1959: Uttaksprøver for buss- og vognførere.

Sammendrag nivå 1 Rapport.
Anno ’50-’60 inngikk arbeidspsykologiske tester i bedriftenes uttak. Noen av testene hadde tvilsom verdi. Personlighetsrøven MMPI illustrerte forventede karakteristika i forhold til vurdering av dyktighet.

Sammendrag nivå 2
Forsøk på prediksjon, kriterieanalyse og analyse av prøvesituasjon med MMPI og andre prøver.
Arbeidspsykologisk institutt Oslo 1959 34 sider, stensil.

Forsøk på prediksjon av kjøredyktighet har hittil ikke gitt særlig tilfredsstillende resultater. Først og fremst skyldes dette vansker med å avklare reliable og valide kriterier, men en har heller ikke kommet frem til bestemte evner, egenskaper eller prøver for disse som særlig valide og velegnede. Arbeidspsykologisk institutt, Oslo Arbeidskontor hadde på denne tid i oppgave å vurdere ansatte (flest konduktører) for uttak/opprykk til føring av buss/trikk. Vurderingen omfattet bla. et testbatteri med teori- og utføringsprøver; de siste var sk. psykotekniske deltester. Jeg innsamlet i '57-'58 komplette prøve- og kriteriedata (dyktighetsvurdering) for ca. 65 buss- og vognførere i offentlig befordring. Dette utvalget besvarte også personlighetsprøve (MMPI).
En prøve for fartsbedømmelse vise seg lite reliabel og bør ikke brukes. To reaksjonsprøver ga signifikant validitet (1%-nivået), og kan tjene som grunnlag for videre utbedring av batteriet. Etter MMPI karakteriseres de "beste" vognførere ( i motsetning til de "dårligste") av pålitelighet (ikke vågsomme), normal selvtillit (hverken for meget eller for lite), mindre følsomhet og ego-frustrasjon, optimisme, hjelpsomhet og toleranse. De er noe sosialt tilbaketrukne, realistisk skeptisk og teknisk innstilt.
De som gjør det best på reaksjonsprøvene (i motsetning til de ”dårligste”) har stor frustrasjonstoleranse, klar maskulin identifikasjon og svarer ellers i noen grad som de "beste" vognførere. Det er mulig prøvene har større validitet som mål for psykisk reaksjonsmåte enn for psykofysisk reaksjonsevne, og de bør omvurderes på dette grunnlag. Både teoretiske og statistiske forbehold hefter ved fremstillingen av MMPI-resultatene. Kontrollundersøkelser er derfor nødvendig dersom en skal arbeide videre med uttak av buss- og vognførere.
En har imidlertid pekt på at problemstillingen for denne uttakstesting ikke er klar, og nytten av arbeidet synes liten. Med selskapenes nåværende uttaks- og opplæringspolitikk for vognførere vil (arbeids)psykologisk assistanse bedre kunne anvendes på andre personal-problemer.