankrike alltid sto festkledd. Her finnes også statuer av franske konger, den hellige Ludvig og Philipe-Auguste, her finnes druen og dens blad som tegn på at vi ikke er hvor som helst i Frankrike, men i Reims, champagnedistriktet. I sydportalen, blandt andre relieff-fremstillinger i lite format, sitter en mann halvt hensunken i drømmerier i sin vingård. Gud har vært god og har latt Reims bli et fruktbart sted.

      En eiendommelighet ved katedralene er den mesterlige fortolkning av tiden. Jeg tenker ikke bare på relieff-fremstillingene hvor vi kan følge en helgen fra hans kallelse gjennom alle lidelser til martyrdøden, men like meget på tiden absolutt sett, fra skapelsen til dommens dag. I Reims begynner statuene i sydportalen med Abraham som ofrer Isak.   Det er Gud som ofrer sin sønn. Så kommer Moses med kobberslangen, gullkalven og loven. Ved siden av  ham Esaias,  profet og spådomsmann. Deretter Johannes døperen og tilslutt Simon med Jesusbarnet. Blant disse statuer er altså både den første og den siste fremstillet med den enbårne sønn, og mellom dem ligger da hele den gammeltestamentlige tid. Således uttrykte gotikerne tiden som er den dimensjon som vanskeligst lar seg behandle i billedkunsten.

      Katedralene forteller også om en annen tid og det er den eksakte historiske tid de ble bygget i. Grunnstenen til den nåværende Reims-katedral ble lagt i 1212. Året i forveien var den gamle kirken blitt ødelagt av brann. 20 år tdligere var det samme hendt med katedralen i Chartres. Men nettopp disse årene var rike på tro og begeistring. Begge steder ble der øyeblikkelig satt i gang arbeid med et enda gildere gudshus enn det de før hadde hatt. Noe av den gamle kirke ble som regel benyttet også i den nye, og derfor støter vi ofte på stener som har tilhørt den gamle kirken. Der har vanligvis vært bygget i flere århundrer, og i denne tiden har stilen skiftet fra romansk til gotisk, fra rundbue til spissbue.

Det slår oss sterkest i utviklingen av arkitekturen fra koret, som man alltid begynte med, og til fronten som var det siste krafttak mot vest. I Reims i særdeleshet fordi de 3 dype portalene med sine mangfoldige skulpturer er den ypperste representant for høygotikken og det best dybdedelte monument middelalderen har reist.

      Jeg sto en gang på gaten og tenkte meg Reims som en kroningskirke med alle porter åpne og med et stort følge av adel og geistlighet på vandring inn i katedralen og ut av den igjen. Jeg tenkte meg kirken fylt av folk, jeg hørte messen, kjente lukten fra røkelseskarrene, så farvene, gullet og sølvet hos prelater og hoffolk, og jeg følte alvoret og storheten i det hele fra hvelvet til teppene på gulvet, fra alteret og ut gjennom portalene til krigsfolket og bøndene som ventet utenfor. Jeg tenkte med Reimskatedralen i all sin kunstneriske storhet og i dens største historiske øyeblikk. Da tutet en bil og så våknet jeg til lukten fra exhaustrørene, og fortryllelsen var brutt.

      Reims strålende rike og vertikale fasade er nok det  ypperste i arkitektur som i skulptur. I arkitektur fordi  den horisontale deling av høyden ikke forstyrrer den vertikale streben oppad som er gotikkens vesen. I skulptur fordi de 35 portalskulpturer er de mest typiske høygotiske. Med høygotisk menes da frigjørelsen fra søylen og den stramme og slanke figur hen til hel statuarisk frihet i dybden. Figurene i kongeportalen i Chartres har ikke dybde og de i Amiens ikke monumentalitet. Amiens fasade stanser også i sitt løp oppad av 2 horisontale rekker hvorav den ene med figurer. I Notre Dame de Paris legger vi merke til det samme: at fasaden er noe tung og tett. Den mangler ikke majestetisk holdning. Men av samtlige katedralfasader er ingen så rik og monumental som den i Reims.

      Og allikevel har f.eks. Amiens, også en av Frankrikes 5 store katedraler, en fascinerende front. Man ser det ikke med en gang, for vestfronten ligger mot en lukket plass og må således unnvære det perspektiv som gatene fra nord og vest gir katedralen i Reims. Men man blir uvilkårlig holdt fast foran denne strålende fasade med det høytliggende rosevindu. En snartur inn i kirken for å se om det er sant at rosen kan ligge så høyt: og der stråler den under hvelvet inne i det høyeste og luftigste kirkeskip som noengang er skapt. - Men tilbake til fasaden, til vestfronten. Den har en billedfortelling som er klarere enn den i Reims. Dette gjelder også portalstatuene, selv om de ikke representerer en så stor kunst. Mest gjelder det de mindre arbeider, relieffene. Her er fortellingen tydelig nok, ikke bare bibelhistorisk sett, men like meget vitenskapelig og menneskelig.

I midtportalen står Kristus, læreren. Folk kalte ham den skjønne Gud og der er i virkeligheten også noe opphøyd og evig over hans holdning. Han er omgitt av apostlene som alle har tydelige symboler og er lett kjennelige. Under statuene løper  et bånd med en rekke små relieffer som forteller om dyder og laster. Styrke og feighet er satt mot hverandre, likeså tålmod og vrede, mildhet og ondskapsfullhet og mange andre, slik at folket fikk tydelig beskjed om hva som var av det gode og hva av det onde.

Men enda klarere enn i våre dager så vel middelalderen den kunnskapens bok som var slått opp i Amiens. Figurene var den gang polykromert. I sydportalen står jomfruen med barnet og hun bærer fremdeles navnet den gylne jomfru selv om gullet og farvene nå er forsvunnet. Ingen nålevende kan helt ut forestille seg den prakt som farvene ga katedralen. Polykromeringen forbinder jeg gjerne med Amienskatedralen. Ikke fordi det nå fins mer igjen av farver der enn andre steder, men fordi viljen til å skape et tydelig bibelsprog var sterkest i Amiens. Der er alt fortalt. Fra Kristus som underviser til sammensetningen av apostlene: Jacobus major, f.eks., som uderholder seg med Johannes og hvorfor? Fordi de var brødre. Fra zodiaken og fremstillingen av årstidenes forskjellige arbeider til profetene som står fremst foran portalens strebepilarer. Emile Male som har studert katedralene mer enn noen annen sier om Amiens at den er en messiaskatedral. Alt peker hen på Frelserens komme.

      Det er nytteløst å skrive om alt en katedral inneholder. De er også så forskjellige. Reimskatedralen er selvfølgelig ikke bare en kroningskirke. Men den er sammenliknet med de andre mer nasjonal. Kongestatuene i Reims representerer franske konger og ikke som andre steder konger av Juda som venter på tidens fylde. Amiens er profetiets katedral, Bourges martyrenes mens Paris selvfølgelig er opptatt av kvinnen og er madonnas katedral. Chartres er kanskje den mest universelle av samtlige.

Hver katedral har altså foruten sine adopterte helgener og stedlige martyrer også sin spesielle oppfatning av det katolske univers. Det er denne oppfatning som utgjør det eiendommelige ved en katedral og det er også denne eiendommelighet som gjør at det er aldeles umulig å flytte et bygningsledd eller en skulptur fra den ene kirken til den andre.

      Kongeportalen i Chartres er elsket og beundret av alle, og mange kunstnere foretar pilgrimsreiser til den. Portalen er et mesterverk fra det 12. århundre og er altså noe tidligere enn de i Reims og Amiens. Den er romansk og er derfor mer sluttet i formen enn de andre som har større dybde i relieffet og en friere behandling av figurene. -  Kongeportalen er den eldste av portalene i Chartres mens tverskipsportalene som vel er alle tides skjønneste, er bygget noe senere, i begynnelsen av det 13. århundre, og inneholder en fortsettelse og en fullending av den kristelige stenbibel som ble påbegynt i kongeportalen. Her tok den bibelske fortelling sin begynnelse og ble for første gang klarlagt. Derfor eier den en logikk og renhet i konsepsjonen som de senere byggete katedraler savner. Det lar seg ikke nekte at Chartresfronten, som forøvrig ikke er noen front i egentlig forstand, til å begynne med ikke imponerer. Det er fordi Chartres er så ren at den beseirer oss. Ingen kunstnerisk seier kan være større en den som er vunnet på denne måten, og sieren er absolutt her i Chartres. Men det som først slo meg da jeg sto foran den occidentale fasade var dens nakenhet. Den var ikke impresjonistisk. Ikke bevegelig. Den kunne ikke unnvære sitt praktstykke: Kongeportalen. Dette første inntrykk ble nok ikke det avgjørende. Nordre og søndre tverrskipsportal hvorav den siste med sine høye søyler ser ut som et orgel som bare Johan Sebastian Bach var verdig å nærme seg, er fylt med skulpturer som bygger seg glimrende inn i den sterke og lette arkitektur, og blir en opplevelse fordi det er aldeles utenkelig at noe så avklaret kunne bli skapt i våre dager. Det er umulig å glemme arkitekturen, den er myndig og sterk, uten å være tung. Det er umulig å glemme skulpturen, statuen av den hellige Theodore og alle de andre billedhuggerverker som synes å leve et indre liv. Men aller met utenkelig er det at en eneste besøkende i Chartres noensinne kan glemme glassmaleriene, de vakreste i denne verden. De stråler i en prakt som bare kan kalles himmelsk.

      Der er visstnok 10.000 figurer i alt i Chartres. 10.000 figurer, alle sammen logisk ordnet i glassmalerienes fremstillinger eller i skulpturens store fortelling. Intet er overflødig. Her er ikke plass for uorden og gjentagelser. Her er klarlgt en verdensoppfatning som ikke lot seg fortelle med mindre enn 10.000 figurer.

      Jeg sitter med en grogg americaine på en kafe og tenker tilbake på den tiden. Ånden som skapte den er død. Men bildet av ånden som skapte den er ikke død. Det når i uttrykkets sjelfulhet det høyeste som Østens religioner har skapt. Folk går porbi på gaten. De har det så travelt så travelt. Kanskje er travelheten en sikkerhetsventil for nervene? Kan man forlange tålmodighet av et folk som lever i en så oppskaket tid? Gutenbergs presse sørger for at bildet av livet skifter fra time til time. Og hvor store blir bekymringene i morgen?

Jeg sitter også og tenker på noe Rodin har sagt: -”I arbeidets stille tilfluktsrom lærer man seg først tålmodighet som igjen gir oss engergi og evig ungdom. – Mennesket er ulykkelig fordi det forsøker å flykte fra arbeidets lov, fordi det vil leke som barn og ærgjerrige for å bli den første. På det vis forråder det sin intelligens som ikke spør etter forfengelighetens gleder. – Jo mer vi er enkle, jo mer er vi komplette, fordi enkelheten betyr enhet i sannheten.” –

      Disse ordene passer godt for mellomalderens kunstner. Han levde sitt liv som en del av et hele. Han trodde på åndens evighet og han opplevde den. I Kongeportalen i Chartres nådde den romanske perioden det mest foredlete uttrykk: Kongene og dronningene står der innadvendte og enkle og i den største ro. Hevnens mareritt fra tidligere kirkebygg fins ikke her, heller ikke senere tiders jordiske forfengelighet.

Aldri har fransk ånd kommet nærmere den rene ånd. Rendyrkelsen av begrepene er en følge av fransk begavelse. Det gjelder på alle områder hvor menneskene arbeider med å forme uttrykk for liv, ikke minst i billedkunsten og i arkitekturen.

Den nye tiden med de nye materialene, betong, rustfritt stål og glass, er ikke franskmenne for gamle til å være med på. Tvert imot gir de nye materialene dem en ny chanse til å vise talent. i 1923 utkom ”Vers une architecture” av le Corbusier. Han tok for seg ikke bare et og et hus, men hele byer. Den smidige betongen forandret noe på vår gamle følelse for det statiske og de nye reguleringsplanene skapte et radikalt syn på kravet vi må sette til en moderne by. Funksjonalismen er nå godkjent av hele verden. Det som står tilbake er utviklingen av det overflødige, det som ikke er til neon materiell nytte. Jeg tror at franskmennene også vil få et ord med i laget her. De er jo, når alt kommr til alt, først og fremst mennesker.

                              

                                                     _  _   _